Hva er deres beste råd mot 3-årstrass?

[Anonym bruker]

Jeg holder på å gå opp i sømmene... hele familielivet lider under 3-åringens "tyranni".

 

Hun har, helt siden fødsel, vært ekstremt aktiv. I motsetning til eldre søsken, hører hun sjelden etter, og gjør stort sett det hun vil. Hun er i tillegg veldig fysisk sterk, og er det barnet som hyler og vrenger seg hvis ting ikke går hennes vei.

 

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at dette startet i den typiske "trassalderen", men hun har vært ekstremt viljesterk siden hun ble født.

 

I tillegg har hun startet med biting, kloring og sparking igjen (etter et opphold på et års tid). Dette er rett og slett fysisk skikkelig vondt, med negler som klorer seg langt inn i halsen. Da klarer man rett og slett omtrent ikke annet enn å fokusere på å få henne vekk, for det gjør så vondt!

 

Vi har prøvd det meste. Alt fra "prat" hvor vi forteller at vi blir lei og at det gjør vondt, til at vi fjerner henne fysisk fra situasjonen (for eksempel forlate restaurant og sette oss i bilen til resten av familien er ferdig), sette henne på rommet med beskjed om at hun kan komme ut når hun er ferdig (dette funker innimellom).

 

Vi har også forstått at hun blir mye raskere sint hvis hun er sulten, og det kan komme når som helst - så vi skal begynne med å ha med mat i veske konstant.

 

Må også legge til at hun selvsagt også er helskjønn også, det er ikke trass HELE tiden, men det ligger liksom til grunn hele veien at hun ikke hører etter.

 

Så jeg beklager sutring her nå... er bare sliten etter atter en hektisk dag...

 

Så jeg lurer på om noen har noen gode råd der ute? Alt mottas med takk :-)!

 

Hilsen en sliten mamma... Anonymous poster hash: 91430...8a2

[Anonym bruker]

Høres ut som min yngste sønn dette. Han har ikke nådd 3 år enda, men skal følge med på tråden. Trenger de rådene man kan få med et slikt barn. Ekstrem viljestyrke her. 

Anonymous poster hash: d280e...956

[Anonym bruker]

Sett de på rommet og lukk døren til de velger å si unnskyld.

 

Anonymous poster hash: a72c3...a2d

[Anonym bruker]

Ser du har prøvd det. Beklager

 

Anonymous poster hash: a72c3...a2d

[Anonym bruker]

Klem! Plutselig er treåringen stor osv. Har ingen gode råd desverre. Bortsett fra å innta fugleperspektivet i disse situasjonene. Da blir det mindre frustrerende å håndtere dem, og å få dem til så godt som mulig

 

 

Anonymous poster hash: 65fc8...4b1

[Anonym bruker]

Anonym bruker, on 31 Mar 2015 - 23:20, said:

Klem! Plutselig er treåringen stor osv. Har ingen gode råd desverre. Bortsett fra å innta fugleperspektivet i disse situasjonene. Da blir det mindre frustrerende å håndtere dem, og å få dem til så godt som mulig

 

 

Anonymous poster hash: 65fc8...4b1

:-)

 

Jeg er i utgangspunktet så enig med deg i dette - men det er bare det at dette har pågått i tre år og jeg føler stor skyldfølelse overfor storesøster på snart 10... Nesten all vår tid og oppmerksomhet går til 3-åringen (vi deler oss selvsagt hvis vi er begge foreldrene med på ting), men det virker som om det alltid er hensyn til den minste som må gå først. Vi har liksom ikke noe valg :-(!

 

Det toppet seg bare for meg i dag da eldstesøster gråt og sa hun var så lei av lillesøster. Jeg vet at hun er utrolig glad i henne, så hun får så dårlig samvittighet når hun sier slikt. Samtidig ønsker hun å vise lillesøster oppmerksomhet og kjærlighet, men hun får som regel ingenting tilbake annet enn kloring og hyling.

 

Jeg er bare så redd for at disse årene vil ødelegge for mye, hvis dere skjønner!

 

Sukk :-(!

 

HI Anonymous poster hash: 91430...8a2

[the amazing spidermamma]

Det som har funka her i huset av og til, er når vi greier å gjøre ting til en lek.

 

F.eks 'klarer du å ta på buksa før jeg har talt til ti?' (hadde en periode med ekstremt konkurranseinstinkt) 'Å, se på den lille brøskivebiten, den gråter for den vil så gjerne bli spist!', osv.

