💔 like skuffet hver ferie jeg tilbringer med mannen

[Anonym bruker]

I hverdagen er det ikke så frustrerende.

Da er vi ikke hjemme så mange timer før det er kveld og de går unna til å følge på trening, lekser og husarbeid.

I ferien blir det så fantastisk synlig hvor lite delaktig mannen er i våre liv.

Jeg tar ungene med ut på utflukter, han sover og spiller data.

Han går hjemme på AAP pga flere ting. Han har fungert en gang i tiden, så jeg drømmer om at han kan ta seg sammen når vi har ferie, men han blir om mulig enda mer fraværende enn i hverdagen.

 

Ja. Så reis sier kanskje flere. Men vi har hus, unger, dyr... Jeg kan ikke bare reise. Jeg har mange forpliktelser.

 

Jeg har ikke vært lykkelig på mange år. Mannen blir stadig verre, forholdet er dødt. Men så har jeg en drøm om at vi en gang kan bli hva vi var.. Men det er begrenset hvor lenge man kan leve på en drøm også..

 

Hvilke forbilder er vi for barna? Mor gjør alt og far lever som en bortskjemt tenåring.. Vil de kopiere oss og slå seg til ro i kjærlighetsløse forhold med enorm skjevfordeling?

 

Dette er vanskelig.

Gleder meg til hverdag.. Da er det lettere å takle det som ikke du fungerer.

 

Anonymous poster hash: 67d04...47b

[oslofrk]

Snakk med ham!

[Anonym bruker]

Du får vel nok til slutt.

Anonymous poster hash: d6e4e...aa1

[Anonym bruker]

Synes ikke at å reise fra han og alt er en løsning som du skriver, men dere bør prøve å avklare en er ting for å få en levelig hverdag.

 

Anonymous poster hash: fb133...f9a

[Anonym bruker]

Få ham med på familiekontoret.

 

Er han deprimert pga. sin funksjonsevne og helse, så få ham til lege og ev. også psykolog. Er han blitt avhengig av spill? Er en del som blir det pga. at de faller utenom jobb.

 

Det vil ikke endre seg hvis du ikke stiller krav - og det kan virke som om han er så inni sin egen verden at dere vil trenge hjelp utenfra til å komme gjennom det.

Anonymous poster hash: d7b39...91c

[Anonym bruker]

Høres ut som sykdommen (?) hans har blitt en sovepute og gitt ham blankofullmakt til å oppføre seg som han vil.

 

Anonymous poster hash: 0a03f...21f

[Anonym bruker]

Snakk med ham!

Når jeg tar det opp går han i selvforsvar, bli ufin og useriøs.

Hos familierådgiver lovde han bot og bedring, det fungerte i en uke, og han ble sur og gretten og vet hodet av oss alle et par uker etterpå.

Han vil ikke til flere rådgivere, vi har prøvd to, og de er enige med meg.

 

Når jeg tok opp å bo separat vendte han ungene mot meg og fortalte dem hvor fæl jeg var som ville ødelegge familien.. Og mente jeg løy da vi giftet oss i kirka..

 

Så snakk er vi i grunn ferdig med. Jeg inviterer ham alltid med på våre utflukter. Ungene elsker at pappa også er med. Det skjer kanskje 1 av 10-15 ganger.

 

 

 

Anonymous poster hash: 67d04...47b

[Anonym bruker]

Høres ut som sykdommen (?) hans har blitt en sovepute og gitt ham blankofullmakt til å oppføre seg som han vil.

 

Anonymous poster hash: 0a03f...21f

Ja. Du har nok rett i det.

 

Anonymous poster hash: 67d04...47b

[Anonym bruker]

Når jeg tar det opp går han i selvforsvar, bli ufin og useriøs.

Hos familierådgiver lovde han bot og bedring, det fungerte i en uke, og han ble sur og gretten og vet hodet av oss alle et par uker etterpå.

Han vil ikke til flere rådgivere, vi har prøvd to, og de er enige med meg.

 

Når jeg tok opp å bo separat vendte han ungene mot meg og fortalte dem hvor fæl jeg var som ville ødelegge familien.. Og mente jeg løy da vi giftet oss i kirka..

 

Så snakk er vi i grunn ferdig med. Jeg inviterer ham alltid med på våre utflukter. Ungene elsker at pappa også er med. Det skjer kanskje 1 av 10-15 ganger.

 

 

 

Anonymous poster hash: 67d04...47b

 

 

Men har du tenkt å fortsette å la ham få la sine personlige problemer få fortsette å ødelegge familien?

 

Det er det han gjør. Han skylder på deg fordi det er svært mye enklere enn å ta tak i seg selv.

