Å hate nær familie

[Anonym bruker]

Er det noen her som er uvenner/ikke på talefot eller rett og slett hater noen man er i familie med?

Hvordan skal man liksom forholde seg til at det er slik?

Det er jo ikke slik det skal være men noen ganger er det bare uunngåelig. Jeg har det slik nå og det er så vanskelig å forholde seg til det.........

Man vil liksom ikke men den andre parten gjør at det er umulig å se for seg at man noen gang kan si så mye som et ord til hverandre.

Vet ikke helt hva jeg vil med tråden må bare lufte tanker litt.

takler dere det? Skal man late som de ikkw finnes og gå videre? De er rett og slett onde så det er ikke mulig å tilgi, og de vil heller aldri innrømme eller innse hva som har skjedd.

 

Anonymous poster hash: 969b1...a09

[Anonym bruker]

Det blir å bruke evt andre nettverk. Men jeg anbefaler å være kristen, og stadig be for de andre familiemedlemmene (gjerne slik at de ikke vet om det).

Anonymous poster hash: dcb75...43e

[Anonym bruker]

Jeg har en bror som har hatet meg og ønsket livet av meg helt siden jeg ble født (jeg er 24 og han 27) . Han liker de andre i familien bortsett fra faren våres, men de kan i hvert fall snakke sammen. Vi omgikk hverandre så lenge vi bodde sammen, men har nå verken sett hverandre eller snakket sammen på over fem år. Han truet ofte med å ta livet mitt, slo meg ofte og har knekt meg helt psykisk gjennom hele oppveksten. Så jeg har for så vidt ingen problemer med at vi ikke har og heller aldri kommer til å ha kontakt. Men det er jo noe jeg tenker på. Hender jeg ønsker at ting var annerledes, men prøver å glemme det. Går bedre og bedre.

 

Anonymous poster hash: f50eb...991

[Anonym bruker]

Uff.. det er vondt når det er sånn.

Jeg har det på samme måten, bare med Svigerfamilien min.

 

Etter en vanskelig periode med mannen for et års tid siden, la de meg for hat.

Da kom det godt frem hva de egentlig syns om meg, de fikk sagt ganske mye stygge ting om meg og min familie. Var rett og slett ordentlig ekle mot meg. Jeg svarte de aldri tilbake og tok i mot all drittslenging.

 

Jeg og mannen min ordnet opp i våre problemer og fant tilbake til hverandre igjen. Det hadde de nok ikke regnet med.

 

Ingen av dem har bedt om Unnskyldning for måten de har oppført seg på ovenfor meg. De har fryst meg helt ut og vi har ikke hatt kontakt siden jeg og mannen ryddet opp i forholdet vårt.

 

Jeg har aldri gjort verken dem eller mannen min noe vondt, annet enn at jeg ville ut av et forhold som bestod av krangling hver eneste dag over en lang periode. Jeg bare maktet ikke mer krangling og diskusjoner over bagateller.

 

Jeg kjenner at det vrenger seg inni meg bare ved tanken på familien hans. Jeg føler meg urettferdig behandlet og jeg virkelig hater dem for alt det stygge de har sagt om og til meg mens barna våre har hørt og sett på.

 

Før bruddet mellom meg og mannen, hadde jeg og familien hans et godt forhold. Jeg likte de og trodde de likte meg også. Så overraskelsen var stor da de fikk sagt hva de egentlig tenkte og følte ang meg da det ble slutt mellom meg og mannen. Jeg fatter ikke at det går ann å være så falsk over så mange år.

 

Det er deilig å slippe å ha kontakt med dem, men samtidig så går det utover mannen min og barna. De syns det er sårt og vanskelig.

Men jeg føler ikke at det er jeg som skal ta kontakt med de heller. De viser jo tydelig at de ikke ønsker meg i familien ved å late som jeg ikke eksisterer.

Nå venter vi vårt 3.barn om noen mnd. Dette vet de ikke enda. Mannen orker ikke å fortelle dem det fordi han vet hvordan reaksjonen kommer til å bli. Han føler vel at han sitter mellom barken og veden, og orker ikke å få en negativ respons på en hyggelig begivenhet det er å få et barn.

 

jeg har ikke så mange råd til deg, men hvis du oppriktig hater personene det er snakk om og ikke ønsket de i livet ditt så kan du la dem være. Jeg orker ihvertfall ikke å omgås med eller forholde meg til mennesker som ikke vil meg noe godt.

 

Eneste grunnen til at jeg syns det er trist er pga mannen min og barna våre.

 

Anonymous poster hash: b3921...3e8

[Anonym bruker]

02:26:

Det er ikke sikkert at de mente disse tingene før bruddet, for et brudd kan i seg selv skape intriger.

Er ikke så ofte at gifte par bryter med hverandre og finner tilbake igjen.

Men de burde jo begynne å inkludere deg igjen nå! (eller for lenge siden).

Anonymous poster hash: dcb75...43e

[Anonym bruker]

 

02:26:

Det er ikke sikkert at de mente disse tingene før bruddet, for et brudd kan i seg selv skape intriger.

Er ikke så ofte at gifte par bryter med hverandre og finner tilbake igjen.

Men de burde jo begynne å inkludere deg igjen nå! (eller for lenge siden).

 

Anonymous poster hash: dcb75...43e

 

Nei det kan godt hende de ikke mente alt det stygge de sa til/om meg og familien min før bruddet, men jeg mener uansett at de ikke har noe med å blande seg i våre problemer. Vi er voksne mennesker og trenger ikke innblanding fra utenforstående. Jeg syns at de burde stilt opp for mannen på en annen måte.

De burde selvsagt lyttet til han og hvordan han hadde det, så burde de ha gitt han råd sånn at han kunne kommet seg gjennom kjærlighet sorgen på best mulig måte.

Istedenfor så valgte de å angripe meg med usaklige ting, skjelle meg ut. (Sikkert for å forsvare sønnen sin som ikke hadde det så greit)

 

Jeg syns det var unødvendig av dem. Vi var fra hverandre kun et par mnd og det var ikke fordi vi ikke var glad I hverandre, men fordi vi ikke klarte å leve sammen uten å krangle om småting.

 

Mannen min ønsker at jeg skal legge det bak meg og se framover, men jeg kan ikke late som om ingenting har skjedd. Det ligger så mange vonde følelser der og det må snakkes om for at jeg kan gå videre uten å bære nag. Det er de som har behandlet meg ufint og urettferdig, og da mener jeg at de bør invitere til en samtale og ikke minst be om Unnskyldning for oppførselen dems. Jeg er så glad for at jeg klarte å beholde roen og ikke ta igjen med dem.

 

Mannen orker ikke konfrontasjoner og vil derfor ikke ta det opp med sine foreldre. Så da får det bare bli sånn. Jeg har kontakt med et annet familiemedlem av han som holdt seg nøytral. Jeg har sagt til denne personene at om noen av de ønsker kontakt, så kan de ringe når de har tid. Da ligger ballen hos dem. Jeg har invitert til en samtale, men ingen har ringt likevel. Det tar jeg som et ganske tydelig tegn på at det ikke er interessant for de å ha kontakt med meg.

 

Trist for den nye babyen som kommer.

Jeg er faktisk spent på om de prøver når de får vite den nyheten. Men da syns jeg faktisk at det er litt sent og på feil grunnlag. Jeg ønsker at vi skal få tilbake kontakten fordi de virkelig vil ha et forhold til meg og ikke fordi de er redd de ikke får se babyen så mye den første tiden pga amming osv.

 

Anonymous poster hash: b3921...3e8