Om det å måtte treffe nye folk....man ikke vil treffe...

[Anonym bruker]

Før jeg møtte kjæresten min så traff han en dame gjennom et nettdatingsted. Det ble aldri noe mellom dem men de ble gode venner. 

 

I begynnelsen av vårt forhold så forklarte han at han hadde en kvinnelig massør. Så kom det fram at dette var henne...og hvordan de hadde truffet hverandre. Så kom det fram at hun kun hadde massert han en eneste gang. Han var bestemt på at det aldri hadde skjedd noe mellom dem. Jeg bestemte meg for å stole på det, men hun forble HUN som jeg ikke ønsket å høre stort om.

 

Jeg vet de treffes innimellom for en kaffe og har kontakt. Det er helt greit for meg, for jeg ønsker ikke å bestemme hvem han skal treffe og mener at jeg må kunne stole på han der. Er ganske sikker på at de bare er venner og hun har også fått seg kjæreste for noen måneder siden.

 

I helgen så skal jeg treffe kjæresten min. Snakket med han på telefon i sted og han sa at han tenkte vi kunne dra ut å spise på lørdag kveld. Ok sier jeg....og så kommer det fram at vi kunne møte denne damen og kjæresten hennes og spise sammen med dem.

 

Min første reaksjon var omtrent "WTF"!!! Så la jeg fram at jeg egentlig ikke hadde noe behov for å treffe henne...langt mindre tilbringe lørdagskvelden min sammen henne og kjæresten hennes. 

 

Jeg prøver å se det fra kjæresten min sin side, men kan ikke fatte og begripe at det er noe poeng i at jeg blir kjent med henne.

 

Samtidig tenker jeg at kanskje han ønsker at vi skal utvikle vår egen vennekrets for oss som par - som jo er en god idé, og at hun var en god kandidat for dette. Det var jo en god idé.

 

Men det forblir denne dama som har satt seg fast på tvers i halsen min (ikke hennes skyld, men likevel). Så nå har jeg ikke lyst til å være vanskelig men jeg har heller ikke lyst til å være en pleaser. 

 

En annen ting er at jeg bruker veldig mye energi når jeg treffer nye mennesker - kall det gjerne en slags sosial angst på et lavt nivå, som gjør at jeg gruer meg litt og blir sliten rett og slett av å treffe for mange nye mennesker. Men jeg gjør det jo hele tiden, og jeg gjør det med glede når det har gjeldt hans nære venner og familie. Men henne....aaaargh....hvorfor skal jeg gidde å bruke energi på å treffe et menneske som jeg ikke har noe forhold til og som jeg ikke skjønner hvorfor jeg skal like en gang

 

Anonymous poster hash: 9b856...a30

[Anonym bruker]

Noen? Vet han kommer til å synes jeg er vanskelig og jeg vet at han med rett kan tenke det...fra hans ståsted. Men jeg kjenner bare på den klumpen jeg fikk i halsen når han sa dette....og den er ikke god

 

Anonymous poster hash: 9b856...a30

[Anonym bruker]

Jeg syntes du skal treffe henne. Han valgte deg og ikke henne. Ukjente er venner du ikke har blitt kjent med enda. Gi henne og mannen en sjanse. De kan bli venner for livet. Om ikke, så har du i alle fall forsøkt.

 

Anonymous poster hash: f396a...486

[Anonym bruker]

Hvorfor i alle dager føler han trang til å omgås henne??

 

Anonymous poster hash: 4c322...d42

[Anonym bruker]

Hehe...svarer jeg ikke ville ha

Ser poenget ditt da. Men jeg merker at det strider mot hva jeg har lyst til. I tillegg så prater de alle engelsk og selv om jeg kan språket så er det ikke mitt morsmål og jeg vet jeg blir så usikker på å snakke engelsk med mennesker jeg ikke kjenner. Så det blir ekstra slitsomt.

 

Anonymous poster hash: 9b856...a30

[Anonym bruker]

Hvorfor i alle dager føler han trang til å omgås henne??

 

Anonymous poster hash: 4c322...d42

HI

Han sier de kommer godt overens. Og hun var der for han i en periode han trengte å snakke med noen så hun har tydeligvis vært en god støttespiller.

Men jeg har opparbeidet en eller ammen motvilje mot henne...pga måten han forklarte meg hvem hun var...i begynnelsen.

 

 

Anonymous poster hash: 9b856...a30

[Gjest Antarctica]

 

Hvorfor i alle dager føler han trang til å omgås henne??Anonymous poster hash: 4c322...d42

HI

Han sier de kommer godt overens. Og hun var der for han i en periode han trengte å snakke med noen så hun har tydeligvis vært en god støttespiller.

