Er deres barn mobbere?

[Anonym bruker]

Siden det finnes så mange drittkjerringer her med frekke svar? Barna er jo bare et speil av foreldrene sine stakkars.

 

Anonymous poster hash: 1bf44...62c

[Den perfekte mor, påan igjen]

Det tror jeg ikke, og håper virkelig ikke. Og jeg setter stor pris på å få vite det om mine barn skulle vise slike tendenser.

[Anonym bruker]

Nei. Men har ett barn som jevnlig blir utestengt, slått og ertet i barnehagen

 

Anonymous poster hash: 3391e...d0e

[ms.Pond]

Håper ikke det, og tror ikke det. Men skal ikke være blind for muligheten. Sier som den perfekte mor, håper at noen forteller meg det om det noen gang skulle bli aktuelt. 

[Gjest Sekretøsa]

Njei. Noe plukk har det vært (ikke uten at det var fortjent), men eldste har et stort hjerte og vil andre vel. Om noe annet er tilfelle håper jeg de gir meg beskjed!

[Anonym bruker]

Mor til en av de som holdt utenfor mitt barn var en slik som sa at hun selvsagt ville vite det om hennes barn mobbet.

Da jeg fortalte henne at mitt barn slet med å bli utestengt og dårlig behandlet og at hennes barn også var med på det, reagerte hun med å si at hennes barn gjorde ikke slikt, for det hadde de lært dem å ikke gjøre. Såkalte englebarn...

Så det kan være de barna man minst aner som er verst...

 

Anonymous poster hash: 2e039...2d4

[lover]

Både ja og nei!

Jeg stoler ikke på at mine barn aldri/ikke er med på å holde andre barn utenfor, jeg stoler heller ikke på at det aldri skjer at de er med gjengen/mobben mot et annet barn. Jeg er ikke trygg på at de er sosialt trygge nok til å ta seg av et "offer", å gå i mot flertallet, å tiden inn i varmen, den som flertallet har bestemt skal så utenfor.

Jeg forventer heller ikke at de uten hjelp fra voksne skal kunne forstå at Per eller Kari sin aggresjon, eller rare oppførsel er et resultat av å bli utestengt, plaget.

 

Jeg forventer heller ikke at andre barn på tilsvarende alder skal være så inkluderende og forståelsesfulle ovenfor mine. Jeg har vidt forskjellige barn, jeg har et bredt spekter, fra sosialt ledende, fleksibel, populær, til et som tidvis sliter med å få innpass.

Jeg er mindre nådig mot det barnet som har mer å gå på, forventer mer generøsitet ovenfor de som er mer vanskeligstilte enn seg selv, og jeg har mer forståelse for at den som sliter selv kan selge sine prinsipper og verdier litt mer for å få innpass.

 

Jeg stoler derimot på at mine barn ikke aktivt plager andre, jeg stoler på at de ikke fysisk mobber, at de ikke lyver og er direkte motbydelighet. Men at de ikke mer eller mindre passivt hiver seg på, det stoler jeg ikke på.

Vi har kun fått positive tilbakemeldinger både fra skole, barnehage, og andre foreldre på empati. Når det har vært mindre heldige episoder som vi har observert eller kommet oss for øre, så har vi tatt tak i det med en gang. Vi har undersøkt, og pratet om vennskap etc., og kontaktet barn og foreldre når vi har sett behov for det.

 

Det er viktig at barna båre vet at vi ser dem både på godt og vondt, og at vi er der både til å rose og korrigere, at vi vet nok hva som skjer rundt dem til at vi kan snakke sammen om både aktuelle og hypotetiske problemstillinger.

[Anonym bruker]

Nei mine barn vet att mobbing er stygt, og att dei gjør andre lei seg. Jeg har ALDRI mobbet ett annet menneske heller. Livet er for kort til slikt tull.

 

Anonymous poster hash: f78fe...5fb

[Anonym bruker]

Bra at ikke alle er like naive.

 

Neste alle mennesker, og dermed også nesten alle barn, er med på å mobbe minst en gang i livet sitt. Mange, kanskje de fleste, er ikke en gang klar over det selv. Mange tenker at mobbing bare er å slå, sparke, peke på, aktivt fryse ut, baksnakke osv, men mobbing er ganske omfattende. Bare det å himle litt diskret med øynene til en venninne/kollega over at den bestemte personen nok en gang sier noe du synes er teit er en mild grad av mobbing. Å ikke gripe inn eller gå bort, men å bli stående og se på at andre mobbing er også en form for mobbing fordi man da oppmuntrer den aktive mobberen til å fortsette osv.

 

Jeg tror ikke noen av barna mine er typiske mobbere som mobber mye og ofte, men jeg vil tro at de på et aller annet tidspunkt har vært med på dette likevel og antagelig vil bli det igjen. For meg er det viktig å lære dem om hva mobbing er, alle gradene av det, og at de aldri skal bli aktive mobbere i det minste. Men å være så naiv at man tror at egne barn aldri er med på å mobbe noen fordi "vi har lært dem at det er slemt", vel, på tide å våkne opp litt kanskje?

Anonymous poster hash: 820db...929

[Anonym bruker]

Eldstemann har det overhodet ikke i seg, han er stille, rolig, sjenert og gjør lite av seg.

 

Nest eldste er en helt annen type. Han er ingen mobber, men han er selvsagt ikke feilfri heller. Han har vært i noen konflikter på skolen, og han har slengt ut av seg kommentarer og kallenavn som har såret andre. Da har jeg fått vite det, vi har snakket om det hjemme, han har blitt lei seg "for det var ikke sånn ment" og han har på eget initiativ sagt unnskyld og skværet opp med de det gjelder.

 

Anonymous poster hash: bdb52...b47

[Anonym bruker]

Her har min største blitt mobbet flere ganger, og foreldrene vet virkelig ikke om det. Så får de kanskje vite om en episode eller to av skolen. Men selvfølgelig har barna en god forklaring på den episoden, så mobberne får heller trøst og en belønning hjemmefra. Og klarer overhodet ikke å se at deres barn mobber.

Anonymous poster hash: 95ecb...174