Dette med å sette barna først, stebarn og egne barn....

[Anonym bruker]

Nå er mine stebarn blitt voksne individer, mer eller mindre i alle fall. Barna våre er blitt store også.

 

Når stebarna var mindre, og når våre barn var veldig små fikk jeg hele tiden høre at far bare setter barna sine før deg, og slik skal det være, hver eneste gang jeg var kritisk til hans barneoppdragelse. 

 

Vel nå har jeg gått igjennom tilsvarende faser med egne barn, sammen med han som satte sine barn først når vi var uenige i oppdragelse. Han hadde ingen problemer med å gjøre ting på min måte når det gjaldt våre barn. Så kanskje det ikke var så helt borte i natta det jeg snakket om. 

 

Ting som talte var valg av middag, det var omgjøring av planer, at barna måtte innfinne seg med, det var at barn fikk lov å avbryte voksne samtaler, det var psoblemstillinger rundt hvor mye plass vi voksne skal tillate oss å ha i famlien osv. 

 

Enten må stebarna ha hatt så til de grader ulike behov, enn våre felles barn pga at de er skilsmisse barn, og våre barn er til de grader mer robuste enn stebarna, eller så gjorde mannen meg og senere våre barn stor urett. 

 

Er manglende grensesetting å sette barna først? Jeg vil påstå nei. Er det å sette barna først at de ikke skal lære seg til å ta hensyn til resten av fellesskapet, jeg vil igjen si nei. 

 

Alt dette ble gjort i en ånd om at han satte barna først, og implisitt i dette lå det jo at jeg ville sette hans barn til sides. 

 

jeg er litt forbanna av hele greia, for å være helt ærlig, det plager meg, og jeg føler han bør si unnsykyld, at jeg ikke er sånn en bitch som jeg følte meg.

Tenker mer og mer på dette, særlig nå etter at vi hadde planer, som ektepar, våre barn hadde lyst å vær,e med oss, men de måtte innfinne seg med å være hos besteforeldre. Det var for sent å endre planene, kostnaden for å endre planene hadde også blitt uforholdsmessig stor. Tilsvarende situasjon husker jeg tilbake med stebarna, da lot vi de styre og bestemme hva vi skulle gjøre, avbestillinger, tapte billetter, og barna sjefet rundt. For stakkars barn, de kunne jo føle seg tilsidesatt. 

 

Vel vel, nå følte våre barn seg tilsidesatt, det var ikke snakk om lenge, det er ikke noe vi gjør ofte, og det følte jeg det var ok at de måtte lide seg igjennom, for livet dreier seg ikke bare om dem. Av og til blir faktisk mor og far invitert på noe, og har lyst til å gjøre noe. De hadde det faktisk helt greit sammen med besteforeldre, og søskenbarn. 

 

Vi holder ikke barna våre oppe til langt på natt fordi de vil føle seg uønsket om de har en leggetid. Vi lar de ikke avbryte alle samtaler, de må tåle at vi sier at nå snakker vi voksne. De må også tåle at vi diskuterer ting de kan få lov til, både i forhold ti løkonomi, og i forhold til den tid og innsats det kreves fra oss. Om vi ikke har kapasitet til å si ja, da får de leve med det. Det er langt fra sånn at vi alltid sier nei, men vi har et hele vi skal tenke på, ikke bare de små, men oss selv, familien og også de større stebarna mine. 

 

Måtte bare få det ut!

Anonymous poster hash: 0d403...2a7

[Anonym bruker]

Har du virkelig gnukket på dette siden barna var små??

Anonymous poster hash: db62a...9a5

[Anonym bruker]

Her i huset behandles stebarn og egne barn helt likt.

Samme regler for alle. Vent på tur, stemor bestemmer over deg for hun er voksen osv osv. Eneste vi tar hensyn til er at vi tilrettelegger litt ekstra for stebarn første dag av samvær. Vi tar valg vi vet ikke vil skape konflikt. Lager middag hun liker og gjør ting hun liker. Hun kan være litt sår første kvelden så vi vil selvsagt unngå å starte samværet med diskusjoner og gjøre det vanskelig for henne.

Hun er en harmonisk og fin jente.

 

Anonymous poster hash: ede5c...f2c

[Anonym bruker]

 

Nå er mine stebarn blitt voksne individer, mer eller mindre i alle fall. Barna våre er blitt store også.

 

Når stebarna var mindre, og når våre barn var veldig små fikk jeg hele tiden høre at far bare setter barna sine før deg, og slik skal det være, hver eneste gang jeg var kritisk til hans barneoppdragelse.

