Kan barn ta "skade" av å være sammen med barn som sliter?

[Anonym bruker]

Vi har ei jente som egentlig er langt fremme i utviklingen. Veldig flink motorisk, sosialt og faglig (lese og regne). Hun er 5 år. For noen mnd siden flyttet det en unge i samme blokka vår som er like gammel. De er nå bestevenner og er hele tiden sammen, både i barnehage og hjemme. Jenta vår koser seg veldig med ham, men han sliter. Er dårlig på det sosiale - forstår ikke ironi f.eks. Man må snakke svært enkelt til ham, har ofte raserianfall siden han ikke forstår hvis man snakker til ham som det etter alderen hans han skulle forstått. Han får heldigvis hjelp og blitt testet. Mulige diagnoser er ADHD og lettere utviklingshemmet. 

Etter en stund så ble jenta vår forandret. Kroppsspråket har forandret seg drastisk og har blitt en tro kopi av bestevennen. Og nå i det siste har hun mistet kunnskapen om ironi. Hun var kjempegod på ironi, men nå skjønner hun det ikke. Hun har blitt sintere, hun går fort til tårene slik som bestevennen. Det gjorde hun aldri før. 

Jeg vil bare si at jeg ikke er ute etter å nekte ungene å være sammen, men jeg vil bare vite om jeg er helt på bærtur når det gjelder mine mistanker.

Anonymous poster hash: b6f7b...a99

[Anonym bruker]

Så klart tar de etter hverandre.. studier viser at det faktisk er mer negativt for utviklingen å ha "dårlige venner" enn å ikke ha venner overhodet.. men, hva kan man gjøre?

 

Anonymous poster hash: 33506...96a

[Anonym bruker]

Vi opplever det samme. Jenta vår har fått en god venn som har en autismediagnose. Jeg er på en måte veldig glad for dette, og rørt over at hun klarer å se forbi hans begrensninger og faktisk bare se hans positive egenskaper. Jeg syns det er flott!

 

Samtidig har jeg også merket at hun tar etter enkelte ting. Og datteren min har litt problemer med sosiale koder fra før. Ikke noe bekymringsverdig, men hun har litt vansker i enkelte sosiale situasjoner. Derfor har jeg vært litt redd for at dette vil tippe gal vei.

 

Men jeg velger å se vennskapet som noe bra. Også sørger jeg for at hun er sammen med andre også, at hun ikke bare får impulser fra dette ene vennskapet. 

Anonymous poster hash: 7ea88...8e5

[Anonym bruker]

Du må huske at det er naturlig med noen forandringer nå også, det er ikke uten grunn de kaller 5-6 års alderen for den første pubertet, det er en alder hvor det skjer mye i kropp og sinn så det er helt vanlig at de har en litt vanskelig periode med en del trass o.l. igjen.

 

Samtidig er det også vanlig at venner tar etter hverandre, de hermer hverandres ord, uttrykk, fakter og bevegelser. Men det trenger ikke være negativt, dette er jo veien mot å "finne seg sjæl" og de må prøve seg frem litt, være sammen med litt forskjellige venner, ta impulser fra flere steder osv.

 

Var jeg deg ville jeg ikke bekymret meg, barnet ditt som tydeligvis er en kvikk og intelligent jente har ikke mistet det selv om hun en periode tar etter sin nye venn. Men jeg ville nok sørget for at hun fikk flere impulser også, så hun får utfordret seg litt.

Anonymous poster hash: c5616...fd2

[Anonym bruker]

Så klart tar de etter hverandre.. studier viser at det faktisk er mer negativt for utviklingen å ha "dårlige venner" enn å ikke ha venner overhodet.. men, hva kan man gjøre?

 

Anonymous poster hash: 33506...96a

Ser du skriver "dårlige venner", jeg antar da at du mener barn med dårlig oppdragelse, ikke barn med en diagnose!

For hvis ikke har du et problem med ditt menneskesyn!

Og da vil jeg gjerne se denne studien hvor det fremkommer at funksjonsfriske barn har vondt av å være venner med fysisk/psykisk funksjonshemmede barn!

For jeg tror heller det beriker deres liv, gir dem en innsikt og omsorg for de som er litt annerledes!

 

 

Anonymous poster hash: 7cf23...68a

[Anonym bruker]

Gadd ikke lese hele innlegget.

 

Men å skjønne ironi gjør ikke barn. Når de nærmer seg 10-12 kan du kanskje regne med det.

