Hvordan håndtere en narsissistisk venninne?

[Anonym bruker]

Det gikk nettopp opp for meg at min venninne er en narsissist. Etter å ha lest en artikkel om det falt alle brikkene på plass.

 

Hun har fått for lite oppmerksomhet av sin kinesiske mor i oppveksten, for der var det kun broren som telte. Hun utviklet da et falskt grandiost selvbilde, hvor status jaktes for enhver pris. Hun er utadvendt, får all oppmerksomhet rettet mot seg ved å si det samme 5 ganger etter hverandre (andre slipper ikke til). Hun er 'fisefin', kjøper bare merkeklær, og hun takler ikke kritikk. Dersom noen skraper litt i lakken oppfatter hun denne personen som en fiende med en gang, og avskjærer vennskapet. Jeg går helt på nåler fordi jeg er redd for si noe feil. Hun prater sjelden i 'jeg-vendinger, men sier hele tiden som en slags 'sannhet' hva alle andre sier om henne. Det er så vannvittig skrytete alt hun kommer med at det er til å bli kvalm av. Det er selvfølgelig hyggelig at andre sier noe pent om henne, men dette er så langt over streken at hun har en personlighetsforstyrrelse. Jeg ser at hun er i ferd med å gjøre datteren lik seg selv, for i hennes verden skal datteren kretse rundt henne og gjøre at mor skinner, i stedet for at mor lar datteren skinne. Datteren har siden hun var liten vært utrolig oppmerksomhetssyk og gjøglete fordi hun ikke får dekket oppmerksomhetsbehovet hos mor.

 

Hvordan takler man slike venninner da? Jeg liker henne på så mange måter, men skrytet og det falskt oppblåste egoet er vanskelig å forholde seg til, og jeg syntes hun må se datterens behov mer. Sier jeg i fra mister jeg nok vennskapet og får en uvenn, og det er leit (jeg kommer til å savne henne for de gode kvalitetene) og upraktisk siden vi er i samme vennegjeng. De andre ser ikke dette, for de tilber henne og er en del av 'fan-skaren'. Jeg tør derfor ikke diskutere dette med andre venninner. Hva sier jeg og gjør jeg nå?

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

[Anonym bruker]

For meg virker det ikke som du liker henne.

 

Anonymous poster hash: 9c5a6...ec0

[Anonym bruker]

Jeg tror du skal fokusere på det du synes er problematisk, fremfor å spekulere en hel masse i årsaksforhold her. 

 

Ellers er det nok lite du får gjort med saken annet enn å si noe om hvordan du opplever henne direkte til henne. Det kan tenkes at du får satt i gang en tankeprosess hos henne, eller det kan tenkes at vennskapet vil bli svært dårlig som følge av det.

Men tenker du at det bør sies så synes jeg du kan ta den sjansen.

Anonymous poster hash: 11870...3fa

[Anonym bruker]

Hvorfor er du "venn" med henne?

 

Anonymous poster hash: 30ee5...a2f

[Anonym bruker]

Både å diagnostisere henne som narsissist uten fagkunnskap, og å komme med påstander ovenfor henne om mulige årsaksforhold til atferden, tror jeg du skal holde deg unna.... Fokuser på at du opplever henne som noe selvopptatt og som en statusjeger, og at du lurer på om barnets behov ikke ses og dekkes ordentlig. 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

[Anonym bruker]

For meg virker det ikke som du liker henne.

 

Anonymous poster hash: 9c5a6...ec0

Da har jeg isåfall fremstilt det feil. Jeg liker henne kjempegodt. Hun er en god diskusjonspartner, snill, kunnskapsrik og vi ler virkelig mye sammen.

 

Det jeg ikke liker er skrytet hennes og at hun mye av tiden skal få andre til å applaudere seg, og at jeg må balansere på en knivsegg for ikke provosere henne (hun takler ikke noe kritikk og avslutter vennskap om hun oppfatter noe som kritikk), og jeg er bekymret for at datteren er i ferd med å bli lik også pga for lite oppmerksomhet.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

[Anonym bruker]

 

Jeg tror du skal fokusere på det du synes er problematisk, fremfor å spekulere en hel masse i årsaksforhold her.