 

Prøve å være i forkant, gi henne muligheten til å snu situasjonen selv når dere merker at det bærer galt av sted.

 

Jeg er ikke så flink til dette selv, men mannen min greier å unngå at ting eskalerer ved å appellere til fornuften hos vår eldste (han hadde kanskje fylt fire, så mulig det er for tidlig for jenta di): 'Hva tror du er lurest å gjøre nå, sette deg rolig ved bordet, eller å ligge på gulvet og skrike sånn at alle får vondt i ørene og blir sinte og lei seg? Hva synes du?' Er ikke helt fornøyd med eksempelet mitt, men håper du skjønner hva jeg mener.

 

Dette med at de ikke hører etter sliter vi også med, og de fleste andre jeg kjenner med små barn (har du forresten sjekket hørselen hennes? Noen barn har nedsatt hørsel pga forkjølelse og at de har hatt øreverk. Bare sånn i tilfelle det kan være noe sånt. Vet om et tilfelle med ei jente som var veldig høylydt og ulydig, hun ble en helt annen unge etter at de satte inn dren i ørene)

[Anonym bruker]

the amazing spidermamma, on 31 Mar 2015 - 23:42, said:

Det som har funka her i huset av og til, er når vi greier å gjøre ting til en lek.

 

F.eks 'klarer du å ta på buksa før jeg har talt til ti?' (hadde en periode med ekstremt konkurranseinstinkt) 'Å, se på den lille brøskivebiten, den gråter for den vil så gjerne bli spist!', osv.

 

Prøve å være i forkant, gi henne muligheten til å snu situasjonen selv når dere merker at det bærer galt av sted.

 

Jeg er ikke så flink til dette selv, men mannen min greier å unngå at ting eskalerer ved å appellere til fornuften hos vår eldste (han hadde kanskje fylt fire, så mulig det er for tidlig for jenta di): 'Hva tror du er lurest å gjøre nå, sette deg rolig ved bordet, eller å ligge på gulvet og skrike sånn at alle får vondt i ørene og blir sinte og lei seg? Hva synes du?' Er ikke helt fornøyd med eksempelet mitt, men håper du skjønner hva jeg mener.

 

Dette med at de ikke hører etter sliter vi også med, og de fleste andre jeg kjenner med små barn (har du forresten sjekket hørselen hennes? Noen barn har nedsatt hørsel pga forkjølelse og at de har hatt øreverk. Bare sånn i tilfelle det kan være noe sånt. Vet om et tilfelle med ei jente som var veldig høylydt og ulydig, hun ble en helt annen unge etter at de satte inn dren i ørene)

Tusen takk for flotte råd og tanker :-)! Mye fornuftig!

 

Hørselen tror jeg ikke det egentlig er noe i veien med, for det virker som om hun hører det hun vil (at det er viljen som "hører"), men absolutt ikke dumt å sjekke ut, bare sånn for ordens skyld.

 

Takk igjen!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 91430...8a2

[DetErBareMeg]

Det høres utrolig ut, men mye av trassalderen kan faktisk komme av vitaminmangel - spesielt av en enkelt vitamin som jeg ikke kommer på i farten. Kanskje spør om legen kan sjekke dette neste gang dere er der.

[Anonym bruker]

Vi har en temmelig viljesterk gutt og trassalderen var knalltøff. Det som reddet meg er at en dag våknet jeg med erkjennelsen at hele livet vårt ble regjert av guttens anfall (eller frykt for å utløse de), og slik kunne vi ikke ha det. I tillegg var mannen ukependler, jeg var helt utkjørt når han kom hjem på fredager og orket ikke å gjøre noen ting sammen som familie.

 

Deretter fikk gutten noen veldig klare budskaper han måtte forholde seg til:

- pappa og mamma er sjefene i huset, fordi vi er voksne og har mer livserfaring.

- vi vil gjerne gi han mest mulig frihet til å bestemme over enkelte ting, men da må han respektere budskap nr 1 om at vi har siste ord.

- han er hverken viktigere eller mindre viktig enn andre familiemedlemmer, vi skal behandle han med respekt og han må behandle oss med respekt og lære å leve med at han ikke alltid kommer først.

- i samme bane har vi snakket nye om behovet for å respektere sosiale koder og utvikle selvkontroll.

