Jeg er en bitter hurpe! :(

[Anonym bruker]

Jeg har en bror som jeg aldri har kommet overens med. Det er bare 11 mnd aldersforskjell på oss, og vi har så og si fulgt hverandre hele livet. Gådd i samme klasse og alt det der. Da vi flyttet hjemmefra hadde jeg et håp om at ting skulle endres, og at vi kanskje kunne bli venner og få et godt forhold. Men der tok jeg jaggu feil! Jeg var klar over hvordan han var, og bestemte meg hver bidige gang for å møte han med åpent sinn og "starte på nytt". Dette funket ikke, jeg ble bare rakket ned på og absolutt alt jeg gjorde måtte han kommentere- på en negativ måte. 
En dag skadet han meg fysisk i sinne, fordi jeg prøvde å ta dette opp med han. Diskusjonen gikk litt hett for seg, og jeg tror enda idag at han ikke klarte å forsvare seg med ord og tydde til vold. Måten hans er å bruke kroppen hvis han ikke klarer å sette ord på følelser eller forsvare seg. 

Jeg føler at jeg prøvde i flere år å skape et godt forhold, men da han gikk fysisk til angrep på meg mistet jeg alt mot. Jeg fikk et ordentlig sinne i meg etter det, fordi jeg hadde null mulighet til å forsvare meg. Angrer enda på at jeg ikke anmeldte det, måtte lyge på sykehuset for at saken ikke skulle gå videre. 

Nå når jeg møter han er jeg kun sint og vil egentlig bare dryle åt han. Han prater enda til meg på en stygg og nedverdigende måte. Han er nesten blitt verre. Jeg vil nesten gråte av sinne bare jeg ser ansiktet hans. Dette har ført til at jeg ikke klarer å oppføre meg mot han lengre. Jeg er virkelig stygg og prater til han på en bitter måte. Jeg er på hugget hele tiden, og er kun ute etter å ta han. Jeg klarer virkelig ikke å skjerpe meg, for jeg får absolutt ingenting tilbake for det jeg gjør

 

Vet ikke hvor jeg vil med dette, måtte bare lufte litt frustrasjon.

Anonymous poster hash: 5b299...486

[Anonym bruker]

Men hvorfor fortsetter du å møte ham? Du må ikke treffe ham kun fordi dere tilfeldigvis er i slekt. Vend ham ryggen og se deg aldri tilbake.

Anonymous poster hash: 90772...ca5

Anonymous poster hash: 90772...ca5

[Anonym bruker]

Vi møttes i en middag i påska, kan ikke la være å dra kun fordi han er der. Prøvde å være vennlig, men med en gang han kom med dritt klarte jeg ikke holde stilt. 

Han sier han bare blir glad til om han slipper å se meg igjen, men samtidig så får jeg så vondt i meg. Jeg bryr meg om han, men skulle ønske han klarte å se litt lengre enn til nesetippen. Jeg ønsker jo ikke at vi skal ha en pågående konflikt hele livet. Vi er i 30-årene begge to, og personlig tenker jeg at begge burde kunne ta seg sammen. Jeg er gift, har barn, hus, bil, utdannelse og god jobb med over gjennomsnittlig lønn. Han har aldri hatt dame, ingen barn, leier leilighet og er oppringingsvikar. Vet ikke om det plager han at jeg får ting til, men jeg har jo prøvd å ta han inn i varmen og dele godene jeg har. men det ble ikke satt pris på, alt ble kritisert. Og da ga jeg opp.

Vi blir naturlig nok til å møtes i dåper, konfirmasjoner, bursdager og andre familietilsteldninger siden vi er i så nær slekt. Men det er så trist at vi ikke klarer å oppføre oss som voksne, og jeg ser jo selv at jeg synker kraftig i alder når jeg møtes han. Jeg er rett og slett ei bitter bitch

Hi

 

Anonymous poster hash: 5b299...486

Anonymous poster hash: 5b299...486

[Anonym bruker]

For meg virker det er han som er bitter. Og misunnelig på livet ditt. Om du klarer å heve deg over han, så burde du det. Han høres ut som en skikkelig taper.

 

Anonymous poster hash: f0641...5e4

[lica86]

Han høres ut som en vanskelig og ustabil person. Du har prøvd å være åpen for han, men når han tydeligvis ikke er interessert så er det ikke stort å gjøre med det. Om noe plager han, så må han vel nesten bare finne ut av det selv hvordan han skal håndtere det. I mellomtiden: hans tap! Prøv å heve deg over han. En dag skjønner han hva slags idiot han har vært. Noen trenger litt mer tid på å bli både modne og voksne.

[Anonym bruker]

Jeg ville rett og slett konsekvent ha sluttet å kommunisere med ham - du må befinne deg i samme rom som han i familieselskaper, men du må ikke snakke med han! Trist historie, føler med deg.

 

Anonymous poster hash: 35e56...47d

[Anonym bruker]

Hadde gjort som anno over foreslår. Kutt kontakten og kommunikasjonen. Snakker han til deg så svar kort

Er han frekk og uhøflig; ikke svar.

 

Anonymous poster hash: e6145...a1f

[Anonym bruker]

Er han eldst? Jeg har hørt om flere søsken med rundt et års forskjell som har et vanskelig forhold, spesiellt om den eldste er gutt. Det er fordi jenter ligger før gutter i løypa hele barndommen og den sammenlikningen blir sår. Om det har fortsatt i voksenlivet slik at du lykkes og han ikke gjør det, er nok kanskje det mye av grunnen

Anonymous poster hash: 5fb73...2cd

Anonymous poster hash: 5fb73...2cd

[Anonym bruker]

Han er eldst, og slik jeg forstår det på foreldrene har alltid jeg vært den som har styrt og tatt kontroll. Jeg pleide å kle på han, trille tur med han😂, leke med hans leker og var vel også omsorgafull. Men vi har kranglet for alt og ingenting. Han har fått meg til å føle meg som en ordentlig taper med det han sier, og det sårer virkelig. Når stygge ord kommer fra noen man er glade i, tar jeg hvertfall det veldig personlig.

Jeg er egentlig veldig hyggelig og strekker meg langt, og er sjeldent i konflikter. Men broren min får frem det aller verste i meg, og andre sier de ikke kjenner meg igjen. Det er virkelig trist!

 

Men får prøve å heve meg over han, men det blir ikke lett. Er bare litt kjekkt å høre hvordan andre ser på det og hva som blir "rett".

 

Skal sies at det er slik jeg oppfatter situasjonen, men for alt jeg vet kan det hende broren min føler og ser at det er noe helt annet som er problemet. Jeg har prøvd å spørre, men ikke fått noe seriøst svar. Så vet eventuelt ikke hva JEG kan endre på før jeg får noe svar.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 5b299...486