 

Ellers er det nok lite du får gjort med saken annet enn å si noe om hvordan du opplever henne direkte til henne. Det kan tenkes at du får satt i gang en tankeprosess hos henne, eller det kan tenkes at vennskapet vil bli svært dårlig som følge av det.

Men tenker du at det bør sies så synes jeg du kan ta den sjansen.

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Årsaksforholdet er for meg opplagt. Det er et stadig tilbakevendende tema over hvor leit hun har hatt det i hele oppveksten pga det og faktisk også i voksen alder.

 

Jeg kommer selvfølgelig ikke til å ta ordet narsissist i min munn til henne. Alle er vi litt narsissister, det er bare graden av det som avgjør om det er en personlighetsforstyrrelse.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

[Anonym bruker]

Hvorfor er du "venn" med henne?

 

Anonymous poster hash: 30ee5...a2f

Jeg liker henne kjempegodt, men kunne unnvært skrytet. Syntes synd på henne også, fordi jeg ser gjennom det ytre og at bak fasaden er det ei skremt lita jente. Jeg ser også at datteren har behov for å bli sett. HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

[Anonym bruker]

 

Både å diagnostisere henne som narsissist uten fagkunnskap, og å komme med påstander ovenfor henne om mulige årsaksforhold til atferden, tror jeg du skal holde deg unna.... Fokuser på at du opplever henne som noe selvopptatt og som en statusjeger, og at du lurer på om barnets behov ikke ses og dekkes ordentlig.

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

He he. Jeg kommer aldri til å ta disse ordene i min munn til verken henne eller venner. Jeg er livredd for å si noe som minner om kritikk rett til henne. Hadde jeg sagt at hun er selvopptatt eller lurt på om hennes datters behov blir dekket ville jeg fått så hatten passet, og vennskapet ville vært over for alltid. Jeg kom for litt siden med en liten kritikk av arbeidsplassen hennes regler, og hun tok det personlig (det var jo ikke personlig en gang) og ville ikke møte meg på flere måneder. Jeg var også 'tvunget' til å si unnskyld for meningene mine om firmaets regelverk. HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

[Anonym bruker]

 

Jeg tror du skal fokusere på det du synes er problematisk, fremfor å spekulere en hel masse i årsaksforhold her.

 

Ellers er det nok lite du får gjort med saken annet enn å si noe om hvordan du opplever henne direkte til henne. Det kan tenkes at du får satt i gang en tankeprosess hos henne, eller det kan tenkes at vennskapet vil bli svært dårlig som følge av det.

Men tenker du at det bør sies så synes jeg du kan ta den sjansen.

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Årsaksforholdet er for meg opplagt. Det er et stadig tilbakevendende tema over hvor leit hun har hatt det i hele oppveksten pga det og faktisk også i voksen alder.

 

Jeg kommer selvfølgelig ikke til å ta ordet narsissist i min munn til henne. Alle er vi litt narsissister, det er bare graden av det som avgjør om det er en personlighetsforstyrrelse.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

 

 

Hvis du tenker at årsaksforholdet er opplagt, så tenker jeg at du selv har en arroganse og kunnskapsløshet som er langt utenfor normalen...

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

[Anonym bruker]

Finn en ny venn!

Anonymous poster hash: a4445...b94

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg tror du skal fokusere på det du synes er problematisk, fremfor å spekulere en hel masse i årsaksforhold her.

 

Ellers er det nok lite du får gjort med saken annet enn å si noe om hvordan du opplever henne direkte til henne. Det kan tenkes at du får satt i gang en tankeprosess hos henne, eller det kan tenkes at vennskapet vil bli svært dårlig som følge av det.

Men tenker du at det bør sies så synes jeg du kan ta den sjansen.

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Årsaksforholdet er for meg opplagt. Det er et stadig tilbakevendende tema over hvor leit hun har hatt det i hele oppveksten pga det og faktisk også i voksen alder.