Så at en 5-6 åring ikke gjør det betyr ikke at han sliter.

 

 

 

Anonymous poster hash: 565b7...c90

[Anonym bruker]

Du vet at barn ikke utvikler ironisk sans før mange år senere? Jeg er lærer i ungdomsskolen og selv der må vi være forsiktig med å bruke ironi

 

Anonymous poster hash: 20ea8...a65

[Anonym bruker]

Du vet at barn ikke utvikler ironisk sans før mange år senere? Jeg er lærer i ungdomsskolen og selv der må vi være forsiktig med å bruke ironi

 

Anonymous poster hash: 20ea8...a65

Men hvorfor har hun da forstått det før? 

 

Det at den ironiske sansen ikke utvikles før de er 7+ år er bare tull ifølge min mor som er Helsesøster. Men igjen så ligger jenta vår ganske så langt fremme i utviklingen - eller før iallefall. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 66662...7ec

[LivetErEnLek]

Alle mennesker speiler hverandre i større og mindre grad og dette er helt naturlig. At hun skal miste ferdigheter hun før har hatt finner jeg lite sannsynlig, er vel heller det at hun velger å adaptere en annen adferd for en kortere periode.

Min yngste datter har fått en fantastisk venn på skolen. Denne jenta har asberger. I begynnelsen av vennskapet merket jeg tydelig at hun tok etter vennen, prøvde ut dennes adferd, kanskje for å se og bedre forstå hvorfor vennen er som hun er? Etter noen mnd forsvant det og jenta mi kom ut av den erfaringen sterkere og tryggere på seg selv. Hun har også utviklet en enorm toleranse og empati for det å ikke være som alle andre.

[Anonym bruker]

 

 

Du vet at barn ikke utvikler ironisk sans før mange år senere? Jeg er lærer i ungdomsskolen og selv der må vi være forsiktig med å bruke ironi

 

Anonymous poster hash: 20ea8...a65

Men hvorfor har hun da forstått det før?

 

Det at den ironiske sansen ikke utvikles før de er 7+ år er bare tull ifølge min mor som er Helsesøster. Men igjen så ligger jenta vår ganske så langt fremme i utviklingen - eller før iallefall.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 66662...7ec

Hvis hun ligger langt fremme i utviklingen ville jeg ikke bekymret meg i det hele tatt. Det er sikkert en forbigående fase. Hun plukker opp faktene til vennen, men hun settes jo ikke tilbake i utvikling.

 

Grunnen til at jeg er litt bekymret i vårt tilfelle er at hun møter en venn som ikke skjønner sosiale koder i en tid hvor hun selv burde jobbe med å finutvikle sin forståelse av det.

 

Vær bare glad for at hun er et varmt menneske som evner å se bak utfordringene hos andre. Det tegner både på høy intelligens og tonnevis med empati!

 

Anonymous poster hash: 7ea88...8e5

[Gjest Antarctica]

Da broren min fikk småsøsken begynte han å skite i buksa igjen.

Tro meg, han gjør det ikke nå lenger...

[Anonym bruker]

Hvis det blir altfor mye av det, så er det ikke så bra tror jeg uten at jeg er noen ekspert på det.

 

Vårt barn begynte ikke i barnehagen før 2,5 år. Da snakket hun rent og grammatikalsk korrekt, var bleiefri og sutret aldri.

Du kan si vi hadde litt av en jobb med å plukke av ting og har det tidvis fremdeles.

 

Nå går hun i første klasse. Det er 20% av barna i klassen som har adferdsvansker og et par som ikke har norsk språk. Skjønner jo det er en utfordring for læreren, men vi merker det veldig godt å atferden til vårt barn.

Anonymous poster hash: aa254...196

[Mamma_til_2]

Jeg syns heller du skal snakke med jenta de om dette, er hun så smart for alderen og forstår det meste så er det din mulighet, men ikke ta vennskapet fra dem, det er godt for de begge!

Min eldste har en venninne de traff hverandre for 4 år siden denne jenta bar preg av og være minst i familien ( attpåklatt) hun fikk alltid viljen sin og fikk hun ett nei ble hun sint og hylte og trampet, det hjalp for hennes foreldre gav etter, min jente prøvde seg på det men jeg snakket med henne og hun forsto at slik oppfører man seg ikke!

Så la de være venner men snakk med jenta de.