- han kan selv velge å høre på oss eller ikke, men det vil få konsekvenser som til syvende og sist bare er ødeleggende for han selv. Som klart eksempel, står han fritt til å grise med maten og oppføre seg som en hedning til bords, men da slutter vi å gå på restaurant (noe han var veldig glad i). Eller at når han er frekk, slår og biter oss er det vondt for oss og vi mister lysten til å gjøre koselige ting med han, som å dra til Akvariet. Eller at når han skår seg vrang under påkledning fører det bare til at mamma er kjempesur hele veien til barnehagen og ikke orker å prate med han.

- han ble minnet på behovet for selvkontroll og konsekvenser når vi så at han brygget på et utbrudd. Ettehvert ble han gradvis flinkere til å stoppe de av seg selv.

 

På vår side han vi gitt han så få regler som mulig, men de var helt absolutte, uforhandlerbare og i stor grad basert på prinsippet om å ta hensyn til de man leve tett med. Vi snakket også masse om følelser og hvordan det er sosialt akseptert å uttrykke følelser.

 

Fordi hverdagen roet seg og vi slapp å leve med "lille Hitler", ble det mer fristende å være med han og vi brukte mer tid på koselige aktiviteter sammen på fritiden.

 

Han er nå en viljesterk men fornuftig 6-åring. Fremdeles litt anarkistiske tendenser, men tar man seg tid til å legitimere regler og autoritet aksepterer han å spille etter reglene. Men han tar absolutt ingenting uten å stille spørsmål ved det, det krever at man ikke er vinglete som foreldre.

 

Anonymous poster hash: f6be9...2c5

[Anonym bruker]

Jeg sitter å venter til ungen er villig til å roe seg ned, jeg gir meg ikke når det er noe tullete de vil ha viljen sin på. Om jeg så må sitte i en time å bare være stille å se på så gjør jeg det. Det har hjulpet veldig for barnet ser at jeg ikke gir meg og at han er den eneste som blir sliten. Han ville fått viljen sin raskere om han valgte annen oppførsel. Det krever enormt mye tålmodighet fra min side, for slike episoder kan godt skje når jeg selv er sliten og uopplagt, men jeg må bare bite det i meg og stå han av. Jeg har et eldre barn også som jeg allerede har vært igjennom dette med og vet at det lønner seg til slutt. For han skal vite at han ikke kan manipulere meg uansett, på den måten har jeg også kontrollen.

Anonymous poster hash: 67f29...97e

[Anonym bruker]

Her var det en del gode råd

 

Vi har også en veldig viljesterk 3åring. I spesielle tilfeller, for eksempel ved biting, kloring og når hun er ekstra vrang og bare hyler så har vi tatt en time out. Hun har da fått klar beskjed først om at dette ikke er akseptabel oppførsel og må sitte i ro i 3 minutter (siden hun er 3 år). Når hun så har roet seg så må hun si unnskyld også snakker vi om det som skjedde.

 

Anonymous poster hash: eb2ef...89a

[Anonym bruker]

Min fulle sympati! Har fem barn, og trodde de fire eldste kunne være krevende.... Men, sistemann er virkelig en håndfull! Hun sparker ikke og klorer, men er forferdelig sta! Spising, å reise på butikken med henne, enkle beskjeder.... Det meste blir fort en utfordring. Hun er snart 4,5 år og merker hun begynner å komme seg heldigvis. Men, jammen kan det være forskjell på barn

Tålmodighet og grenser er hva som har stått i fokus her.

Anonymous poster hash: 65c38...033

[Tingtartid]

Vi har også en viljesterk 3- åring.

Det vi har gjort er å "plukke ut" en ting som vi sleit mest med, f eks påkledning og laget et belønningssystem med klistermerker, etter 10 merker gjorde vi noe hyggelig sammen eller hun fikk en liten ting hun ønsket seg.

Snakket masse underveis og måtte minne henne på at det ikke ble klistermerker om hun tulla det til.

Gikk veldig bra, men hun reagerer også i utgangspunktet veldig positivt på skryt og mesteingsfølelse.

[Anonym bruker]

Vi har også en viljesterk 3- åring.

Det vi har gjort er å "plukke ut" en ting som vi sleit mest med, f eks påkledning og laget et belønningssystem med klistermerker, etter 10 merker gjorde vi noe hyggelig sammen eller hun fikk en liten ting hun ønsket seg.

Snakket masse underveis og måtte minne henne på at det ikke ble klistermerker om hun tulla det til.

Gikk veldig bra, men hun reagerer også i utgangspunktet veldig positivt på skryt og mesteingsfølelse.