 

Jeg kommer selvfølgelig ikke til å ta ordet narsissist i min munn til henne. Alle er vi litt narsissister, det er bare graden av det som avgjør om det er en personlighetsforstyrrelse.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

Hvis du tenker at årsaksforholdet er opplagt, så tenker jeg at du selv har en arroganse og kunnskapsløshet som er langt utenfor normalen...

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Ojsann. Kan du begrunne det i stedet for bare å gå til personangrep? Saklige og opplysende innspill mottas med stor takk.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

[Anonym bruker]

 

Finn en ny venn!

 

Anonymous poster hash: a4445...b94

Jeg vil gjerne ha henne som venn fortsatt, bare uten alt skrytet. HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg tror du skal fokusere på det du synes er problematisk, fremfor å spekulere en hel masse i årsaksforhold her.

 

Ellers er det nok lite du får gjort med saken annet enn å si noe om hvordan du opplever henne direkte til henne. Det kan tenkes at du får satt i gang en tankeprosess hos henne, eller det kan tenkes at vennskapet vil bli svært dårlig som følge av det.

Men tenker du at det bør sies så synes jeg du kan ta den sjansen.

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Årsaksforholdet er for meg opplagt. Det er et stadig tilbakevendende tema over hvor leit hun har hatt det i hele oppveksten pga det og faktisk også i voksen alder.

 

Jeg kommer selvfølgelig ikke til å ta ordet narsissist i min munn til henne. Alle er vi litt narsissister, det er bare graden av det som avgjør om det er en personlighetsforstyrrelse.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

Hvis du tenker at årsaksforholdet er opplagt, så tenker jeg at du selv har en arroganse og kunnskapsløshet som er langt utenfor normalen...

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Ojsann. Kan du begrunne det i stedet for bare å gå til personangrep? Saklige og opplysende innspill mottas med stor takk.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

 

 

Ser du virkelig ikke selv at dette er saklig og ikke et personangrep?

 

Å være skråsikker på årsakssammenhenger, dvs. være overbevist om at du vet hva slik atferd skyldes når du ikke har fagkunnskap på området, det vitner om både:

 

1. Manglende kunnskaper

2. Manglende evne til å se at du ikke har kunnskap nok til å trekke slike konklusjoner (arroganse).

 

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

[Anonym bruker]

 

Finn en ny venn!

 

Anonymous poster hash: a4445...b94

Jeg vil gjerne ha henne som venn fortsatt, bare uten alt skrytet. HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

 

 

Noen er bare mer tilbøyelige til å skryte enn andre, og akkurat det får du nok ikke gjort så mye med. Det er heller ikke rimelig å forvente at hun skal dempe seg der for å bli mer slik du ønsker, det eneste du kan gjøre er å si fra at det irriterer deg, men du kan ikke nødvendigvis forvente at det tas til følge. Hvis det plager deg, men ikke de andre vennene hennes, så synes jeg at du heller skal avslutte vennskapet.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

[Anonym bruker]

Hva med å ikke treffe henne så ofte? Jeg har ei venninne som skryter uhemmet av seg selv og jeg har funnet ut at jeg ikke orker å treffe henne mer enn ett par ganger i året. Det er kun snakk om meg, meg og meg, og jeg orker ikke å høre på det flere timer i strekk flere ganger i mnd. Hun er også veldig kunnskapsrik og morsom som person, men man kan ikke ha en eneste glede selv, for hun skal alltid toppe det.

Anonymous poster hash: 13d58...1e1

[Anonym bruker]

Jeg synes du er en innmari god venninne som IKKE velger henne bort bare pga de dårlige sidene. Jeg blir alltid satt ut av hvor lav terskel kvinnene her inne har for å dumpe menn og venninner når de skal svare på tråder. Man er venner på gode og dårlige dager, ikke bare de gode.