[Anonym bruker]

Da min datter startet i 1.klasse, så var det en lett utviklingshemmet gutt i klassen. Min datter var smart og sosialt langt framme. Hun ble god venn med denne gutten, og hjalp han med alt, lekte mye med han. Men dette vokste hun mye på. Vi flyttet da hun skulle starte i 4. klasse. Men den dag i dag, ønsker hun å jobbe med utviklingshemmede. Og hun har stor omsorg for de rundt seg.

Anonymous poster hash: cfdb7...b08

[Litj-Karin]

Har barnet en funksjonshemming eller andre vansker som tilsier at de er på et annet funksjonsnivå, vil din jente etterhvert forstå dette. Det vil være en berikelse for dem begge. Hadde ikke bekymret meg.

[Anonym bruker]

En 5 åring har ingen forutsetning til å forstå ironi. Hvis din mor som faktisk er helsesøster i følge deg,påstår dette,er jeg meget kritisk til hennes faglig vurdering og forståelse for barns utviklingsfaser.

 

Barn speiler hverandre,noe som er helt normalt. Det er her din jobb som forelder kommer inn ifht å veilede i de gitte situasjonene som oppstår under oppveksten.

 

Anonymous poster hash: 67e77...4eb

[ღTyrkiskPepperღ]

Min sønn har ikke tatt "skade" av å være med søsteren sin, som han forøvrig såklart er med hver eneste dag. Søsteren er utviklingshemmet.

Vil nå heller si at han har vokst på det og har utviklet enormt med toleranse og empati for mennesker som ikke er som alle andre. Og merker også at nabobarna som leker med mine også har utviklet empati og forståelse, som man gjerne ikke ser hos barn som omgås funksjonsfriske

[Anonym bruker]

Sønnen min har Asperberger syndrom og er mye med et par gutter i klassen. De har kjent hverandre nå i 3 år. Jeg kan ikke si at jeg har sett at de to andre "normale" guttene har tatt etter sønnen min (han kan fort gråte, stikke av osv) på noen måte. De har funnet et vennskap som fungerer. Guttene (spes den ene) er veldig tålmodig, men gir også sønnen min beskjed/klar melding om f.eks "NN - det der er ikke noe å gråte for, nå går vi og leker videre". Jentene i klassen utviser også stor omsorg.

Skal sies at gutten min ikke er en "typisk" Aspberger, det var lenge uvisst om diagnosen ville bli satt fordi han er så velfungerende på mange områder. 

 

Jeg ville ikke bekymret meg, snakk med din oppegående datter om at alle er forskjellige osv

Anonymous poster hash: 488c9...591

[Virginia.]

 

Vi har ei jente som egentlig er langt fremme i utviklingen. Veldig flink motorisk, sosialt og faglig (lese og regne). Hun er 5 år. For noen mnd siden flyttet det en unge i samme blokka vår som er like gammel. De er nå bestevenner og er hele tiden sammen, både i barnehage og hjemme. Jenta vår koser seg veldig med ham, men han sliter. Er dårlig på det sosiale - forstår ikke ironi f.eks. Man må snakke svært enkelt til ham, har ofte raserianfall siden han ikke forstår hvis man snakker til ham som det etter alderen hans han skulle forstått. Han får heldigvis hjelp og blitt testet. Mulige diagnoser er ADHD og lettere utviklingshemmet. 

 

Etter en stund så ble jenta vår forandret. Kroppsspråket har forandret seg drastisk og har blitt en tro kopi av bestevennen. Og nå i det siste har hun mistet kunnskapen om ironi. Hun var kjempegod på ironi, men nå skjønner hun det ikke. Hun har blitt sintere, hun går fort til tårene slik som bestevennen. Det gjorde hun aldri før. 

 

Jeg vil bare si at jeg ikke er ute etter å nekte ungene å være sammen, men jeg vil bare vite om jeg er helt på bærtur når det gjelder mine mistanker.

 

Anonymous poster hash: b6f7b...a99

 

 

Mitt barn har også forstått ironi en stund. Men de aller fleste barn forstår ikke ironi ordentlig før de er vesentlig mye eldre, kanskje en 10- 14 år. Særlig ikke om den kommer fra andre enn foreldrene.

Jeg hadde ikke bekymret meg for at barnet ville stagnere utviklingsmessig, men det kan nok være greit at det også har andre venner i tillegg til nabobarnet.