Jeg er ikke "sterk"...

[Anonym bruker]

Jeg så minidokumentaren om tvillingjentene med Retts Syndrom, og leste kommentarene. Ordet "sterk" går igjen veldig mye.

 

Mitt barn har også ekstra behov. Ikke på langt nær i like stor grad som disse barna, men hverdagen er til tider veldig tøff. Jeg får ofte også kommentarer på at jeg er så sterk, og selv om det er godt ment fra alle som sier det, får jeg en vond klump i magen hver gang jeg hører det ordet.

 

Ja, jeg står opp hver dag. Ja, jeg går på jobb, går til møter, går til veiledning. Leser skriv fra skolen, skriv fra utredninger, skriv fra leger. Jeg gir ikke opp. Ikke fordi jeg ikke vil. Men fordi jeg ikke kan.

 

Jeg føler meg ikke sterk alle kveldene jeg sitter oppløst i tårer. Alle dagene jeg tenker at jeg ikke orker mer. Ikke når jeg trenger avlastning fra mitt eget barn heller. Jeg føler meg ikke sterk når jeg sitter i et møte og hører andre snakke om barnet MITT. Mitt hjerte, mitt alt, og likevel forstår jeg så godt hva de mener. Hva de tenker. Jeg føler meg ikke sterk når jeg er knust innvendig.

 

Jeg synes det er hyggelig å høre at jeg er en en snill mamma, en god mamma. En mamma som gjør alt for barnet sitt. Men sterk? Nei, det er jeg nok ikke.

 

Anonymous poster hash: f189c...78b

[Anonym bruker]

De aller fleste av oss er sterke når vi må, også du.

 

Noen mennesker slipper å lete frem denne styrken i seg, for de møter veldig lite motstand på sin vei. De fleste møter nok utfordringer i livet og må være sterke av og til for å komme seg gjennom. Atter andre møter store utfordringer og mye motstand og står gjennom, takler, kjemper og mestrer.

 

Det folk mener når de sier du er sterk er at de beundrer måten du takler utfordringene på. De ser at du har fått mye mer å stri med enn dem selv, og synes du er flink og takler det bra. Det er ment som et kompliment.

 

Alle skjønner at du har tunge stunder, at du blir sliten, at du føler deg maktesløs og liten, at du ikke har noe valg. Men likevel blir du beundret for måten du takler det på, du er en god, omsorgsfull og sterk mamma!

 

 

 

Anonymous poster hash: 37969...022

[Anonym bruker]

Du skriver "Jeg gir ikke opp". Da er du sterk! Du gjør det du kan og må for barna dine. At du gråter fordi du er sliten, fordi du har en sorg og fordi du ønsker noe annet betyr ikke at du er svak. Det betyr kun at du er et menneske med følelser og tanker. Du er ingen robot, men du er en sterk mamma som står på for barnet ditt. Du må aldri tro noe annet.

Anonymous poster hash: dca66...8ec

[Anonym bruker]

Du er sterk, så lenge du ikke gir opp og kjemper videre. Å være sterk vil ikke si at man møter belastninger med letthet uten å kjenne på at det er vanskelig. Men det blir lettere med tiden og du vil finne styrke i det.

 

Anonymous poster hash: 08f98...c19

[Anonym bruker]

Jeg så minidokumentaren om tvillingjentene med Retts Syndrom, og leste kommentarene. Ordet "sterk" går igjen veldig mye.

 

Mitt barn har også ekstra behov. Ikke på langt nær i like stor grad som disse barna, men hverdagen er til tider veldig tøff. Jeg får ofte også kommentarer på at jeg er så sterk, og selv om det er godt ment fra alle som sier det, får jeg en vond klump i magen hver gang jeg hører det ordet.

 

Ja, jeg står opp hver dag. Ja, jeg går på jobb, går til møter, går til veiledning. Leser skriv fra skolen, skriv fra utredninger, skriv fra leger. Jeg gir ikke opp. Ikke fordi jeg ikke vil. Men fordi jeg ikke kan.

 

Jeg føler meg ikke sterk alle kveldene jeg sitter oppløst i tårer. Alle dagene jeg tenker at jeg ikke orker mer. Ikke når jeg trenger avlastning fra mitt eget barn heller. Jeg føler meg ikke sterk når jeg sitter i et møte og hører andre snakke om barnet MITT. Mitt hjerte, mitt alt, og likevel forstår jeg så godt hva de mener. Hva de tenker. Jeg føler meg ikke sterk når jeg er knust innvendig.