 

Har desverre lite råd å komme med annet enn å ignorere skrytet slik at hun etterhvert kanskje oppdager at der snakker hun for døve ører hos deg ? Og jeg vill gitt datteren hennes masse opåmerksomhet, vært en ekstra tante liksom

Anonymous poster hash: 49862...31a

[Anonym bruker]

 

Jeg synes du er en innmari god venninne som IKKE velger henne bort bare pga de dårlige sidene. Jeg blir alltid satt ut av hvor lav terskel kvinnene her inne har for å dumpe menn og venninner når de skal svare på tråder. Man er venner på gode og dårlige dager, ikke bare de gode.

 

Har desverre lite råd å komme med annet enn å ignorere skrytet slik at hun etterhvert kanskje oppdager at der snakker hun for døve ører hos deg ? Og jeg vill gitt datteren hennes masse opåmerksomhet, vært en ekstra tante liksom

 

Anonymous poster hash: 49862...31a

Åhh, så flott svar. Jeg ble veldig glad og rørt over svaret ditt. Ja jeg skal prøve å være litt tante for datteren hennes 😃.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg tror du skal fokusere på det du synes er problematisk, fremfor å spekulere en hel masse i årsaksforhold her.

 

Ellers er det nok lite du får gjort med saken annet enn å si noe om hvordan du opplever henne direkte til henne. Det kan tenkes at du får satt i gang en tankeprosess hos henne, eller det kan tenkes at vennskapet vil bli svært dårlig som følge av det.

Men tenker du at det bør sies så synes jeg du kan ta den sjansen.

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Årsaksforholdet er for meg opplagt. Det er et stadig tilbakevendende tema over hvor leit hun har hatt det i hele oppveksten pga det og faktisk også i voksen alder.

 

Jeg kommer selvfølgelig ikke til å ta ordet narsissist i min munn til henne. Alle er vi litt narsissister, det er bare graden av det som avgjør om det er en personlighetsforstyrrelse.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

Hvis du tenker at årsaksforholdet er opplagt, så tenker jeg at du selv har en arroganse og kunnskapsløshet som er langt utenfor normalen...

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Ojsann. Kan du begrunne det i stedet for bare å gå til personangrep? Saklige og opplysende innspill mottas med stor takk.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

Ser du virkelig ikke selv at dette er saklig og ikke et personangrep?

 

Å være skråsikker på årsakssammenhenger, dvs. være overbevist om at du vet hva slik atferd skyldes når du ikke har fagkunnskap på området, det vitner om både:

 

1. Manglende kunnskaper

2. Manglende evne til å se at du ikke har kunnskap nok til å trekke slike konklusjoner (arroganse).

 

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Så fint for deg at du har så stor kunnskap om meg og min kompetanse at du kan trekke slike konklusjoner.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

[Anonym bruker]

Jeg hadde også en venn engang, som jeg etterhvert fikk en sterk mistanke om at var narcissist. Han skrøt også hemningsløst av seg selv, men alltid med et smil så jeg tok det for å være selvironisk, men jeg skjønte gradvis at det var nok en misforståelse fra min side Han hadde selvfølgelig sine gode sider, han var intelligent og fremstod som utadvendt og morsom og lattermild - så lenge du var hvor han ville at du skulle være. Ellers var det silent treatment og det viste seg at han hadde kuttet mange ut av livet sitt og det var alltid deres skyld. Jeg har ingen kontakt med han i dag - jeg ble jo også kuttet ut! - og selvom jeg sørget over det tapte "vennskapet" da, er jeg veldig glad for at han er ikke lenger en del av livet mitt.

 

Anonymous poster hash: 13e70...d88

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg tror du skal fokusere på det du synes er problematisk, fremfor å spekulere en hel masse i årsaksforhold her.

 

Ellers er det nok lite du får gjort med saken annet enn å si noe om hvordan du opplever henne direkte til henne. Det kan tenkes at du får satt i gang en tankeprosess hos henne, eller det kan tenkes at vennskapet vil bli svært dårlig som følge av det.

Men tenker du at det bør sies så synes jeg du kan ta den sjansen.

