Leirskole og angst for å være borte fra foreldrene

[Anonym bruker]

Vi har et barn som sliter med ganske stor angst - generelt veldig redd for mange ting, deriblant å legge seg alene på rommet, sove, være borte fra oss, reise med buss etc. Leirskolen nærmer seg og jeg er vettskremt da det virker helt uoverkommelig å gjennomføre uka uten oss. Ikke har vi anledning til å være med uansett pga tre andre barn og jobb. Har noen av dere opplevd lignende og har dere noen gode råd til hvordan vi kan forberede barnet på dette samt håndtere situasjonen?

 

Anonymous poster hash: 28e7c...a15

[Anonym bruker]

Begynne med å sove over hos kamerat kanskje?

Anonymous poster hash: 31f4c...03d

[Anonym bruker]

Tror det er viktig å realitetsorientere barnet, men gjøre det på en positiv måte OG ikke snakke altfor mye om det - se på det som noe helt naturlig!

Anonymous poster hash: 31f4c...03d

[Anonym bruker]

Tror man skal være litt forsiktig med å presse noen med (tydeligvis en del) angst også. Det kan bli verre. Men som andre sier.. start litt forsiktig, så går det nok fint etter hvert. Dette er jo tross alt noe de aller fleste barn er med på uten problemer. Men for all del, ta barnet seriøst. Finnes noe som heter adskillelsesangst.

 

Anonymous poster hash: fcc46...324

[Anonym bruker]

Jeg hadde det likt da jeg var barn. Angst for å sove hos venner, angst hvis foreldrene mine skulle vekk. Jeg gråt meg unna leirskolen og er veldig glad ingen tvang meg. Nå er jeg 24 år og kjenner fremdeles på den angsten å være vekke hjemmefra, men heldigvis kom det seg. På ungdomsskolen begynte jeg endelig å overnatte hos venninner. Det er ikke greit å ha det sånn. Grunnen til det vet jeg ikke, for jeg hadde foreldre som var der 100%. Tryggere oppvekst skal man leite lenge etter faktisk.

 

Anonymous poster hash: 78f21...c19

[Anonym bruker]

Jeg husker når jeg var på leirskole, hadde helt angst av å sove borte. Ringte hver kveld og gråt, og ba di om å hente meg. Hadde det helt for jævlig på dagtid. Tenkte kun på att jeg ville hjem. Hadde ikke det noe gøy der.

 

Anonymous poster hash: 017be...257

[Mandala]

Når det er angst for så mange ting og sterk angst så syns jeg uten tvil at man skal ta hensyn til barnet. Sønnen min er redd på natta hjemme i vårt eget hus i soverommet ved siden av mitt. Det er blant annet derfor jeg er våken nå. Jeg måtte sette meg i stua kl 5 for at han skulle få sove de siste timene og ikke ligge våken og redd. Akkurat sistnevnte skjer sjeldent, men det sier seg selv at jeg ikke kan sende han på leirskole. Hvis jeg har mulighet til å være med så kan det gå, hvis ikke så er det sjanseløst.

Endret 10. april 2015 av Mandala

[Anonym bruker]

Når det er angst for så mange ting og sterk angst så syns jeg uten tvil at man skal ta hensyn til barnet. Sønnen min er redd på natta hjemme i vårt eget hus i soverommet ved siden av mitt. Det er blant annet derfor jeg er våken nå. Jeg måtte sette meg i stua kl 5 for at han skulle få sove de siste timene og ikke ligge våken og redd. Akkurat sistnevnte skjer sjeldent, men det sier seg selv at jeg ikke kan sende han på leirskole. Hvis jeg har mulighet til å være med så kan det gå, hvis ikke så er det sjanseløst.

Forstår ikke helt dette.

Hvorfor er det bedre om du er på stua enn på eget soverom?

Hva gjorde gutten før du satt deg på stua?

Hvorfo kan ikke gutten sove med deg/dere?

 

Vår gutt som er 9, har opp til nylig vært så redd at vi har måttet sitte med han til han sovner. Han kommer alltid inn til oss like etter midnatt. Nå når mannen sto opp for å lage kaffe, ser jeg lille gutt er på plass

 

Er ikke kritisk bare forsto ikke situasjonen, og ville si at dere ikke er alene, vi er mange.

 

Vel, nå er kaffen klar, så jeg står opp.

 

Anonymous poster hash: 42eb1...481

[Anonym bruker]

Jeg dro ikke på leirskole nettopp på grunn av dette her. Hadde sterk angst for å sove borte, og hadde madrass på rommet til foreldrene mine i flere år. Fryktelig leit og hemmende, og jeg hadde også trygge foreldre. Gikk glipp av mye noen år på grunn av dette. I dag er jeg i midten av 30-årene og kan fortsatt bli litt urolig dersom jeg reiser bort (fra mitt eget hjem og min egen familie nå) og skal sove borte alene. Men det hemmer meg selvfølgelig ikke lenger.