 

Jeg synes det er hyggelig å høre at jeg er en en snill mamma, en god mamma. En mamma som gjør alt for barnet sitt. Men sterk? Nei, det er jeg nok ikke.

 

Anonymous poster hash: f189c...78b

Nå kom det en tåre her, vet så altfor godt hvordan du har det og hvordan du føler.

 

Men jo, du er, vi er sterk. Selvom vi noen ganger knekker sammen i gråt, eller bare vil rømme vekk når vi er på møter og de snakker om våre barn, om alle utfordringer og vansker, om hva de trenger hjelp til og hva som må gjøres.

Det er vondt, sårt og urettferdig!

 

Og noen ganger så knekker vi sammen, gråter oss i søvn og synes livet er så innmarig urettferdig. Men vi reiser oss opp igjen, kjemper for barna våre, for at de får det de har krav på, at de får hjelpen de trenger. Vi stiller opp på møter hvor de snakker om våre barn, selvom det knuser oss innvendig, så stiller vi opp. Vi gjør alt i vår makt for at barnet skal få et best mulig liv. Vi er sterk! Du er sterk!

❤️

 

Anonymous poster hash: 89e79...98c

[Himmel og hav]

"Sterk" er ikke at man aldri faller. "Sterk" er å reise seg igjen hver eneste gang.

 

Det er det det handler om. Man gjør det fordi man må, fordi det ikke er noe alternativ og fordi barna våre trenger det. Det betyr ikke at man er sterk i utgangspunktet, eller at man føler seg sterk, men jeg tror at man blir det etterhvert.

 

Min utviklingshemmede sønn er nesten voksen. Vi har vært på utallige møter, utredninger, kartlegginger, samtaler - sikkert hundrevis. Allikevel så har jeg en klump i magen når jeg leser hvor dårlig han er på enkelte ting, eller når noen trekker fram de svake sidene hans. Ikke fordi jeg ikke ser dem, for det gjør jeg, men fordi det sårer å høre andre si det. Jeg prøver å tenke at jeg må være to mammer. En som er rasjonell og som tenker på hva som er mest fornuftig, hva som er realiteten og hva neste skritt er for at gutten min skal ha så godt liv som mulig. Den andre mammaen har lov til å være lei seg, bli såret, bekymre seg for framtida og bare se de gode sidene. Det er sjelden begge mammaene får være med på møter.

 

Så, du er nok sterk, eller kanskje er seig et bedre ord? Vi gir oss ikke selv om det er tøft, for barna våre trenger oss. 

[Anonym bruker]

Sterk er du <3

 

Jeg tror egentlig d går mer på at "den som er sterk, er ALLTID sterk, uansett".... og d stemmer jo ikke!

 

Man kan være sterk, men ha svake øyeblikk!

Folk som blir fortalt at de er sterke hele tiden, føler kanskje at de ikke har lov til å vise seg svake og hjelpesløse, og d legger jo bare enda en sten til byrden...

 

Vis hele deg og be om hjelp! D ligger MYE styrke i d også

 

Dessuten så mener jo folk d godt, og kanskje også i mangel på andre ting å si....

 

Anonymous poster hash: d4f65...b6a

[Anonym bruker]

HI.

 

Tusen takk for alle gode svar. Dere har jo helt rett. Jeg tror "problemet" ligger i det #7 skriver, at når man hele tiden blir fortalt at man er sterk, så føles det litt som en forpliktelse eller en forventning om at man ikke kan ha svake øyeblikk. Noen ganger virker det "lettvint", og jeg kunne ønske noen av og til kunne kjenne følelsene mine, eller se meg når jeg knekker sammen etter en tøff dag. At jeg kunne vise hva jeg EGENTLIG føler, og likevel få høre at det er ok. Det føles noen ganger som at det å være "sterk" og det å synes det er tøft ikke henger sammen. Jeg er klar over at dette er MINE følelser, og at alle som sier det mener det som et kompliment og bare vil meg godt.

 

Du har helt rett i det du sier med to mammaer, Himmel og hav. Jeg har det på samme måte. Jeg stålsetter meg før møter, sitter der som en utenforstående, nikker og diskuterer hvordan ting skal gjøres. Og etterpå går jeg hjem og gråter.