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Årsaksforholdet er for meg opplagt. Det er et stadig tilbakevendende tema over hvor leit hun har hatt det i hele oppveksten pga det og faktisk også i voksen alder.

 

Jeg kommer selvfølgelig ikke til å ta ordet narsissist i min munn til henne. Alle er vi litt narsissister, det er bare graden av det som avgjør om det er en personlighetsforstyrrelse.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

Hvis du tenker at årsaksforholdet er opplagt, så tenker jeg at du selv har en arroganse og kunnskapsløshet som er langt utenfor normalen...

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Ojsann. Kan du begrunne det i stedet for bare å gå til personangrep? Saklige og opplysende innspill mottas med stor takk.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

Ser du virkelig ikke selv at dette er saklig og ikke et personangrep?

 

Å være skråsikker på årsakssammenhenger, dvs. være overbevist om at du vet hva slik atferd skyldes når du ikke har fagkunnskap på området, det vitner om både:

 

1. Manglende kunnskaper

2. Manglende evne til å se at du ikke har kunnskap nok til å trekke slike konklusjoner (arroganse).

 

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Så fint for deg at du har så stor kunnskap om meg og min kompetanse at du kan trekke slike konklusjoner.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

 

 

 

Ja, jeg har faktisk delvis det.

Både måten du skriver på, og måten du går til angrep med en gang noen er uenig med deg fremfor å vurdere om du kan ha tatt feil, det får det til å ringe store røde varselsklokker hos meg.

 

- Du har diagnostisert din venninne ut fra en artikkel du har lest, og er bombesikker på at du ikke tar feil verken når det gjelder diagnose eller selvutviklede teorier omkring årsaken til atferden hennes.

- Du kan påstå at du liker henne, men det skinner veldig tydelig gjennom at du egentlig ikke gjør det- muligens fordi hun gir deg mindreverdighetskomplekser når hun skryter?

- Du sier selv at du tror du er den eneste som ikke liker henne og ser dette.

- Du sier selv lengre opp at alt hadde vært greit hvis det bare ikke var for at hun skrøt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

[soleia]

 

 

 

 

 

 

Jeg tror du skal fokusere på det du synes er problematisk, fremfor å spekulere en hel masse i årsaksforhold her.

 

Ellers er det nok lite du får gjort med saken annet enn å si noe om hvordan du opplever henne direkte til henne. Det kan tenkes at du får satt i gang en tankeprosess hos henne, eller det kan tenkes at vennskapet vil bli svært dårlig som følge av det.

Men tenker du at det bør sies så synes jeg du kan ta den sjansen.

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Årsaksforholdet er for meg opplagt. Det er et stadig tilbakevendende tema over hvor leit hun har hatt det i hele oppveksten pga det og faktisk også i voksen alder.

 

Jeg kommer selvfølgelig ikke til å ta ordet narsissist i min munn til henne. Alle er vi litt narsissister, det er bare graden av det som avgjør om det er en personlighetsforstyrrelse.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

Hvis du tenker at årsaksforholdet er opplagt, så tenker jeg at du selv har en arroganse og kunnskapsløshet som er langt utenfor normalen...

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Ojsann. Kan du begrunne det i stedet for bare å gå til personangrep? Saklige og opplysende innspill mottas med stor takk.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

Ser du virkelig ikke selv at dette er saklig og ikke et personangrep?

 

Å være skråsikker på årsakssammenhenger, dvs. være overbevist om at du vet hva slik atferd skyldes når du ikke har fagkunnskap på området, det vitner om både:

 

1. Manglende kunnskaper

2. Manglende evne til å se at du ikke har kunnskap nok til å trekke slike konklusjoner (arroganse).

 

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Så fint for deg at du har så stor kunnskap om meg og min kompetanse at du kan trekke slike konklusjoner.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

 

 

 

Ja, jeg har faktisk delvis det.

Både måten du skriver på, og måten du går til angrep med en gang noen er uenig med deg fremfor å vurdere om du kan ha tatt feil, det får det til å ringe store røde varselsklokker hos meg.