 

Som flere andre vil jeg si at ikke lag noen stor sak ut av dette og oppmuntre på naturlig måte uten å presse. Hvis barnet allikevel blir hjemme, så ikke lag noe nummer ut av det heller. Barnet har det ganske sikkert ikke lett med å bli hjemme heller.

 

Anonymous poster hash: 44f51...10f

[Anonym bruker]

Kanskje litt sent nå siden du sier leirskolen nærmer seg, men hadde det vært mulig med en støttekontakt som han kunne bli trygg på, og som kunne være med i alle fall de første dagene?

 

Nevøen min på 11 har også sterk angst og har støttekontakt for at han skal kunne gjøre noen av de tingene alle andre gjør selv om moren ikke har mulighet til å være med hele tiden. Stort sett dreier det seg om fritidsaktiviteter, bading, overnatting sammen med venner i et hus de får disponere av og til, men støttekontakten har også vært med på leir over 2-3 dager eller hvis de har aktiviteter med skolen som han synes er skummelt, som f.eks. skidag. (Støttekontakten er en student uten egen familie, og har derfor mulighet til å bli med på ting på dagtid og over natten, kan ta med seg bøkene osv.)

Anonymous poster hash: 43a98...016

[Anonym bruker]

Klart unger ikke skal presses til dette. Ingen som mååå tøffes opp . De vil ikke ende opp som navere og angstvoksne stakkare om noen er redd for det. Etterhvert som de modnes og vokser til vil de synes det er lettere, de vil f eks ikke bo hjemme til de er 30 . Ikke press barnet hi. Jeg er selv en introvert person, ingen angst for å sove borte , var ikke redd men likte rett og slett ikke sove borte. På korpsturer og leirskole var jeg med, og konfirmasjonsleir men jeg sov vel kun hos ei veninne par ganger i oppveksten ( til 16 års alder) jeg likte å sove hjemme med foreldrene i hus. Nå som voksen er jeg derimot hjemmekjær i mitt hjem. Liker best sove hjemme og med alle barn i hus. Folk er forskjellig , også barn og den A4 rammen passer ikke for alle.

 

Anonymous poster hash: d2207...6d7

[Anonym bruker]

Jeg er lærer og har opplevd flere ganger at barn som vanligvis ikke vil sove hjemmefra storkoser seg. I et tilfelle tok foreldrene inn på hytte i nærheten fordi de var sikker på at barnet ikke ville klare seg uten dem, men på hytta ble de alene hele uka!

Jeg tenker at dersom barnet ditt har et godt forhold til læreren sin, er mye gjort. Det er selvfølgelig vanskelig å gi råd når man ikke kjenner barnet ditt, men snakk masse om det og la barnet vite at dersom det låser seg helt, så går det som regel an å komme hjem igjen.

Anonymous poster hash: ba2af...f3d

[Anonym bruker]

Jeg hadde det slik. Livredd for å være hjemmefra, og det varte ut ungdomsskolen. For min del skyldtes det nok delvis at jeg var et veldig usikkert barn, og dels at skolesituasjonen min var veldig dårlig (mobbing, utfrysning), slik at leirskole var ensbetydende med å være overgitt til personer som ikke ville meg godt.

 

Jeg skammet meg voldsomt over reaksjonene mine, og mente selv at jeg måtte "tøffes opp" gjennom leirskoleopphold. Jeg husker at jeg som 11-åring våknet hver natt med panikkfølelse før en sommerleir jeg frivillig hadde meldt meg på. Dagene der var grusomme, og handlet for meg om å finne en måte å takle panikken min på.

 

Jeg vet ikke hva som er riktig å gjøre, men jeg tror absolutt ikke man skal presse et barn som er så redd til å gjennomføre et leirskoleopphold. Det gir ikke mestingsfølelse, men en dyp følelse av ydmykelse og nederlag. For min del gikk angsten over av seg selv, men det hadde å gjøre med at jeg oppnådde trygghet i meg selv, ikke at jeg hadde blitt "herdet".

Anonymous poster hash: a5dbe...4ad

[Anonym bruker]

Takk for at du tar opp dette temaet!! Jeg bare lurte på om leirskole er obligatorisk eller valgfritt? Trodde kanskje man måtte ha legeerklæring for å ikke dra på leirskole? Bare spør, siden jeg ikke vet fakta om dette. Og hvor langt unna er deres leirskoler? For oss er det 4 timers kjøring, synes det er veldig langt mht hvis barna må hentes av en eller annen grunn........