Det er veldig kjekt når de reagerer på positivt forsterkning. Vår er helt immun mot skryt og gjør aldri noe for å please andre eller for å gjør som andre. Argumenter som "så flink du er,", "vil ikke du gjøre som xxx?" eller "mamma blir så glad dersom xxx" preller bare av. I grunn er det kjempe positivt at han ikke lar seg påvirke, men litt plagsomt i 2-4 års alderen. Belønningssystemer fungerer ikke spesielt bra hos oss heller. Enten har han null interesse av den (fordi han har egentlig ikke tenkt å endre atferd), eller han endrer atferd lenge nok til å få belønningen og går tilbake til sitt gamle jeg etterpå.

 

Vi måtte bruke en litt annen tilnærming der vi viste han effekten av valgene hans samt sørget for å få aksept for at de voksne bestemmer. Vi valgte å bare si ting som de var uten å pakke de inn for mye. Det funket, men det tok litt lenger tid og gjentakelser enn med barn som er mer føyelig.

 

 

Anonymous poster hash: f6be9...2c5

[Anonym bruker]

Det er så vanskelig å gi råd, for barn er så forskjellige. På vårt første barn funket det å være konsekvent og gi advarsel om en tur på gangen. Vår nå 2 år gamle datter derimot er hugget i granitt (som sin mor,desverre) hun bryr seg ikke om å sitte i gangen om hun har gjort noe slemt (vi ser godt at det er med vilje ja!) og hun kan sitte der og si hun skal si unskyld til den hun har slått/kløpet/bitt, og når hun blir tatt med bort kan hun finne på å si dumming, god natt, eller spytte mens hun ler.. Hun kan være kjempe snill og hjelpsom i et øyeblikk, og i neste når hun ikke får viljen tyranniserer hun. I barnehagen går det bedre, mens hjemme slipper hun løs frustrasjonen på oss hun er trygg på.

 

Tenker at vi fortsetter å vise forskjellen på hva som er rett ig galt. Bruker mye ros når hun er snill med storesøster og oss. Hun viser god omsorg om noen er lei seg, og hun er hjelpsom og morsom mesteparten av tiden. Trass og frustrasjon må vi regne med mye fremover, og velge kampene med omhu. Slag/spark/biting/klyping og kloring er uaktuell oppførsel, så vi fokuserer på det for tiden.

 

Anonymous poster hash: 17b2f...a96

[Anonym bruker]

Kondom?

 

Anonymous poster hash: 17e2f...d6f

[Anonym bruker]

Her bukte jeg time-out.. Fungerte supert. Advarsel, også 1,2,3 rett i trappa om ingen bedring. Og så snakke/si unnskyld etterpå.

Det jeg brukte litt var også å ta i fra leker. Det var utrolig effektivt.

Anonymous poster hash: f3d44...8a2

[Anonym bruker]

Ser at de fleste på dette forumet skulle trengt en runde med COS kurs. Nevn til helsestasjonen at du ønsker det. Her i kommunen er slike kurs gratis og er et tilbud til alle foreldre og steforeldre.

 

Anonymous poster hash: fa99c...2c3

[Anonym bruker]

 

Vi har også en viljesterk 3- åring.

Det vi har gjort er å "plukke ut" en ting som vi sleit mest med, f eks påkledning og laget et belønningssystem med klistermerker, etter 10 merker gjorde vi noe hyggelig sammen eller hun fikk en liten ting hun ønsket seg.

Snakket masse underveis og måtte minne henne på at det ikke ble klistermerker om hun tulla det til.

Gikk veldig bra, men hun reagerer også i utgangspunktet veldig positivt på skryt og mesteingsfølelse.

Det er veldig kjekt når de reagerer på positivt forsterkning. Vår er helt immun mot skryt og gjør aldri noe for å please andre eller for å gjør som andre. Argumenter som "så flink du er,", "vil ikke du gjøre som xxx?" eller "mamma blir så glad dersom xxx" preller bare av. I grunn er det kjempe positivt at han ikke lar seg påvirke, men litt plagsomt i 2-4 års alderen. Belønningssystemer fungerer ikke spesielt bra hos oss heller. Enten har han null interesse av den (fordi han har egentlig ikke tenkt å endre atferd), eller han endrer atferd lenge nok til å få belønningen og går tilbake til sitt gamle jeg etterpå.

 

Vi måtte bruke en litt annen tilnærming der vi viste han effekten av valgene hans samt sørget for å få aksept for at de voksne bestemmer. Vi valgte å bare si ting som de var uten å pakke de inn for mye. Det funket, men det tok litt lenger tid og gjentakelser enn med barn som er mer føyelig.