 

- Du har diagnostisert din venninne ut fra en artikkel du har lest, og er bombesikker på at du ikke tar feil verken når det gjelder diagnose eller selvutviklede teorier omkring årsaken til atferden hennes.

- Du kan påstå at du liker henne, men det skinner veldig tydelig gjennom at du egentlig ikke gjør det- muligens fordi hun gir deg mindreverdighetskomplekser når hun skryter?

- Du sier selv at du tror du er den eneste som ikke liker henne og ser dette.

- Du sier selv lengre opp at alt hadde vært greit hvis det bare ikke var for at hun skrøt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

 

Kremt.. - eg synes det singlar i glas frå glashuset her, når det gjeld å diagnostisere og tolke andre ut frå lite informasjon/kunnskap...

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg tror du skal fokusere på det du synes er problematisk, fremfor å spekulere en hel masse i årsaksforhold her.

 

Ellers er det nok lite du får gjort med saken annet enn å si noe om hvordan du opplever henne direkte til henne. Det kan tenkes at du får satt i gang en tankeprosess hos henne, eller det kan tenkes at vennskapet vil bli svært dårlig som følge av det.

Men tenker du at det bør sies så synes jeg du kan ta den sjansen.

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Årsaksforholdet er for meg opplagt. Det er et stadig tilbakevendende tema over hvor leit hun har hatt det i hele oppveksten pga det og faktisk også i voksen alder.

 

Jeg kommer selvfølgelig ikke til å ta ordet narsissist i min munn til henne. Alle er vi litt narsissister, det er bare graden av det som avgjør om det er en personlighetsforstyrrelse.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

Hvis du tenker at årsaksforholdet er opplagt, så tenker jeg at du selv har en arroganse og kunnskapsløshet som er langt utenfor normalen...

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Ojsann. Kan du begrunne det i stedet for bare å gå til personangrep? Saklige og opplysende innspill mottas med stor takk.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

Ser du virkelig ikke selv at dette er saklig og ikke et personangrep?

 

Å være skråsikker på årsakssammenhenger, dvs. være overbevist om at du vet hva slik atferd skyldes når du ikke har fagkunnskap på området, det vitner om både:

 

1. Manglende kunnskaper

2. Manglende evne til å se at du ikke har kunnskap nok til å trekke slike konklusjoner (arroganse).

 

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Så fint for deg at du har så stor kunnskap om meg og min kompetanse at du kan trekke slike konklusjoner.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

 

Ja, jeg har faktisk delvis det.

Både måten du skriver på, og måten du går til angrep med en gang noen er uenig med deg fremfor å vurdere om du kan ha tatt feil, det får det til å ringe store røde varselsklokker hos meg.

 

- Du har diagnostisert din venninne ut fra en artikkel du har lest, og er bombesikker på at du ikke tar feil verken når det gjelder diagnose eller selvutviklede teorier omkring årsaken til atferden hennes.

- Du kan påstå at du liker henne, men det skinner veldig tydelig gjennom at du egentlig ikke gjør det- muligens fordi hun gir deg mindreverdighetskomplekser når hun skryter?

- Du sier selv at du tror du er den eneste som ikke liker henne og ser dette.

- Du sier selv lengre opp at alt hadde vært greit hvis det bare ikke var for at hun skrøt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Kremt.. - eg synes det singlar i glas frå glashuset her, når det gjeld å diagnostisere og tolke andre ut frå lite informasjon/kunnskap...

He he. Jeg er så enig, så enig. Morsomt at du skriver det, for det var akkurat det jeg også satt å tenkte. Takk skal du ha. HI

 

Anonymous poster hash: 33adf...21f

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Jeg tror du skal fokusere på det du synes er problematisk, fremfor å spekulere en hel masse i årsaksforhold her.

Ellers er det nok lite du får gjort med saken annet enn å si noe om hvordan du opplever henne direkte til henne. Det kan tenkes at du får satt i gang en tankeprosess hos henne, eller det kan tenkes at vennskapet vil bli svært dårlig som følge av det.

