Jeg er så frustrert!

[Anonym bruker]

Mannen pendler.

 

I påska fikk jeg skikkelig vondt i ryggen. I tillegg sliter jeg m tomme jernlagre. Pga at smerten i ryggen er så intense at jeg ikke klarer alt som må til med stell/løft av barn på 1 og 3 år så ville jeg han skulle ta seg noe sykt barnepasserdager slik at jeg kunne få dratt til lege og/eller kiropraktor. Men nei!😔

 

Han vil ikke ta fri siden HAN ikke er syk! Barna er syke og jeg griner av smerte. Får ikke til å krumme ryggen i det hele tatt. Står å kaster vann i ansiktet for klarer ikke bøye meg over vasken morgen og kveld.

 

Prøver å ringe mannen på jobb, men får ALDRI snakka m han. Han har bestandig dårlig dekning... Og han spørr aldri hvordan jeg har det. Synes han er en dritt rett og slett!

 

Nå blir han visst sagt opp også pga nedbemanning 😔😔😔

 

Har lyst å grine!

 

Anonymous poster hash: c0873...6cb

[Anonym bruker]

Er jeg urimelig som er sint?

 

Burde jeg "greie" meg selv, selv om jeg ikke får på meg mine egne bukser?

 

Anonymous poster hash: c0873...6cb

[Anonym bruker]

Tenker han at barna er kun dine og ditt ansvar? I såfall hadde jeg tatt barna med meg og flyttet. Så kan han sitte der og være frisk.....alene

 

Anonymous poster hash: 46e41...d6d

[Tyra79]

Kan det tenkes at han, grunnet fare om nedbemanning, vurderer jobb som viktigere enn din rygg akkurat nå? Kanskje forstår han faktisk ikke hvor ille det er?

 

Har du noen rundt deg som kunne ha sett litt etter ungene for deg? Slik at du fikk kommer deg til lege i det minste? Går de i barnehage? Da kunne du ha forklart problemet til de ansatte der. Kanskje de kunne ha hjulpet deg med å tatt morgenstell i barnehagen en kort periode?

 

Ikke godt å gå sånn, all sympati til deg! Men kanskje mannen sliter med sitt han og, i forhold til dårlige tider på jobben..?

[Anonym bruker]

Nei, mannen bør være der for deg de dagene du har det som verst og ikke bare har deg selv å tenke på (som når barna er syke). 

Men, min mann er omtrent som din. Jeg er gravid, og for noen uker siden (30 uker på vei), klarte jeg å falle ned trappa. Rutsja på rumpa, så var ikke sånn at jeg var redd for barnet. Men jeg ble liggende i bunnen av trappen i nærmere to timer uten å klare å røre på meg fordi det var ordentlig smertefullt i bekkenet. Det låste seg fullstendig. Jeg slo også hodet på vei ned, jeg hadde diger kul i ukevis. 
Jeg sa selvfølgelig ifra til mannen om at jeg var falt i trappa. Han var ikke overrasket, jeg er skikkelig klumsete når jeg er gravid. Det er ikke første gangen, heller. Men første gangen det var verre enn noen tårer som spratt og heftige blåmerker og hevelser på rygg, rumpe og lår. 
Så nærmet tiden seg for at barnet skulle hentes i barnehagen... Jeg lå der fremdeles. Så jeg måtte ringe ham, si at jeg ikke klarte komme meg på beina... Men NEI, han skulle nemlig ut med jobben denne dagen, så han hadde ikke mulighet til å komme hjem eller hente i barnehagen. Så nærmet det seg stengetid i bhg og jeg kom meg fremdeles ikke på beina. Jeg ringte legevakta, og de ville sende sykebil, men jeg sa jeg ville prøve mannen igjen først... Så jeg ringte mannen, hylgråt da jeg nettopp hadde forsøkt å komme meg på beina igjen, og sa at de ville sende en ambulanse for å hente meg, og at de mistenkte brudd på bekkenet (som sant var). 
Da kom han endelig hjem, da... Men var ganske sint og hissig, og da han hjalp meg på beina, ble hofta bedre, og viste seg å bare være en kraftig låsning i bekkenet. Det var selvfølgelig vondt fremdeles, jeg var også kraftig forslått, men det var jeg som måtte hente ungen, og det var jeg som måtte lage middag. Han var nemlig sur for å ha gått glipp av dette med jobben for noe "tull". Han mente jeg hadde løyet på meg smertene også for å hindre ham i å dra... 

Han er heldigvis ellers en veldig flott mann, og etter en alvorsprat om dette, er han blitt noe mer støttende, selv om jeg ofte må be ham om å være det. Ba jeg om det før, ble han bare sint.

Anonymous poster hash: 136ea...14f

[Anonym bruker]

Kan hende at han bare er lite empatisk...

 

Stakkars deg som datt ned trappa!😳 tror jeg hadde blitt ganske skuffa over mannen min ja!

 

Hadde en episode rett før jul også hvor jeg var alene med barna, og også da var alle syke inkludert meg. Jeg hadde 40 i feber og fikk senere konstatert lungebetennelse. Heller ikke da ville han komme hjem å hjelpe meg.

 

Jeg slet m å få ned feberen min og hadde masse feberfantasier og trengte å komme meg til lege. Ungene hadde høy feber og ene barne var veldig tett. Han måtte følges opp mtp det. Enda da kom han ikke hjem. Ingen spørsmål om hvordan vi hadde det el. Når han kom hjem til helga hadde vi en alvorsprat hvor han lovet å ta mer hensyn,men det ser ut som det hele er glemt...

 

Han derimot kan ikke gjøre NOE dersom han har litt vondt i halsen. DA er det synd i han må du vite... Sukk!

 

Han er veldig flink pappa og kjæreste på de andre områdene da... Jeg er bare veldig sint og skuffa på han akkurat nå.

 

Anonymous poster hash: c0873...6cb

[Anonym bruker]

Flytte fra mannen? Good thinking.. Når hun er så dårlig at hun ikke greier å vaske seg i fjeset! Burde vel heller innse at det å ha barn alene ikke fungerer som best akkurat nå kanskje? Prat med mannen din, dra han på FVK. Evt legg deg i senga og bli der...  

Anonymous poster hash: b487a...9fc

[Anonym bruker]

Meg over. Legg deg i senga og bli der.. start på lørdagsmorgen.

Anonymous poster hash: b487a...9fc