Men jeg har opparbeidet en eller ammen motvilje mot henne...pga måten han forklarte meg hvem hun var...i begynnelsen.Anonymous poster hash: 9b856...a30

Jeg syns din aversjon er forståelig, jeg. Det er som å møte en slags gamlekjæreste. Det gjør jo jeg også, men jeg har kjent kjæresten min i mange år nå. Og formen på samværet har faktisk noe å si. At han har møtt noen på nettdating, og har brukt henne som massøse er vanskelig å svelge.

På den lyse sida: han er ærlig og har fortalt deg ting som han godt kunne ha holdt skjult. Og han vil ha deg med på dette, det er ikke en hemmelighet eller noe han kun vil drive med selv.

[Anonym bruker]

Hi

Ja...men jeg vet også at jeg tror jeg føler meg mindreverdig i forhold til henne. Hun ser så pen ut og koselig. Og når han forteller at hun var flink til å prate med han og støtte han og at hun ikke fortjener å bli "glemt" når jeg og han ble sammen....så er jeg så redd for at hun er mer perfekt enn jeg kommer til å takle.

Aaargh....hvorfor må dette være så vanskelig???

 

Anonymous poster hash: 9b856...a30

[Anonym bruker]

"Ukjente er venner du ikke har blitt kjent med enda" - BLÆH.... 

 

Skjønner godt du ikke vil møte henne. Men så er jeg sær og er superfornøyd med de vennene jeg allerede har, null behov for å treffe nye folk. 

Anonymous poster hash: 4c7e0...725

[Gjest Antarctica]

Hi

Ja...men jeg vet også at jeg tror jeg føler meg mindreverdig i forhold til henne. Hun ser så pen ut og koselig. Og når han forteller at hun var flink til å prate med han og støtte han og at hun ikke fortjener å bli "glemt" når jeg og han ble sammen....så er jeg så redd for at hun er mer perfekt enn jeg kommer til å takle.

Aaargh....hvorfor må dette være så vanskelig???Anonymous poster hash: 9b856...a30

Kanskje hun er kjempekoselig?

Men det er deg han er glad i, da. Han vil jo dere skal møtes i en parmiddag. Bit tenna sammen, smil alt du kan og prøv å hygge deg!

[Anonym bruker]

Hi

Jeg veeeet!!! Hihi

Men det er så himmla slitsomt. Og jeg vet ikke om jeg vil bli venn med henne. Det virker så unaturlig. Og vi bor ikke samme stedet heller...så noen venninne av meg blor hun nok ikke...

 

Anonymous poster hash: 9b856...a30

[Gjest Jigglewiggle]

Dobbelposting fjernet fra tråden.

 

Jigglewiggle

Brukermoderator

[Anonym bruker]

Mine to beste venner er to menn som jeg skulle date. Han ene møtte jeg gjennom min ex (vi endt opp som venner, og min ex som ordnet en date til oss. Er ikke akkurat vanlig, men jeg skjønner hvorfor han mente vi passet sammen, og vi alle omgås) vi har en utrolig kjemi sammen, men ingn kjærlighetsfølelser mellom oss. Vi er som tuppen og lillemor. Min mann fikk vite om denne vennen min når vi ble sammen, men siden vi ikke bor i nærheten av hverandre så har vi ikke møttes så ofte. For ett år siden kom han på besøk, han kjørte forbi i forbindelse med noe annet så han banket plutselig på døra. Min mann sperret opp øyne da vi kastet oss i armene på hverrandre og gleden lyste av oss. Vi fikk en kjempe koselig kveld sammen alle tre. Min mann skjønte fort hvorfor jeg var så glad i han, for han er en skikkelig kjernekar. Nå er min mann også god venn med han, og kjører min mann forbi der han bor stopper han for en kaffe og kjører min vennforbi her stoppe han for en kaffe. Helt uavhengi av hvem som er hjemme. Min mann sier han ikke skjønner seg på vennskapet mellom oss, men han er litt misunnelig for det virker helt spessielt. Det er det også, og det er ingen jeg føler jeg kan være så meg selv med uten om min mann. En jeg kan dele gleder og sorger med, og en som deler sine gleder og sorger. Og jeg er utrolig glad for at min mann ikke er sjalu eller føler det rart. Jeg kan skjønne det kan virke rart, men livet er ikke alltid a4.