Anonymous poster hash: 78501...59a

[Gjest Antarctica]

Er det et poeng at folk er "sterke"? Er det i det hele tatt et poeng i å beskrive folk?

 

HI; du gjør det du kan og det du må, og noen ganger er vel det du må litt i overkant av det du føler du kan. Men om du er sterk eller ikke er da vel irrelevant. Mer viktig er det vel hvordan du og dere har det.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen. Ikke sjeldent får jeg høre at min utviklingshemmede datter er heldig som har meg som mor. Og kjenner at jeg på en måte blir stolt, og tenker at det finnes foreldre som ikke hadde orket dette, som faktisk ikke takler normalt fungerende barn.

Og det er ikke en selvfølge at du makter alt du må takle. Syns det er helt innafor å kjenne på at dette er tungt og vondt mens man står i det. Og om du skulle bryte utvi gråt i et møte, så tåler omverden det også. Man er ikke svak selvom man har følelser.

 

Anonymous poster hash: 39c57...a5e

[Anonym bruker]

Det jeg tror er viktig er å huske at én merkelapp ikke utelukker andre merkelapper.

 

Når man lever med så store utfordringer så er det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom det å være sterk og det å være sårbar. De langvarige utfordingene gjør noen ganger at man blir mer sårbar følelsesmessig, og som regel så er det fordi man hele tiden strekker seg selv litt lenger enn man kanskje burde. Men når man ikke har noe valg, da er det styrken som ligger under alt som er med på å få deg videre.

 

Jeg er ikke i din situasjon, Hi, men jeg har og har hatt enorme utfordringer i langt mer enn halve livet, egentlig det meste av livet. Når en ting er over, har neste kommet på meg. For meg ble det en lettelse da jeg i fjor en gang plutselig innså at det ikke er noen motsetning mellom å være sterk og sårbar.

Ja, jeg er kanskje mer sårbar enn de som ikke har slike utfordringer, men jeg er også sterkere enn mange av dem.

 

Det å vise denne sårbarheten og slitenheten som man føler på selv, det er ikke tegn på svakhet, det er bare en veldig viktig måte å få utløp for følelser på slik at man ikke blir en trykkoker av følelser. Om du aldri gråt når du følte for det Hi, da ville du trolig "eksplodere" en dag, bli enda mer utslitt enn hva du føler deg nå.

Men som en over sa... hver gang du ikke vet hvordan du skal orke mer, da fortsetter du likevel. Det er styrke!

 

Hvis du/dere ikke har avlastning så kan det være en god løsning for dere å f.eks. ha en helg i måneden hvor du får avlastning. For å hente deg litt inn. Noen i nær familie av meg gjorde det. Det var det som reddet den lille familien, og barnet - som nå er voksen - har bare gode minner fra avlastningsfamilien.

 

Du står på og følger opp alt rundt barnet ditt. Men kanskje du også trenger litt mer støtte selv. Psykolog, støttegruppe for andre i lignende situasjon, HomeStart, avlastningshjem..... vurder det, det kan hende det kan være godt for deg. Du vil ha mulighet til å få ut alle sider av følelsene dine rundt situasjonen, slipper å være så alene med det du pr. i dag skjuler. Når man er i slike vanskelige situasjoner så kan man føle seg veldig alene i det, da kan det hjelpe å få gitt uttrykk for det, eller snakke med andre i lignende situasjoner.

Som en over også sa - det ligger styrke i å be om hjelp.

 

Selv om du er sliten og sårbar, så ER du sterk, Hi. Men at du er sterk betyr ikke at du har de andre følelsene i tillegg.

 

Klem til deg <3

Anonymous poster hash: 51c83...abc

[ღTyrkiskPepperღ]

Enig i det himmel og hav sier om to mammaer, ofte blir det slik.

Jeg har knekt sammen på møter i barnehagen, skolen, habu, på jobben min tilogmed. Jeg har gråt mine modige tårer foran ppt, styrer, leger, spesialpedagoger, lærere osv og det er helt greit det også. Noen ganger er jeg ikke sterk nok til å skjule mine følelser, og jeg bryter sammen foran andre, men jeg reiser meg og kjemper videre.

Anonym #5