 

Selvfølgelig vil han ikke tilbake til flere rådgivere..... det vil kreve noe av ham, og det er han ikke villig til å gjøre...

 

Du sitter egentlig igjen med tre valg:

- fortsette å leve som nå, med en mann som ikke greier å se forbi sin egen sykdom og som forventer at han ikke skal bidra med noe i familien, men at han skal få drite i dere (for det er det han gjør når han ikke deltar på noen måte) - og han forventer at du og barna skal godta det.

- kreve at han går i behandling og at dere går i terapi igjen OG at det skjer en endring

- eller gå

 

Kan du fortsette å late som om dere er sammen i et fellesskap? For slik det er nå så lar han sin sykdom styre dere og bruker det som en unnskyldning for å være egoist. Har du spurt ham hvordan han tror barna oppfatter ham når han ikke bidrar, ikke deltar og bare syter på deg til barna? Er det en slik far han ønsker å fremstå som?

 

Hvis han ikke er villig til å gjøre noe som helst for å endre forholdet, er du villig til å leve med det slik det er?

 

Om det er sykdommen som gjør at han oppfører seg som han gjør så er det hans ansvar å skaffe seg hjelp og gå i behandling for det - og være ærlig overfor terapeut om hvordan hans væremåte påvirker familien.

 

Anonymous poster hash: d7b39...91c

[Anonym bruker]

 

Snakk med ham!

Når jeg tar det opp går han i selvforsvar, bli ufin og useriøs.

Hos familierådgiver lovde han bot og bedring, det fungerte i en uke, og han ble sur og gretten og vet hodet av oss alle et par uker etterpå.

Han vil ikke til flere rådgivere, vi har prøvd to, og de er enige med meg.

Når jeg tok opp å bo separat vendte han ungene mot meg og fortalte dem hvor fæl jeg var som ville ødelegge familien.. Og mente jeg løy da vi giftet oss i kirka..

Så snakk er vi i grunn ferdig med. Jeg inviterer ham alltid med på våre utflukter. Ungene elsker at pappa også er med. Det skjer kanskje 1 av 10-15 ganger. Anonymous poster hash: 67d04...47b

Gjør konkrete avtaler. Hva er det du irriterer deg mest over, og hva vil du han skal gjøre? Hva kan/vil han gjøre for å møte deg på disse punktene? Trenger ikke svare her men snakk med han om dette og velg bare de viktigste tingene. Når dere har konkrete avtaler på ting er det veldig enkelt å henvise til de, og lett å vite om løfter blir brutt eller ikke. Prøv samtidig å overse de små bagatellene for husfredens skyld.

 

Anonymous poster hash: fb133...f9a

[3 i april]

Jeg hadde bedt han brette sammen klær, skrelle poteter, lage middagslister ol de gangene han ikke ville være med på turer eller utflukter. Dette er enkle oppgaver som de aller, aller fleste av oss burde klare. Stiller du krav til han ? Eller sier du ingenting når han ikke gidder og hjelp til med husarbeid eller stille opp for ungene ? Han burde få det inn med klartekst at han har like stort ansvar med og stille opp for ungene og delta i en familiehverdag. Det betyr at han har like stort ansvar som deg og sørge for at barna har middag på bordet, rene klær, at noen følger de opp ved aktiviteter, lekser osv i tillegg til at huset er rent og pent.

 

Jeg fatter ikke at du orker. Det at han går i forsvar, bruker barna mot deg osv er jo at du gjør alt og dermed kan han slenge på sofaen, det blir jo veldig upraktisk for han om han må begynne og lette på ræva si. Så ikke bit på men stå på ditt og be han flytte ut for en periode eller be han ta seg i sammen. Si at du snart er utslitt ved og gjøre ALT det dere egentlig skal være 2 om og at du faktisk fikk var alene om det og få barn. Han er faktisk en far og en ektemann og det medfører faktisk forpliktelser.

 

Jeg hadde ikke orket og noe med en slik guttunge.. Hva får egentlig du ut av dette forholdet , når han ikke gidder og delta i hverdagen deres ?

[Anonym bruker]

Jeg vet dere i grunn ikke kan gi råd. Måtte bare lufte fortvilelsen.

 

Vi har forsøkt

- avtaler

- lister

- familieplanlegging der hele familiens ansvar stod på listen

- spesifikke oppgaver som kun han skal ta seg av

 

Unnskyldninger

- hvorfor er det bare jeg som skal ha liste, hva med deg?

