Hjelp meg..

[Anonym bruker]

Jeg trenger hjelp eller råd...veiledning...?

 

Dette er ikke noe lett..

Jeg fikk diagnosen celledeling i livmoren høsten 2013. Masse prøver og snakk om operasjon. ..fjerne alt som for meg gjør meg kvinnelig. Jeg takket nei!

Jeg sluttet å jobbe og gikk ikke på nav. Fokuserte på sunnere kosthold og gikk turer. Fokuserte min energi på å lege min egen kropp, mye kontakt med de 2 barna jeg alt har. 1,5 år før dette gikk jeg fra min utro, psykopat av en mann.

Jeg orket ikke mer og flyttet til utlandet med barna og bare fokuserte på oss. Min nye samboer kom raskt etter, til min store overraskelse

 

Jeg ble i sjokk da jeg plutselig var frisk og hadde helt fine prøver våren 2014. Men fikk panikk da det plutselig viste seg at jeg var blitt gravid! Vi har veldig forskjellig bakgrunn og kultur. Hans er veldig konservativ.

Det endte i abort da vi som par ikke var klare og jeg var redd for nytt utbrudd i livmoren. Vi har grått og angret. Men det var også rett der og da.

 

Etter dette er vi blitt et slitt par med kommunikasjons problemer. Vi har vært ytterst forsiktige...trodde jeg.

 

Ved en rutine kontroll hos fastlegen, for jeg går ennå til celleprøver hver 6.mnd så viser det seg at jeg på nytt er gravid!

Jeg har hatt en mensen så det var som å få et balltre i tryne!

Jeg har vært egoistisk og tar 4 private tenkedager vekk fra mann og barn.

De aner ingenting. Ingen aner noe..

 

Hvordan skal jeg fortelle dette når jeg vet at vi som par sliter?

Jeg klarer ikke en abort til. Jeg skammer meg og vet jeg vil angre hele mitt liv på vår abort i fjor. Sen abort på privat klinikk.

Fy fader jeg føler meg som en dritt!

 

Jeg vet at dette ikke er greit, å være gravid nå. Det passer ikke fordi vi ikke har det bra. Det betyr mye tull innad i hans familie (født muslimer men lite troende).

Dette handler om ansikt utad og ansvar.

 

Kanskje dette kan binde oss sammen og redde forholdet om jeg nekter abort?

Klart at jeg ikke ønsker abort eller brudd.

Vet at jeg risikerer brudd om jeg beholder. Vil ikke la meg overtale igjen. Vil ikke igjennom dette igjen. Vil ikke angre igjen.

Men klarer jeg å ha 3 barn alene?

Jeg bor i utlandet og har ikke krav i Norge.

Han har eget firma i startgropa uten inntekt.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg oppnår med dette skrivet. Føles som å tømme seg. Lettelse.

 

Hvordan forteller jeg han at jeg er gravid?

Hvordan få han til å forstå at min kropp ennå kjenner smerten etter barnet vi fjernet?

Hvordan få han til å forstå at jeg klarer ikke en abort til?

 

Jeg skjønner han med tanke på familien. Og han er ikke klar for et barn og ekteskap.

Men hva med min kropp og mitt hjerte?

Jeg døde litt med barnet vi fjernet.

Om jeg må dø litt igjen så er jeg redd det blir for mye som går ut over mine 2 eksisterende barn. De har sett mammas tårer uten å hvite hvorfor.

 

Tips?

Råd?

 

Hjem i morgen og klarer ikke å finne ordene og vil ikke ha dette skjult.

 

Familiene vet at vi har en tøff periode.

I hans familie er vi ikke offentliggjort heller da det betyr ekteskap...noe jeg er klar for men ikke han.

 

Han er usikker på om han føler det rette for dette i fremtiden.

 

Jeg er rådløs..

 

Anonymous poster hash: ea5b1...a11

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg, men jeg kan gi deg en virtuell klem. I Norge har vi det privilegiet at vi kan tenke på oss selv, samfunnet hjelper oss til å klare oss uansett hva man velger. Hadde du bodd i Norge ville jeg rådet deg til å lytte til hjertet å beholde barnet, og ta parproblemene som de kommer. 

 

Men når du ikke bor i Norge, og jeg ikke vet hva slags tilbud de har til deg, og hva slags kultur de har for slike utfordringer så vet jeg ikke hva jeg skal råde deg til. 

 

Hva sier legen mht svangerskap og celledeling? Er det trygt? 

Kan dere flytte tilbake til Norge? Om ikke annet så er kanskje kulturen her bedre mtp omstendighetene?

 

Jeg ønsker deg lykke til uansett hva du velger!