 

Vel nå har jeg gått igjennom tilsvarende faser med egne barn, sammen med han som satte sine barn først når vi var uenige i oppdragelse. Han hadde ingen problemer med å gjøre ting på min måte når det gjaldt våre barn. Så kanskje det ikke var så helt borte i natta det jeg snakket om.

 

Ting som talte var valg av middag, det var omgjøring av planer, at barna måtte innfinne seg med, det var at barn fikk lov å avbryte voksne samtaler, det var psoblemstillinger rundt hvor mye plass vi voksne skal tillate oss å ha i famlien osv.

 

Enten må stebarna ha hatt så til de grader ulike behov, enn våre felles barn pga at de er skilsmisse barn, og våre barn er til de grader mer robuste enn stebarna, eller så gjorde mannen meg og senere våre barn stor urett.

 

Er manglende grensesetting å sette barna først? Jeg vil påstå nei. Er det å sette barna først at de ikke skal lære seg til å ta hensyn til resten av fellesskapet, jeg vil igjen si nei.

 

Alt dette ble gjort i en ånd om at han satte barna først, og implisitt i dette lå det jo at jeg ville sette hans barn til sides.

 

jeg er litt forbanna av hele greia, for å være helt ærlig, det plager meg, og jeg føler han bør si unnsykyld, at jeg ikke er sånn en bitch som jeg følte meg.

Tenker mer og mer på dette, særlig nå etter at vi hadde planer, som ektepar, våre barn hadde lyst å vær,e med oss, men de måtte innfinne seg med å være hos besteforeldre. Det var for sent å endre planene, kostnaden for å endre planene hadde også blitt uforholdsmessig stor. Tilsvarende situasjon husker jeg tilbake med stebarna, da lot vi de styre og bestemme hva vi skulle gjøre, avbestillinger, tapte billetter, og barna sjefet rundt. For stakkars barn, de kunne jo føle seg tilsidesatt.

 

Vel vel, nå følte våre barn seg tilsidesatt, det var ikke snakk om lenge, det er ikke noe vi gjør ofte, og det følte jeg det var ok at de måtte lide seg igjennom, for livet dreier seg ikke bare om dem. Av og til blir faktisk mor og far invitert på noe, og har lyst til å gjøre noe. De hadde det faktisk helt greit sammen med besteforeldre, og søskenbarn.

 

Vi holder ikke barna våre oppe til langt på natt fordi de vil føle seg uønsket om de har en leggetid. Vi lar de ikke avbryte alle samtaler, de må tåle at vi sier at nå snakker vi voksne. De må også tåle at vi diskuterer ting de kan få lov til, både i forhold ti løkonomi, og i forhold til den tid og innsats det kreves fra oss. Om vi ikke har kapasitet til å si ja, da får de leve med det. Det er langt fra sånn at vi alltid sier nei, men vi har et hele vi skal tenke på, ikke bare de små, men oss selv, familien og også de større stebarna mine.

 

Måtte bare få det ut!

 

Anonymous poster hash: 0d403...2a7

Jeg har stor forståelse for at du fortsatt går og tenker på dette, mannen din har fått deg til å føle deg som en sjalu og smålig drittkjærring hele oppveksten til stebarna - og det bare fordi du ikke har villet gi dem særbehandling i ett og alt, at du har forventet normale regler og oppdragelse.

Her er det eksen til mannen som blir tatt mer hensyn til enn meg. Dama har to barn annenhver uke (et av dem er mannens), hun har samboer og stor familie her hvor vi alle bor. Jeg har ingen familie her, og ansvar for fire barn (derav to felles) mens han ligger og kjører og styrer og lystrer eksens minste vink. Han står for alt av anstrengelser i forbindelse med samvær og samarbeid, hun bare sitter og tar imot og forlanger. Han lar meg glatt betale prisen med å stresse med å følge opp de fire andre alene, må slå meg sammen med andre foreldre ang kjøring etc.

Det provoserer meg så langt inn i sjelen, og er redd det kommer til å spise meg opp en dag...

 

Anonymous poster hash: 20057...07e

[Anonym bruker]

Du skriver så tungt at jeg ikke skjønner hva du spør om

 

Anonymous poster hash: 59ed7...784

[Anonym bruker]

er nok en utblåsning som andre steforeldre kan kjenne seg igjen i desverre. Jeg kjenner meg igjen i en del av dette men satte foten ned for en god stund siden. Barnet gikk over streken og jeg måte trekke grensen der helt og holdent. Far liker dette ikke selvsagt men det får ikke hjelpe ettersom barnet er såpass i grenseland at jeg har begynt å purre om hjelp for henne for at hun skal takle situasjoner som hun gikk gjennom og ikke la ting gå utover fellesbarn lenger. 