 

 

Anonymous poster hash: f6be9...2c5

Min datter reagerte heller ikke på slike tilbakemeldinger. Det må være mer reelt enn det, f.eks. Du sier med STOR entusiasme: wow nå var du flink å lye, at du roser de uoppfordret.

Ellers, ikke si ting som: vil du ligge deg nå, skal vi spise middag nå? Om du egentlig mener: Nå er det stengetid og nå er det mat! Ikke spør de, hvis det i utgangspunktet ikke er valgfritt!

Ellers kom jeg gjennom trassalderen med å telle ofte til ti. Ene gangen måtte jeg bære med meg en krakilsk jente fra barnehagen, ente opp med at hun sovnet på bussen og jeg satt og gren,(var gravid da,men visste det ikke)

 

 

Anonymous poster hash: 38d33...db0

[Anonym bruker]

 

 

Vi har også en viljesterk 3- åring.

Det vi har gjort er å "plukke ut" en ting som vi sleit mest med, f eks påkledning og laget et belønningssystem med klistermerker, etter 10 merker gjorde vi noe hyggelig sammen eller hun fikk en liten ting hun ønsket seg.

Snakket masse underveis og måtte minne henne på at det ikke ble klistermerker om hun tulla det til.

Gikk veldig bra, men hun reagerer også i utgangspunktet veldig positivt på skryt og mesteingsfølelse.

Det er veldig kjekt når de reagerer på positivt forsterkning. Vår er helt immun mot skryt og gjør aldri noe for å please andre eller for å gjør som andre. Argumenter som "så flink du er,", "vil ikke du gjøre som xxx?" eller "mamma blir så glad dersom xxx" preller bare av. I grunn er det kjempe positivt at han ikke lar seg påvirke, men litt plagsomt i 2-4 års alderen. Belønningssystemer fungerer ikke spesielt bra hos oss heller. Enten har han null interesse av den (fordi han har egentlig ikke tenkt å endre atferd), eller han endrer atferd lenge nok til å få belønningen og går tilbake til sitt gamle jeg etterpå.

 

Vi måtte bruke en litt annen tilnærming der vi viste han effekten av valgene hans samt sørget for å få aksept for at de voksne bestemmer. Vi valgte å bare si ting som de var uten å pakke de inn for mye. Det funket, men det tok litt lenger tid og gjentakelser enn med barn som er mer føyelig.

 

 

Anonymous poster hash: f6be9...2c5

Min datter reagerte heller ikke på slike tilbakemeldinger. Det må være mer reelt enn det, f.eks. Du sier med STOR entusiasme: wow nå var du flink å lye, at du roser de uoppfordret.

Ellers, ikke si ting som: vil du ligge deg nå, skal vi spise middag nå? Om du egentlig mener: Nå er det stengetid og nå er det mat! Ikke spør de, hvis det i utgangspunktet ikke er valgfritt!

Ellers kom jeg gjennom trassalderen med å telle ofte til ti. Ene gangen måtte jeg bære med meg en krakilsk 4-åring fra barnehagen, slo og sparket, ente opp med at hun sovnet på bussen og jeg satt og gren,(var gravid da,men visste det ikke)

 

 

Anonymous poster hash: 38d33...db0

 

 

Anonymous poster hash: 38d33...db0

[Anonym bruker]

Med vår treåring er stort sett det eneste som funker manipulering. Det høres fælt ut, så jeg skal gi noen eksempler, det det handler om er nemlig valg av ord. Vi sier ikke: skal vi legge oss? Eller nå er det leggetid! Vi sier: hvem klarer å løpe først inn i sengen? Og så blir det en konkurranse. Og i stedet for å si: nå skal vi i barnehagen, så sier jeg: hvem/hva skal du leke med i barnehagen i dag? Kom så kler vi på oss mens vi snakker om det. Og før hun rekker å protestere, så har jeg begynt å snakke om alle de gøye tingene som skjer i bhg. Hun rekker rett og slett ikke å tenke seg om, og fokuset i samtalen blir noe morsomt. Blir mange fine samtaler av denne teknikken. Etter at jeg begynte med det, opplever vi nesten ikke trassanfall, bare dersom jeg ikke har fokus, og glemmer å formulere meg riktig. Fokus er alltid å formulere meg sånn at hun glemmer å være sint, og når hun svarer på spørsmålet mitt (eks hvem skal du leke med i bhg) så godtar hun også implisitt at hun skal i bhg, hvis dere skjønner. Dette er i hvertfall mitt tips

 

Anonymous poster hash: 0f02c...a14