 

Min andre venn møtte jeg gjennom en datingside på nett. Kjemien mellom oss klaffet helt på nett og vi avtalte en date. Det tok ikke mange sekundene etter vi møttes at vi begge var enige om her var det ingen kjærlighetsfølelser, men vennskaps følelser. Vi har begge fått oss familie, og vi har flyttet begge to flere ganger. Avstanden mellom oss er stor, men vi møtes noen ganger i året og har det utrolig koselig. Vi møtes med partnere med og uten barn. Vi fire har det utrolig hyggelig sammen når vi møtes, og vi har alle ett nært vennskap. Hadde det blitt slutt med noen av oss, hadde vi nok alle møttes alikavel siden vi har ett så fint vennskap.

 

Min mann har også ei veninne han ble kjent med på en date. En felles venn av de sendte de avsted på date, der endte det også i ett godt vennskap. Ei herlig dame, som jeg virkelig unneer min mann å være venn med. Hun har også kjæreste, men vi møtes sjeldent som par. Vi har det hyggelig når vi møtes slik, men meg og mannen hennes har funnet ut at det er hyggligere når de to møtes alene og vi kan finne på no annet hver for oss. Jeg er ikke redd for at det skjer noe mellom de. Min mann har alltid vært åpen om deres gode vennskap, hva han føler og hva han ønsker. Hadde dette vært ett vennskap han hadde holdt skjult for meg, og omgått henne uten å være åpen om det så hadde jeg nok sett på det på en annen måte. Men for meg er det ikke noe rart at hun er en dame og han en mann, og at de møttes på en date gjør meg heller ingenting. Det gjør det nok kanskje enklere side de alt da fant ut at det ikke var noe kjærlighet mellom dem, en grunn til vennskap og ikke noe annet.

 

Anonymous poster hash: 3d9d9...f19

[oslofrk]

Skjønner deg så godt hi! Han må faktisk velge og ja, han mister kanskje en venn, men da beholder han deg som kjæreste!

[Anonym bruker]

Mine to beste venner er to menn som jeg skulle date. Han ene møtte jeg gjennom min ex (vi endt opp som venner, og min ex som ordnet en date til oss. Er ikke akkurat vanlig, men jeg skjønner hvorfor han mente vi passet sammen, og vi alle omgås) vi har en utrolig kjemi sammen, men ingn kjærlighetsfølelser mellom oss. Vi er som tuppen og lillemor. Min mann fikk vite om denne vennen min når vi ble sammen, men siden vi ikke bor i nærheten av hverandre så har vi ikke møttes så ofte. For ett år siden kom han på besøk, han kjørte forbi i forbindelse med noe annet så han banket plutselig på døra. Min mann sperret opp øyne da vi kastet oss i armene på hverrandre og gleden lyste av oss. Vi fikk en kjempe koselig kveld sammen alle tre. Min mann skjønte fort hvorfor jeg var så glad i han, for han er en skikkelig kjernekar. Nå er min mann også god venn med han, og kjører min mann forbi der han bor stopper han for en kaffe og kjører min vennforbi her stoppe han for en kaffe. Helt uavhengi av hvem som er hjemme. Min mann sier han ikke skjønner seg på vennskapet mellom oss, men han er litt misunnelig for det virker helt spessielt. Det er det også, og det er ingen jeg føler jeg kan være så meg selv med uten om min mann. En jeg kan dele gleder og sorger med, og en som deler sine gleder og sorger. Og jeg er utrolig glad for at min mann ikke er sjalu eller føler det rart. Jeg kan skjønne det kan virke rart, men livet er ikke alltid a4.

 

Min andre venn møtte jeg gjennom en datingside på nett. Kjemien mellom oss klaffet helt på nett og vi avtalte en date. Det tok ikke mange sekundene etter vi møttes at vi begge var enige om her var det ingen kjærlighetsfølelser, men vennskaps følelser. Vi har begge fått oss familie, og vi har flyttet begge to flere ganger. Avstanden mellom oss er stor, men vi møtes noen ganger i året og har det utrolig koselig. Vi møtes med partnere med og uten barn. Vi fire har det utrolig hyggelig sammen når vi møtes, og vi har alle ett nært vennskap. Hadde det blitt slutt med noen av oss, hadde vi nok alle møttes alikavel siden vi har ett så fint vennskap.