Anonymous poster hash: 38e94...490

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg HI. Er desverre slik det blir i mange hjem ... Stebarna er vistnok så stakkarslig. Selv om det skulle gjelde stebarn hvor de er 10 år, mor / far har vært skilt i 8 år og mor har vært gift med ny mann i 6 år . Kun et eks men viser til at selv om det ikke er ny skillsmisse så er det mange som tenker buhu stakkars hele oppveksten dems. Et godt eks er stesøster som skamklipper broren sin og det er ifølge mange helt ok.... Hadde det vært stemor til gutten ville hun blitt lynsjet. Alle ser bort ifra at ingen normal 17 åring gjør slikt .... Er nok mange biomødre her som taler sak for skillsmissebarna sine ja. De nye barna far får etter et brudd er visst ikke like viktig . Stebarna kom jo først .... Snodig greier😉

 

Anonymous poster hash: 5923c...998

[Anonym bruker]

hm,-litt sent å si ifra nå kanskje? Hjemme hos oss var det også lik oppdragelse på stebarn og egne barn. Var det helt umulig for deg å snakke med mannen din  om dette litt før??

Anonymous poster hash: 8e851...81c

[Anonym bruker]

Kjenner meg så igjen i det du skriver Hi.

Når stebarna var hos oss så var jeg, mitt særkullsbarn og vårt fellesbarn nærmest ikke-eksisterende.

Alle regler og grenser vi var enige om ellers, ble helt tilsidesatt.

Jeg forstår dine følelser.

 

Anonymous poster hash: 8a47c...8ad

[Gjest Antarctica]

Kjenner meg igjen, ord for ord nesten, i det du skriver, HI.

 

I tillegg bestemte ekskona hans mer i vårt hjem enn vi begge to til sammen. Hun kunne ringe og fortelle når hun ville at sønnen hennes skulle legge seg, hun kunne endre en samværsavtale på en måte som ble praktisk for henne, men åpenbart feil for ungene, hun kunne kjefte opp mannen hvis JEG ikke oppførte meg riktig, hun ville til og med styre hvilken barnehage våre fellesbarn skulle gå i... Lista var endeløs. Og de tandre persillebladene hun hadde til barn kunne først bli skada av å i det hele tatt få øye på meg, langt mindre bo sammen med meg de 6-7 dagene i måneden. Senere, da jeg ble "godkjent" av Dronningen, var det plutselig ikke noe problem om jeg passet dem en hel helg - vel å merke hvis det var høvelig for henne å bytte noen dager når faren ikke kunne.

 

Ungene skulle ikke oppdras heller, det skulle lages to middager hvis de ikke likte den vi hadde lagd, de skulle ha de største og beste soverommene for ikke å føle seg utenfor i huset (mitt særkullsbarn fikk aller nådigst soverom i kjelleren), de skulle ha ting og gaver langt over standard. Den ene hadde sin egen mobiltelefon og sitt eget tv da han var 6, for å si det slik. Vi hadde endeløse diskusjoner om hva som var OK atferd, og jeg fikk hele tida høre hvor bortskjemt mitt særkullsbarn var - ikke fordi han fikk ting på sin måte, for det gjorde han ikke, men fordi min eksmann rett og slett syns jeg kjefta for lite! (Og det fra en mann som innrømte hos FVK at han nødig brukte ordet nei til sin datter, han ville nemlig ikke at hun skulle møte motstand.) Selv forklarte han forskjellene med at han hadde dårlig samvittighet for de barna han så minst til. Og han prøvde også å påstå at vi bare hadde ulike idéer for hva som ligger i barneoppdragelsen.

 

Men det forklarer ikke hvorfor han forlangte mer bordskikk av toåringen vi hadde felles enn niåringen han hadde fra før. Det forklarer heller ikke hvordan det har seg at alle de tingene jeg sa den gangen, plutselig er blitt "riktige" overfor de yngste barna. Han opererte rett og slett med et A-lag og et B-lag (og et C-lag...) av mennesker, og det var ikke til å leve med.

