Noen som husker meg som var redd for å miste toåringen min?

[Anonym bruker]

Jeg er på et mørkt sted nå. Jeg har fått intensiv veiledning, men blir mer og mer deprimert - for jeg er ikke i stand til å lære! Jeg vurderer seriøst om jeg vil gi fra meg omsorgen for min vakre, kompetente gutt som hemmes alvorlig av å ha meg som mor.. jeg vil angre meg syk daglig, og kanskje greier jeg ikke engang å leve videre uten han -MEN HAN FORTJENER BEDRE!

 

Hva skal jeg Gjøre? !

 

Anonymous poster hash: 2880c...d67

[Anonym bruker]

At du er syk nå gjør deg ikke til en inkompetent omsorgsperson. Kanskje du må legges inn på psykiatrisk? Har han en far eller andre familiemedlemmer som ville tatt over omsorgen mens du mottar behandling?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 03dff...d4f

[Sint naken biltyv]

Er du sikker på at det er så galt?

[Anonym bruker]

Kjære kjære HI. I den fasen du er nå evner du ikke å se lyset i tunnelen,men det er der. At du som mor søker en slik hjelp vitner om en styrke få har. Du evner å se ditt barns behov,og du setter det foran dine egne morsfølelser,som alle mødre vet er enormt sterke.

 

Vær så snill og be om hjelpen du trenger,barnet ditt blir godt ivaretatt mens du jobber med å bli frisk for å bli den moren du ønsker å være.

En god klem til deg.

 

Anonymous poster hash: fb982...7ad

[LilleVilje]

Det er ikke noen lett situasjon du er i, og det er i hvert fall ikke lett å hjelpe via et forum. Men hva slags veiledning har du fått? Hva sier veilederen? Hvor ofte, hvor mye, i hvilke situasjoner og på hvilke steder? Er det noe som er uprøvd, så ville jeg nå først av alt forsøkt det.

 

Det er også rart å forestille seg at du ikke skal være i stand til å lære, når du virker så bevisst i det du skriver her. Du virker bevisst din egen situasjon og dine egne utfordringer, og det pleier å være det viktigste skrittet når det gjelder utvikling og endring. Har du forsøkt psykolog for deg selv, for å få bearbeidet dine egne opplevelser som barn? Det er klart at hvis veiledningen har bestått i at en person kommer hjem til deg og forteller deg alt som er feil, så er ikke det den beste måten å lære mer på og utvikle seg. Selv om veilederen antageligvis ikke mener å skape en slik situasjon i det hele tatt, kan jeg godt forstå dersom du føler det slik.

 

Har du noen du kan flytte til for en periode for å få hjelp til å lære og utvikle deg? Og hva tror du er grunnen til at du selv mener at du ikke klarer dette og bare ødelegger for gutten? Klarer du ikke å huske tidligere situasjoner og overføre til nye, lignende? Jeg mener å huske du fortalte at du ikke hadde forstått hvilken respons gutten var ute etter da han kom og viste deg noe, og at du fikk dette forklart av veilederen etterpå. Neste gang gutten kommer for å vise deg noe, hva gjør du da? Klarer du å huske den forrige situasjonen og overføre det til den nye - at han står der igjen og viser deg noe? For hvis du klarer det, overføringen mellom disse situasjonene, da er det læring og utvikling hos deg. Og da betyr det at det er mye, mye du kan gjøre.

 

Hvis du klarer å overføre mellom gamle og nye situasjoner, har du plutselig mye du kan ta tak i. Du må kanskje akseptere at en del ting som kommer naturlig for mange andre, ikke er naturlig for deg - men du virker som om du har en bevisst og oppegående hjerne, og da får hjernen gjøre hoveddelen av jobben også. Du må muligens beregne at du rett og slett må pugge riktig reaksjon i en rekke situasjoner, jobbe knallhardt med å huske hva som skal gjøres i alle mulige tilfeller. Og akseptere det, gå på med krum hals, ikke tenke "så fælt at jeg må pugge dette," men godta det og heller tenke "dette skal jeg pugge fordi sønnen min fortjener det, og jeg klarer det!"

 

Og gå til psykolog for din egen del, nå med en gang! Få hjelp til deg selv, dine minner og opplevelser, dine tanker, sperrer og blokkeringer! Hvis du er hemmet og blokkert av din egen oppvekst, må du gjøre noe med det for at du skal kunne gjøre noe ordentlig med forholdet til sønnen din.

 

Du fremstår som en reflektert mor som virkelig elsker barnet sitt, og da tenker jeg at det finnes håp. Men du må få hjelp til deg selv også, ikke bare bli fortalt alt du gjør galt overfor sønnen din...