 

Anonymous poster hash: ec2b0...b64

[Anonym bruker]

Hei! Jeg er kontaktlærer selv, og står faktisk midt oppi dette problemet selv. Har en elev i klassen som sliter med mye av der du beskriver i hovedinnlegget. I tillegg har eleven en diagnose som forsterker denne problematikken.

 

Leirskole er her utelukket. Det er rett og slett ikke gjennomførbart. Det innebærer ukesvis med angst osv hvis h*n skal presses til dette.

 

 

 

Anonymous poster hash: 73efc...2a0

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar!!

Det gjør godt å lese - både dere som husker erfaringen fra egen barndom, lærere og dere med barn med angst. Trøstende å se at vi er flere da vårt barn dessverre skiller seg ut på denne måten både i klassen, i vår omgangskrets og familie. Det er veldig vanskelig og til tider stressende å forholde seg til dette. På de fleste områder fungerer barnet godt; svært skoleflink og veldig glad i skolen/læreren/klassen, har venner (har dog ofte angst for å være med andre hjem og ha med seg andre hit - redd for at det skal være vanskelig å finne på noe etc), fritidsaktiviteter og er alt i alt et fornuftig og ressurssterkt barn. Men den ekstreme redselen for mange ting tar ofte fullstendig overhånd og hn blir utilsnakkelig. Vi har tatt kontakt med fastlege og håper å få hjelp der.

 

Tar gjerne imot flere innspill - disse leses nøye så får vi se hva som kan fungere for oss.

 

Leirskolen er forresten 5 timers kjøretur unna så avstanden er helt klart problematisk...

 

Takk igjen!

HI

 

Anonymous poster hash: 28e7c...a15

[Anonym bruker]

Her hadde min datter separasjonsangst, og andre typer angst, henvisning var sendt BUP, da det var ille. Og de skulle på leirskole. Jeg trodde aldri det ville gå bra, men jeg hadde samtaler med lærer om problemet. Hun fikk da bestemme hvem hun skulle dele rom med, fikk vite at hun kunne komme til læreren når hun ville, om det så var midt på natten. Og læreren pratet bare positivt om turen, samme gjorde jeg. Vi lagde og avtale om hvordan avlevering skulle være. Hun lagde avtale om å møte en venninne ved bussen, de skulle sitte sammen. Jeg skulle bare slippe henne av, og dra. Ikke bli der, for det tror hun ikke hun ville taklet. Var jeg ikke der, måtte hun bare.

 

Hørte ingenting fra henne den uken. Og hun kom hjem, og hadde hatt det helt fantastisk. Hun ville gjerne være der en uke ekstra. Etter dette klarte hun og sove en natt borte hos venner og. Det klarte hun ikke før.

Anonymous poster hash: d71ce...130

[Anonym bruker]

Jeg håper virkelig dere går og får hjelp til dette barnet??

 

Anonymous poster hash: dca30...73b

[Anonym bruker]

Sikkert litt seint for leirskolen, men har han så mye angst at det begrenser hans og deres hverdag, så ville jeg søkt psykologisk behandling! Få en time hos fastlege, og be om viderehenvisning! Angstproblematikk kan være svært vondt for den det gjelder, men det finnes behandling med god effekt!!

Anonymous poster hash: 7b910...8e1

[nasse nøffen]

Huff så trist... Jeg var det barnet. I allefall noe i likheten. Hadde ikke angst da, men jeg gruet meg noe forferdelig. Jeg hadde en nær venninne som var lik. Hun fikk bli hjemme, jeg fikk ikke. 

 

Det er den beste opplevelsen jeg har hatt. Det ble en seier for meg. Jeg gjorde avtaler med lærer og mamma, om å ringe o.l. Og jeg kunne bli hentet dersom det var sånn at jeg MÅTTE hjem... Kan dere ikke organisere dere slik at en er i nærheten? Det må vel gå, tross at det er ukedager? Dette er en viktig del av å bremse angsten til ditt barn. Dette vil bare kunne bli værre dersom han ikke arbeider med det

[Anonym bruker]

Jeg håper virkelig dere går og får hjelp til dette barnet??

 

Anonymous poster hash: dca30...73b

Vi har ikke oppsøkt hjelp før nå. Barnet er som nevnt velfungerende og ressurssterkt både på skolen og på hjemmebane. Problemet er at angsten blir så dominerende på enkelte områder fordi den omfatter for eksempel søvn som er en daglig rutine. Både mannen min og jeg er veldig fokusert på dette og jobber kontinuerlig med saken. Vi har et godt og kjærlig hjem og forhold samt høye utdanninger og jobber hvorav èn er adekvat ift problematikken. Jeg nevner dette fordi jeg tenker at i utgangspunktet så ligger alt godt til rette for et "harmonisk" barn. Barnet er svært intelligent og belest og jeg tror at dèt faktisk er en del av årsaken - hn har masse kunnskap om farer, risikoer etc, og i tillegg er hn et reflektert og grublende barn. Vi har med bakgrunn i det jeg nå har ramset opp tenkt at vi som foreldre gjør en tilstrekkelig jobb men innser nå at det kan være lurt å konferere med andre ettersom utfordringene ikke minker.