- jeg rekker ikke gjøre det før du tar det(3 dager etter det skulle være gjort)

- jeg glemte det(spilte bort tiden)

-jeg har sovet i dag

- jeg gjorde ikke det fordi heg har dusjet

 

 

Nå spør jeg bare om han har hatt en produktiv dag.. Det innebærer å ta ut søpla eller tømme oppvaskmaskinen. Av og til skjer det.

 

Hans manglende innsikt og empati er en del av sykdomsbildet i tillegg til et par andre ting.

 

Av og til har han øyeblikk med klarhet der han unnskylder seg og gråter fordi han ikke er en bedre ektemann og far. Ca 2 ggr i året. Eller der han tar initiativ til å finne på noe sammen.

 

Jeg vet som sagt det er lite jeg får løst her inne på et nettforum. De fleste forslag dere kommer med er prøvd ut, bortsett fra å gå fra ham.

Han sluttet hos psykolog fordi psyk til slutt sa det jeg sier til ham, og for ham er ikke det til hjelp. Han har sluttet hos 3 psykologer.

 

 

Anonymous poster hash: 67d04...47b

[Tjofsen]

Har ikke du skrevet om denne mannen før? Første jeg ville gjort, er å kaste ut datamaskinen. Antar han sitter og spiller hele natta og sover hele dagen. Ingen blir frisk av en slik livsstil. Han må få seg en god døgnrytme og komme seg ut på dagen. Får han noe behandling? Medisiner eller terapi? Hvilke aktiviteter har han avtalt med NAV?

 

Hva er unnskyldningene hans for at han ikke blir med dere ut? Skal han være hjemme, får han gjøre noe fornuftig i stedet. Still krav til han. Enten gjør han noe husarbeid, ellers får han stille opp for deg og barna og bli med ut på en aktivitet.

[Anonym bruker]

Dette kan jeg ikke fatte og begripe at du gidder å kaste bort livet ditt på...

 

Anonymous poster hash: 0a03f...21f

[PersilleBlomst]

 

Snakk med ham!

Når jeg tar det opp går han i selvforsvar, bli ufin og useriøs.

Hos familierådgiver lovde han bot og bedring, det fungerte i en uke, og han ble sur og gretten og vet hodet av oss alle et par uker etterpå.

Han vil ikke til flere rådgivere, vi har prøvd to, og de er enige med meg.

 

Når jeg tok opp å bo separat vendte han ungene mot meg og fortalte dem hvor fæl jeg var som ville ødelegge familien.. Og mente jeg løy da vi giftet oss i kirka..

 

Så snakk er vi i grunn ferdig med. Jeg inviterer ham alltid med på våre utflukter. Ungene elsker at pappa også er med. Det skjer kanskje 1 av 10-15 ganger.

 

 

 

Anonymous poster hash: 67d04...47b

 

 

Snakk med han igjen.. Det er forferdelig urettferdig.. Hvis han har hatt gaming og AAP over en lenger periode må han innse at nå nærmer det seg tiden å plukke opp bitene av seg selv og forholdet og bli voksen igjen. Ikke alltid like lett men å skulle bryte deg ned psykisk så du ikke forlater han, for så å ikke gjøre en innsats selv? Da har han blitt urettferdig og egoistisk.. Han skal ikke skylde på deg.

 

Ikke reis.. Dere har mye sammen og må finne tilbake til det igjen..

 

Mange enklere koseting dere kan gjøre! Spør om noen har en hytte til utleie, dra på tur, kjør et sted dere aldri har vært og spander på dere en liten lunsj på dere og ungene og gå tur! Jeg håper det løser seg men å trekke seg unna når han sier nei hjelper ikke.

 

Han må ut av komfortsonen sin!

[PersilleBlomst]

Jeg må innrømme at jeg har vært en intens gamer selv.. Tiden flyr forbi, du ender opp der fordi det er tryggere å gjemme seg i men du mister dager og uker og ender som regel opp med en følelse av å være ubrukelig og blir deprimert i hverdagen.. 'In game' har du fremgang, du har kanskje online venner, hver quest og top score er en bragd..

 

Men når jeg ikke har hatt data.. Tja.. Jeg har kjedet meg men så har jeg plutselig fått tiltakskraft og inspirasjon til å kanskje rydde, vaske, komme meg ut, lage middag, spille musikk eller male. Gamingen høres ut som et alvorlig problem

 

Hvis han stadig får samme råd fra psykologer og andre hold må han da **** se til å ta hintet.. Høres ut som en bortskjemt liten unge (unnskyld) men det blir sånn.. "Nei, det var ikke det jeg ville høre, det er for mye innsats, det gidder jeg hvertfall ikke"

[Gjest Antarctica]

Jeg vet dere i grunn ikke kan gi råd. Måtte bare lufte fortvilelsen.