 

Jeg nøler ikke med å si at det var en stor konflikt nesten hele veien, og en av de største årsakene til skilsmissen. Jeg er veldig fornøyd med at både mitt liv og ungenes er helt, helt annerledes nå.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen, ord for ord nesten, i det du skriver, HI.

 

I tillegg bestemte ekskona hans mer i vårt hjem enn vi begge to til sammen. Hun kunne ringe og fortelle når hun ville at sønnen hennes skulle legge seg, hun kunne endre en samværsavtale på en måte som ble praktisk for henne, men åpenbart feil for ungene, hun kunne kjefte opp mannen hvis JEG ikke oppførte meg riktig, hun ville til og med styre hvilken barnehage våre fellesbarn skulle gå i... Lista var endeløs. Og de tandre persillebladene hun hadde til barn kunne først bli skada av å i det hele tatt få øye på meg, langt mindre bo sammen med meg de 6-7 dagene i måneden. Senere, da jeg ble "godkjent" av Dronningen, var det plutselig ikke noe problem om jeg passet dem en hel helg - vel å merke hvis det var høvelig for henne å bytte noen dager når faren ikke kunne.

 

Ungene skulle ikke oppdras heller, det skulle lages to middager hvis de ikke likte den vi hadde lagd, de skulle ha de største og beste soverommene for ikke å føle seg utenfor i huset (mitt særkullsbarn fikk aller nådigst soverom i kjelleren), de skulle ha ting og gaver langt over standard. Den ene hadde sin egen mobiltelefon og sitt eget tv da han var 6, for å si det slik. Vi hadde endeløse diskusjoner om hva som var OK atferd, og jeg fikk hele tida høre hvor bortskjemt mitt særkullsbarn var - ikke fordi han fikk ting på sin måte, for det gjorde han ikke, men fordi min eksmann rett og slett syns jeg kjefta for lite! (Og det fra en mann som innrømte hos FVK at han nødig brukte ordet nei til sin datter, han ville nemlig ikke at hun skulle møte motstand.) Selv forklarte han forskjellene med at han hadde dårlig samvittighet for de barna han så minst til. Og han prøvde også å påstå at vi bare hadde ulike idéer for hva som ligger i barneoppdragelsen.

 

Men det forklarer ikke hvorfor han forlangte mer bordskikk av toåringen vi hadde felles enn niåringen han hadde fra før. Det forklarer heller ikke hvordan det har seg at alle de tingene jeg sa den gangen, plutselig er blitt "riktige" overfor de yngste barna. Han opererte rett og slett med et A-lag og et B-lag (og et C-lag...) av mennesker, og det var ikke til å leve med.

 

Jeg nøler ikke med å si at det var en stor konflikt nesten hele veien, og en av de største årsakene til skilsmissen. Jeg er veldig fornøyd med at både mitt liv og ungenes er helt, helt annerledes nå.

Hva var det som ble den endelige tungen på vektskålen, det er så vanvittig vanskelig å vite hvor mye frustrasjon man er kapabel til å stå i...

 

Anonymous poster hash: 20057...07e

[Gjest Antarctica]

Tungen(e) på vektskåla:

Anger issues

Løgnaktighet (som gikk hånd i hånd med den litt krypende konfliktskyheten overfor eksen)

En grunnleggende følelse av urettferdighet og urimelig behandling - det var ulike regler for hva ungene kunne gjøre, og det var virkelig ulike regler for hva de voksne kunne gjøre også. (se pkt 2)

[Anonym bruker]

Forklaringen på disse fedrenes oppførsel ang dette er at særkullsbarnet er et litt "fremmed"barn for de. Et barn som kommer på "besøk", og man er alltid litt rundere i kantene med "besøkende".

 

Fellesbarna som dere kaller de, er barn fedrene bor sammen med, og som de har "kontroll" over. En er jo alltid strengere mot egne barn, enn mot andres. Skjønner?

 

Anonymous poster hash: 2083a...5bb

[Gjest Antarctica]

Forklaringen på disse fedrenes oppførsel ang dette er at særkullsbarnet er et litt "fremmed"barn for de. Et barn som kommer på "besøk", og man er alltid litt rundere i kantene med "besøkende".

Fellesbarna som dere kaller de, er barn fedrene bor sammen med, og som de har "kontroll" over. En er jo alltid strengere mot egne barn, enn mot andres. Skjønner? Anonymous poster hash: 2083a...5bb

Mine barn er særkullsbarna hans I DAG, og blir ikke skjemt bort etter det mønsteret han brukte på sine særkullsbarn DEN GANG. Så den argumentasjonen holder ikke.