 

Føler forresten at jeg nå begynner å utlevere for mye så jeg tror jeg trekker meg tilbake men følger med på eventuelle svar;-)

HI

 

 

Anonymous poster hash: 28e7c...a15

[Mandala]

 

Når det er angst for så mange ting og sterk angst så syns jeg uten tvil at man skal ta hensyn til barnet. Sønnen min er redd på natta hjemme i vårt eget hus i soverommet ved siden av mitt. Det er blant annet derfor jeg er våken nå. Jeg måtte sette meg i stua kl 5 for at han skulle få sove de siste timene og ikke ligge våken og redd. Akkurat sistnevnte skjer sjeldent, men det sier seg selv at jeg ikke kan sende han på leirskole. Hvis jeg har mulighet til å være med så kan det gå, hvis ikke så er det sjanseløst.

Forstår ikke helt dette.

Hvorfor er det bedre om du er på stua enn på eget soverom?

Hva gjorde gutten før du satt deg på stua?

Hvorfo kan ikke gutten sove med deg/dere?

 

Vår gutt som er 9, har opp til nylig vært så redd at vi har måttet sitte med han til han sovner. Han kommer alltid inn til oss like etter midnatt. Nå når mannen sto opp for å lage kaffe, ser jeg lille gutt er på plass

 

Er ikke kritisk bare forsto ikke situasjonen, og ville si at dere ikke er alene, vi er mange.

 

Vel, nå er kaffen klar, så jeg står opp.

 

Anonymous poster hash: 42eb1...481

Stua er rett ved siden av guttens soverom og da vet han at jeg ikke bare sovner igjen når jeg sitter der. Ergo kan han sove trygt istedet. Før jeg satte meg i stua kom han inn og vekket meg hele tiden. Én gang hadde jeg allerede ligget ved siden av ham til han sovnet igjen.

Gutten blir 12 år i år og et veldig vanemenneske. Det er heldigvis sjeldent at han våkner om natta nå, men hvis han får komme inn til oss så kommer han ikke til å gjøre et forsøk på å overvinne angsten engang. Da kommer han fort inn til oss hver natt. Vi hadde ekstern hjelp pga angsten for et år siden og hun var da veldig klar på at hver gang jeg lot han komme over i min seng, så matet jeg angsten hans. Da fikk han på en måte bekreftet at det stemmer at rommet hans er skummelt og at det eneste som hjelper er mamma, pappa eller andre voksne. Hun ville heller lære ham strategier og tankesett som gjorde at han selv personlig kunne overvinne angsten, med eller uten hjelp av feks meg. Men han bør altså bli på sitt rom så angsten ikke skal bli forsterket igjen.

[Anonym bruker]

 

Jeg håper virkelig dere går og får hjelp til dette barnet??

 

Anonymous poster hash: dca30...73b

Vi har ikke oppsøkt hjelp før nå. Barnet er som nevnt velfungerende og ressurssterkt både på skolen og på hjemmebane. Problemet er at angsten blir så dominerende på enkelte områder fordi den omfatter for eksempel søvn som er en daglig rutine. Både mannen min og jeg er veldig fokusert på dette og jobber kontinuerlig med saken. Vi har et godt og kjærlig hjem og forhold samt høye utdanninger og jobber hvorav èn er adekvat ift problematikken. Jeg nevner dette fordi jeg tenker at i utgangspunktet så ligger alt godt til rette for et "harmonisk" barn. Barnet er svært intelligent og belest og jeg tror at dèt faktisk er en del av årsaken - hn har masse kunnskap om farer, risikoer etc, og i tillegg er hn et reflektert og grublende barn. Vi har med bakgrunn i det jeg nå har ramset opp tenkt at vi som foreldre gjør en tilstrekkelig jobb men innser nå at det kan være lurt å konferere med andre ettersom utfordringene ikke minker.

 

Føler forresten at jeg nå begynner å utlevere for mye så jeg tror jeg trekker meg tilbake men følger med på eventuelle svar;-)

HI

 

 

Anonymous poster hash: 28e7c...a15

Min vebninnes datter var sånn...små ting hun var redd for. Det bare eskalerte og nå 15 år gammel har hun aldri gått alene til skolen feks. Masse angst. Jeg forstår ikke at dere ikke allrede har tatt tak i det. Det er ikke normalt av et så stort barn å være så redd.

 

Anonymous poster hash: dca30...73b