Vi har forsøkt

- avtaler

- lister

- familieplanlegging der hele familiens ansvar stod på listen

- spesifikke oppgaver som kun han skal ta seg av

Unnskyldninger

- hvorfor er det bare jeg som skal ha liste, hva med deg?

- jeg rekker ikke gjøre det før du tar det(3 dager etter det skulle være gjort)

- jeg glemte det(spilte bort tiden)

-jeg har sovet i dag

- jeg gjorde ikke det fordi heg har dusjet

Nå spør jeg bare om han har hatt en produktiv dag.. Det innebærer å ta ut søpla eller tømme oppvaskmaskinen. Av og til skjer det.

Hans manglende innsikt og empati er en del av sykdomsbildet i tillegg til et par andre ting.

Av og til har han øyeblikk med klarhet der han unnskylder seg og gråter fordi han ikke er en bedre ektemann og far. Ca 2 ggr i året. Eller der han tar initiativ til å finne på noe sammen.

Jeg vet som sagt det er lite jeg får løst her inne på et nettforum. De fleste forslag dere kommer med er prøvd ut, bortsett fra å gå fra ham.

Han sluttet hos psykolog fordi psyk til slutt sa det jeg sier til ham, og for ham er ikke det til hjelp. Han har sluttet hos 3 psykologer. Anonymous poster hash: 67d04...47b

Jeg tror du vet svaret selv. Du kan ofre deg selv, familien og trivselen, eller du kan ofre ham. Det hadde vært en soleklar avgjørelse for meg. For det der vrøvlet med at du "bryter opp familien" hvis du skiller deg fra ham, er jo ikke sant en gang. Familien ligger i ruiner allerede, det eneste som gjenstår er et skall. Og det pusser og polerer du alt du kan i hverdagen, men i ferien blir det tydelig hvor skjørt og innholdsløst det er. Du har ikke et ekteskap, du har en blindpassasjer.

[Anonym bruker]

Jeg vet dere i grunn ikke kan gi råd. Måtte bare lufte fortvilelsen.

 

Vi har forsøkt

- avtaler

- lister

- familieplanlegging der hele familiens ansvar stod på listen

- spesifikke oppgaver som kun han skal ta seg av

 

Unnskyldninger

- hvorfor er det bare jeg som skal ha liste, hva med deg?

- jeg rekker ikke gjøre det før du tar det(3 dager etter det skulle være gjort)

- jeg glemte det(spilte bort tiden)

-jeg har sovet i dag

- jeg gjorde ikke det fordi heg har dusjet

 

 

Nå spør jeg bare om han har hatt en produktiv dag.. Det innebærer å ta ut søpla eller tømme oppvaskmaskinen. Av og til skjer det.

 

Hans manglende innsikt og empati er en del av sykdomsbildet i tillegg til et par andre ting.

 

Av og til har han øyeblikk med klarhet der han unnskylder seg og gråter fordi han ikke er en bedre ektemann og far. Ca 2 ggr i året. Eller der han tar initiativ til å finne på noe sammen.

 

Jeg vet som sagt det er lite jeg får løst her inne på et nettforum. De fleste forslag dere kommer med er prøvd ut, bortsett fra å gå fra ham.

Han sluttet hos psykolog fordi psyk til slutt sa det jeg sier til ham, og for ham er ikke det til hjelp. Han har sluttet hos 3 psykologer.

 

 

Anonymous poster hash: 67d04...47b

 

To runder har dere sammen prøvd terapi - begge ganger har terapeutene sagt seg enig med deg.

 

Han har gått til tre ulike psykologer som har sagt det samme - og dermed har han kuttet dem alle ut.

 

Tror du det vil bli bedre når han ikke vil gå i behandling og ikke vil endre på noe i hjemmet eller seg selv?

 

Som det har vært til nå så har det ikke fått noen som helst konsekvenser for ham å bryte avtaler, avslutte behandlingsopplegg. Ikke en gang når han nekter videre jobbing med forholdet (i parterapi) får det noen konsekvenser for ham.

Alt fortsetter som før.

 

 

Kanskje det er det eneste som kan få ham til å våkne, at hans valg og hans oppførsel får konsekvenser.

Dvs. la ham flytte ut en periode og kjenn på  hvordan livet blir hvis han ikke har familien sin.

Snakk med legen og fortell hva som skjer, snakk med familien hans slik at de ev. kan hjelpe ham.

 

Du har forsøkt alt. Hva mer kan du gjøre når han selv ikke vil?

 

Anonymous poster hash: d7b39...91c