Er så redd for å ikke få en diagnose

[Anonym bruker]

Noen som er kronisk syk uten en diagnose? Hvordan holde ut uten en diagnose?

 

Jeg har slitt med noe i 3,5 år og venter på enda mer utredning. Jeg vil bare ha en diagnose! Samme hva! Jeg er så drittlei av å ikke kunne forklare hva som feiler meg med en diagnose. Mange tror at det er psykisk men det er ikke det. Jeg har fått mange dømmende blikk og mistet venner. Klart man blir deppa av å ikke komme seg ut av senga hver dag, hvem hadde ikke blitt det i lengden? Jeg har gode perioder og da har jeg det topp, men *pang* så blir jeg dårlig. Men ingen kan se det på meg, jeg blir ikke lam i bena, armene detter ikke av, og ikke blir ansiktet mitt blått heller. Er en usynlig sykdom som psykiske lidelser oftest er, men dette er fysisk. Har vært hos psykolog fordi legen mente at psyken måtte sjekkes og, jeg "bestod den testen". Er ikke psykisk syk.

 

Om jeg ikke får en diagnose hos spesialisten jeg venter på time hos, og enda en time jeg skal ha hos ønh, så blir jeg sprø. Legen min sier at om de igjen ikke finner noe så må jeg bare godta at sånn er det. At jeg har gode og dårlige perioder. At livet mitt bare er sånn. Men jeg klarer ikke å godta det, iallefall ikke ennå. Det er jo noe som feiler meg. Jeg tuller ikke. Er kjempe sjalu på alle de friske der ute som lever livene sine som før, mens mitt liv er på pause hver gang jeg blir syk. Har gått to mnd nå med sengeligging. Sjefen min er ikke forståelsesfull og sur pga mitt fravær, og mannen min skjønner heller ikke. Men mannnen er grei, han tar hensyn og hjelper meg. Men han vet ikke hvordan jeg har det selv om vi bor sammen. Og dette påvirker jo han og, vi kan ikke finne på noe når jeg er syk. Han må gjøre alt husarbeid osv.

 

Jeg er svimmel og kvalm, vet ikke hva det kommer av. Og er ikke ute etter at dere skal gjette diagnoser, dere skal ikke utrede meg. Har selvfølgelig vært hos ønh, flere ganger. Lurer på om det er noen i samme situasjon? Altså syk uten diagnose, må ikke være svimmelhet og kvalme.

 

Og ja det er de som har det verre enn meg. Noen lever i krig, noe har kreft, noen er veldig psykisk syk, noen blir mishandlet daglig. Jeg vet. Men akkurat nå trenger jeg å få dette ut! Føler at ingen rundt meg forstår, de nikker og sier "åja huff". Og så er de ferdige med saken mens jeg ennå er syk. Er så takknemmelig for de gode periodene, uten de så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Noe heldig er jeg og, er ikke kronisk kronisk syk for å si det sånn.

 

Godt å få ut frustrasjon..

 

Anonymous poster hash: 4d2ed...8b1