 

Min mann har også ei veninne han ble kjent med på en date. En felles venn av de sendte de avsted på date, der endte det også i ett godt vennskap. Ei herlig dame, som jeg virkelig unneer min mann å være venn med. Hun har også kjæreste, men vi møtes sjeldent som par. Vi har det hyggelig når vi møtes slik, men meg og mannen hennes har funnet ut at det er hyggligere når de to møtes alene og vi kan finne på no annet hver for oss. Jeg er ikke redd for at det skjer noe mellom de. Min mann har alltid vært åpen om deres gode vennskap, hva han føler og hva han ønsker. Hadde dette vært ett vennskap han hadde holdt skjult for meg, og omgått henne uten å være åpen om det så hadde jeg nok sett på det på en annen måte. Men for meg er det ikke noe rart at hun er en dame og han en mann, og at de møttes på en date gjør meg heller ingenting. Det gjør det nok kanskje enklere side de alt da fant ut at det ikke var noe kjærlighet mellom dem, en grunn til vennskap og ikke noe annet.

 

Anonymous poster hash: 3d9d9...f19

HI

Takk for ditt lange svar - og jeg må si at jeg ser poenget ditt. Dette sitter inni meg og er ikke så lett å bli kvitt, denne følelsen overfor denne damen.

 

Jeg forstår at det virker rart på min kjæreste, samtidig så synes jeg at det var litt dårlig gjort av han å planlegge dette med henne og så bare informere meg om dette. Uten å spørre først. Han vet hva jeg føler om å treffe henne. Jeg ser bare ikke behovet. For min del.

 

Jeg hadde selv en kompis som jeg traff regelmessig fordi vi kom godt overens. Vi var kjærester i noen måneder, men jeg var aldri forelsket i han. Jeg ønsket, fordi vi kom så godt overens, men det gikk ikke. Han var forelsket i meg. Dette var to år før jeg traff min nåværende. Dette vennskapet (og jeg ser tydelig forskjellen) fikk jeg ikke beholde...dvs han var sjalu, og i de første månedene, av respekt for min nye kjæreste, så hadde jeg ikke noe kontakt. Og så har det aldri blitt noe siden, fordi jeg visste hvordan han følte det. Og så sklei det ut og vi har liten kontakt pr. idag.

 

Jeg ser, som nevnt, forskjellen. Men likevel så var det en av de få vennene jeg hadde her jeg bor (da jeg flyttet hit noen år tidligere). Derfor var han viktig for meg og han var IKKE noe forelsket i meg lenger - det var kun vennskapelig forhold.

 

Jeg tror ikke han hadde satt pris på å være i min situasjon. Men det blir hypotetisk og det blir dårlig argumentasjon, dessverre. Men han burde kunne sette seg inn i mine følelser, og se saken fra min side.

 

Kanskje han burde ha hørt med meg først, lagt det fram på en ordentlig måte. I stedet for å bare bringe det fram litt klønete om at vi skal ut med dem på lørdag. Kanskje det også var der det føltes galt for meg. Å bli prakket på en middagsdate med en person som han vet at jeg er usikker på. 

 

Anonymous poster hash: 9b856...a30

[Gjest Antarctica]

Kanskje du skal ta det etterpå? Hele historien - og ta inn at du selv også gjerne ville ha beholdt en god venn? At han kanskje klarer å se din side hvis han får det litt grundig, uten anklager eller sjalusi som garnityr?

[Anonym bruker]

Kanskje du skal ta det etterpå? Hele historien - og ta inn at du selv også gjerne ville ha beholdt en god venn? At han kanskje klarer å se din side hvis han får det litt grundig, uten anklager eller sjalusi som garnityr?

HI

Ja det kan jeg jo gjøre. Akkurat nå har jeg lyst til å bli akutt syk i morgen..hehe. Kjenner nå på at jeg faktisk blir nødt til å si ja til dette og komme meg gjennom det - men det er jo ikke akkurat den holdningen jeg har lyst til å ha når jeg skal ut da. Blir litt kunstig og påtatt liksom. 

 

Men jeg ser helt klart hans side....jeg hadde håpet at jeg hadde fått LITT forståelse for min side også. Fra han. Ikke bare en tilbakemelding på at hun er hyggelig og at hun har lyst til å møte meg. HVORFOR INNI GRANSKAUEN ER DETTE SÅ VIKTIG FOR HENNE...OG FOR HAN??? 

 

Merker at jeg veksler mellom "dette går greit, jeg gjør det og så får vi se...kanskje det blir hyggelig" og "har mest lyst til å sette meg ned å grine det bort for jeg har virkelig ikke lyst til dette". 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9b856...a30

[Gjest Antarctica]

Tenk på henne som en slags slektning eller storesøster. Hvis du virkelig ikke liker henne, trenger dere ikke bli venninner, du må bare leve med at han er en del av hennes liv på ett eller annet nivå.

Og så skal du selvsagt si "Og nå er det på tide du møter Bjarne!" (eller hva han nå heter som du var venn med )