Men tenker du at det bør sies så synes jeg du kan ta den sjansen.Anonymous poster hash: 11870...3fa

 

Årsaksforholdet er for meg opplagt. Det er et stadig tilbakevendende tema over hvor leit hun har hatt det i hele oppveksten pga det og faktisk også i voksen alder.

Jeg kommer selvfølgelig ikke til å ta ordet narsissist i min munn til henne. Alle er vi litt narsissister, det er bare graden av det som avgjør om det er en personlighetsforstyrrelse.

HIAnonymous poster hash: 33adf...21f

Hvis du tenker at årsaksforholdet er opplagt, så tenker jeg at du selv har en arroganse og kunnskapsløshet som er langt utenfor normalen...Anonymous poster hash: 11870...3fa

Ojsann. Kan du begrunne det i stedet for bare å gå til personangrep? Saklige og opplysende innspill mottas med stor takk.

HIAnonymous poster hash: 33adf...21f

Ser du virkelig ikke selv at dette er saklig og ikke et personangrep?

Å være skråsikker på årsakssammenhenger, dvs. være overbevist om at du vet hva slik atferd skyldes når du ikke har fagkunnskap på området, det vitner om både:

1. Manglende kunnskaper

2. Manglende evne til å se at du ikke har kunnskap nok til å trekke slike konklusjoner (arroganse).Anonymous poster hash: 11870...3fa

Så fint for deg at du har så stor kunnskap om meg og min kompetanse at du kan trekke slike konklusjoner.

HIAnonymous poster hash: 33adf...21f

 

 

Ja, jeg har faktisk delvis det.

Både måten du skriver på, og måten du går til angrep med en gang noen er uenig med deg fremfor å vurdere om du kan ha tatt feil, det får det til å ringe store røde varselsklokker hos meg.

 

- Du har diagnostisert din venninne ut fra en artikkel du har lest, og er bombesikker på at du ikke tar feil verken når det gjelder diagnose eller selvutviklede teorier omkring årsaken til atferden hennes.

- Du kan påstå at du liker henne, men det skinner veldig tydelig gjennom at du egentlig ikke gjør det- muligens fordi hun gir deg mindreverdighetskomplekser når hun skryter?

- Du sier selv at du tror du er den eneste som ikke liker henne og ser dette.

- Du sier selv lengre opp at alt hadde vært greit hvis det bare ikke var for at hun skrøt.

 

 

Anonymous poster hash: 11870...3fa

Kremt.. - eg synes det singlar i glas frå glashuset her, når det gjeld å diagnostisere og tolke andre ut frå lite informasjon/kunnskap...

Ikke enig. HI kommer med en diagnose som man må ha mange års studier og kompetanse som psykiater for å kunne gi. Anonym her sier bare at HI er arrogant. Det er ikke en diagnose og trengs ikke en fagkyndig for å uttale seg om.

 

Anonymous poster hash: d4f2e...55a

[Anonym bruker]

 

Jeg synes du er en innmari god venninne som IKKE velger henne bort bare pga de dårlige sidene. Jeg blir alltid satt ut av hvor lav terskel kvinnene her inne har for å dumpe menn og venninner når de skal svare på tråder. Man er venner på gode og dårlige dager, ikke bare de gode.

 

Har desverre lite råd å komme med annet enn å ignorere skrytet slik at hun etterhvert kanskje oppdager at der snakker hun for døve ører hos deg ? Og jeg vill gitt datteren hennes masse opåmerksomhet, vært en ekstra tante liksom

 

Anonymous poster hash: 49862...31a

'venner på gode og dårlige dager'?

 

Det er jo ikke det det handler om.

Når vennskap tar mer enn det gir - at det negative overstiger det positive - så er det kurant å avslutte et vennskap.

Det er ingen som har krav på et vennskap, man er venner fordi det er en gjensidig interesse, og hvis den ene vil ut av det, så er det en rett vedkommende har.

Hun som ønsker å avslutte vennskapet bør selvsagt prøve å gjøre bruddet så anstendig som mulig.

 

Anonymous poster hash: f2936...04e