Huff det går ikke så bra med forholdet

[Anonym bruker]

Vi krangler om den minste lille ting, og det er ting som er så ufattelig unødvendig. En gang krangla vi fordi han ikke hadde satt på ris til jeg kom hjem fra jobb... Vi er begge to fryktelig sta, og på toppen av det hater han å innrømme at han tar feil og sier aldri unnskyld når vi ar kranglet. Han mener alltid det er min feil også når vi først begynner å krangle. Enten fordi han mener jeg startet den, eller fordi jeg er den som ikke gir meg. Jeg føler jeg går rundt og er irritert på han hele tida, og det er frustrerende med en mann som går rett i forsvarsposisjon hver eneste gang jeg har noe å utsette.

 

Igår rant begeret over for min del. Jeg spurte om han kunne legge lillejenta fordi jeg hadde lyst å trene klokka 8 (jeg får sjelden dratt), og lese bok til henne fordi jeg hadde lovet det 2 dager på rad. Det kunne han, dog nølende. Ettersom det var en halvtime igjen til jeg skulle være der gikk jeg opp for å finne klær, og rydda bort kveldsen etter ungene samtidig. Da fikk jeg klar beskjed at det kunne jeg spare meg for. Her skulle jeg ha han til å passe ungene mens jeg selv hadde tid til å rydde kjøkkenet, jeg kunne bare gå på badet å hjelpe lilla med tannpussen. Jeg ble forbanna fordi jeg synes det var så unødvendig, og prøvde forklare at jeg spurte jo han om å legge henne, nettopp fordi jeg skulle slippe å stresse, åsså rydda jeg etter ungene (som tar 2 minutter) i samme slengen så han skulle slippe. Men da kasta han seg inn i en diskusjon hvor det gikk inn i detalj hvorfor jeg ikke burde rydde kjøkkenet, at jeg måtte pusse tennene hennes, hvordan jeg fikk dårlig tid om og hvis og.. ja. Det endte med at jeg ikke dro på trening og heller leste til henne selv. Gikk meg en tur da hun var pakka inn i dyna for å lufte hodet, og for å få litt etterlengtet trim.

 

Da han kom til sengs på kvelden sa jeg faktisk til han at jeg klarer ikke dette mere. Denne kveruleringa å diskuteringa i detalj over noe som så åpenbart er helt idiotisk å diskutere. Han sto hardnakket på at jeg burde ikke ha rydda kjøkkenet, og at det var min feil at vi krangle. Og nå ble han grinete fordi jeg tok det opp å ødela kvelden hennes, så jeg måtte bare huske at det var jeg som begynte å prate om dette igjen. Min feil, alltid min feil. Jeg sa at kanskje vi burde begnne å vurdere forholdet vårt, og om vi virkelig passer så bra ilag som vi trodde. Jeg er helt ærlig utslitt av å alltid måtte diskutere alt i detalj, kverulering og sure miner for små ting. Så sier han attpåtil at det er meg det er noe galt med, og min skyld at han har så kort lunte fordi det er jeg som starter alle diskusjoner. Det er ikke sant, selv om jeg nok er med på å starte noen, så er det han som alltid kverulerer og på død å liv skal ha rett. Også er det aldri hans feil da, må jeg jo ikke glemme.

 

Hva skal man gjøre? Kan man gå til terapeut sammen for å få løst opp? Akkurat nå er det så ille at jeg heller kunne tenke meg å være alene

 

Anonymous poster hash: 9cf0a...27f

[Babykilo]

Nå er dere inne i den tyngste perioden av de fleste parforhold. De fleste får fra hverandre når barn nr to er rundt 2-3 år etter statistikker jeg har sett. Da har man gått og gnagd på hverandre lenge nok. Det er tøft å få barn fordi man plutselig får mye mindre tid både til seg selv og til å pleie forhold. I tillegg er det søvnmangel, kroppslige endringer og generelt slit som gir mindre overskudd.

 

Alle har det tøft i denne fasen tror jeg. Utfordringen er å ikke la det knekke en. Det som kan føre til at man ikke klarer seg som par er det man gjør mot hverandre når det er som tøffest. Og det vil kreve en enorm innsats å ikke gå i fella. For eksempel leser jeg ut fra innlegget ditt at dere hakker mye på hverandre begge to. Du syns ikke han gjør ting riktig og sier fra om det. Det oppfatter han som kritikk, og får i forsvar. Dere er begge stae. Det sies at man må gi minst fem positive tilbakemeldinger for hver dårlige. Og det hjelper ikke at du mener du gir konstruktiv kritikk. Husk på å si noe hyggelig, let etter det! Hvis han har satt på kaffe en gang, takk han for det. Gi ham en klem og fortell at det var hyggelig. Fortell ham at han er kjekk i den nye olabuksa, at du setter pris på at han skifta dekk på bilen. Da blir det mest sannsynlig mye lettere for han å gjøre det samme mot deg, også å gi deg tid og goodwill som feks til å dra og trene. Du nevner parterapi, og det er aldri dumt. Man kan lære seg å snakke sammen, å unngå å gå i de samme loopene når man krangler. Prøv det. Familiekontorene landet over tilbyr gratis samtaler, man trenger ikke å være så samlivsbruddets rand. Veldig, veldig lurt å ta tak fort!

 

Ikke gi opp! Det er nå det kreves noe av dere, vet du. :-) Lykke til!