Mannen er alltid opptatt.. Når han er hjemme.

[Anonym bruker]

Mannen er alltid opptatt. Spiller data, leser bok,snakker i telefonen, ser film på data, hører lydbok, hører på musikk..

 

Hver gang jeg skal kommunisere med ham må jeg vente litt så han kan stoppe/sette på pause/ spille ferdig/lagre.. Og når han er klar til å lytte så er det med et irritert 'Hva?" Eller "Spytt ut".

 

Ja, jeg har tatt det opp med ham. Selv mener han at han ikke er grinete og at han ikke er uvanlig opptatt.

Han har alltid med headset på. Ser til og med film når han går tur med bikkja. Eller leser på nettforum.

 

Jeg tror han er avhengig. Han er sosial kun med kamerater, da kan han føre en normal samtale, og la elektronikken ligge i 4-6 timer.

 

Vet ikke helt hvor jeg vil med innlegget. Bare fryktelig oppgitt og irritert. Hjelper ikke at det er ferie og jeg tilbringer hele døgnet med ham.

 

Det er synd han ikke vil være til stede, delta i familielivet, ha de gode samtalene med barna, oppleve den virkelige verden.

 

Anonymous poster hash: 25939...fc0

[Anonym bruker]

Vis han dette innlegget. Gjør det! Garanterer en oppvekker.

Anonymous poster hash: 52158...5be

[Anonym bruker]

"Alle disse dager som kom og gikk. Ikke visste jeg at det var livet!"

 

Mange som går i den fellen, dessverre. 

Anonymous poster hash: 6e739...082

Anonymous poster hash: 6e739...082

[Anonym bruker]

 

Hvis jeg krever av ham å tilbringe tid med barna er det falskt og tilgjort. Han viser med hele seg at han lengter tilbake til sin egen boble.

 

Det er ikke noe annet enn trist.

Ja.. Han går glipp av livet.

 

Anonymous poster hash: 25939...fc0

[Anonym bruker]

Hvorfor er du sammen med han? Dere skal jo være forbilde for barna deres, hva slags eksempel setter du for dine døtre/sønner?

Anonymous poster hash: e653d...997

[Anonym bruker]

Hvis jeg krever av ham å tilbringe tid med barna er det falskt og tilgjort. Han viser med hele seg at han lengter tilbake til sin egen boble.

 

Det er ikke noe annet enn trist.

Ja.. Han går glipp av livet.

 

Anonymous poster hash: 25939...fc0

Han går glipp av livet sånn som du mener det bør leves, men han lever det jo på sin måte.

 

Søsteren min er helt lik, hun er på jobb og resten av sin våkne tid tilbringer hun på samme måte som din mann. Forskjellen er at søsteren min har valgt å ikke stifte familie da, hun har valgt sin digitale boble som måten hun ønsker leve livet på.

 

Vi har prøvd å rive henne løs mange ganger, tenkt at hun er deprimert eller noe, men hun koser seg og har det bra. Får dekket sine sosiale behov ved å være i 100% jobb med mye kundekontakt og å besoke storfamilien og være supertante (som ungene elsker) når hun ønsker det selv.

 

Folk er forskjellige.

 

Men jeg skjønner din frustrasjon, for når han har valgt å stifte familie og få barn må han faktisk løsrive seg for å ta vare på dem.

 

Anonymous poster hash: a55a9...3c3

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte som deg med min mann. Jeg har tatt et valg, og jeg orker ikke mer! Er sliten av å dra ut samtaler med han, trøtt av å dra han ut på tur og opplevelser med venner og barna når han bare er tilstede, småsur og kjeftete om for eksempel barna løper avgårde på stien eller stoppe for å vise han noe.. Vi jar mange vennepar der mennene ofte er på tur sammen med ungene slik at damene kan få alenetid hjemme til å slappe av eller vaske hus\lage middag.. Om de for eksempel er syke, så er det rett ut på lekeplasser osv.. Han gidder aldri å være med de, og kameratene gidder ikke spørre han mer.. Er lei av å sitte igjen å være misunnelig og lei meg pga han. Vi flytter ut i løpet av påska.

 

Du må snakke med han og ta ett valg. Kan eller vil han endre seg? Vil du leve med dette?

Anonymous poster hash: a6567...18d

[Anonym bruker]

 

Hvorfor er du sammen med han? Dere skal jo være forbilde for barna deres, hva slags eksempel setter du for dine døtre/sønner?

 

Anonymous poster hash: e653d...997

Jeg jobber hardt, er til stede for barna, holder dem aktive og deler opplevelser og hverdag med dem. Jeg er til stede på kamper, hjelper med lekser, deler gleder og sorger. Jeg er på alle møter, er aktiv i deres skole/barnehagehverdag og prøver å holde tritt med deres interesser.

 

Så jeg vil si jeg jobber hardt med å være et godt eksempel for barna.

Jeg vet far dessverre ikke er det, han vet kun hva ungene liker å spille på dataen.

 

Vi ble sammen fordi vi var unge og delte de samme drømmene. Hadde samme syn på livet, delte de samme gledene.

I voksenlivet har vi glidd hver vår vei...

 

Anonymous poster hash: 25939...fc0

[Anonym bruker]

 

Jeg har det på samme måte som deg med min mann. Jeg har tatt et valg, og jeg orker ikke mer! Er sliten av å dra ut samtaler med han, trøtt av å dra han ut på tur og opplevelser med venner og barna når han bare er tilstede, småsur og kjeftete om for eksempel barna løper avgårde på stien eller stoppe for å vise han noe.. Vi jar mange vennepar der mennene ofte er på tur sammen med ungene slik at damene kan få alenetid hjemme til å slappe av eller vaske hus\lage middag.. Om de for eksempel er syke, så er det rett ut på lekeplasser osv.. Han gidder aldri å være med de, og kameratene gidder ikke spørre han mer.. Er lei av å sitte igjen å være misunnelig og lei meg pga han. Vi flytter ut i løpet av påska.

 

Du må snakke med han og ta ett valg. Kan eller vil han endre seg? Vil du leve med dette?

 

Anonymous poster hash: a6567...18d

Du er tøff som klarer å gå. Jeg har tenkt på det i to år.. Men steget er så enormt stort!

 

Anonymous poster hash: 25939...fc0

[Anonym bruker]

Jeg har brukt lang tid på å tenke på og tenkt på om jeg virkelig skal gå fra han, og gjøre barna til skilsmissebarn, men tror de har godt av det.. Jeg håper for dems del at han ihvertfall finner på noe med den når han skal ha dem i helgene, og at han kanskje våkner opp litt igjen.. Hvis han er på samme måte da, så er det han som taper på det. Nå slipper jeg hvertfall å bruke energi på han i hverdagen og slite med å få han med, så ende opp med at det blir sur stemning..

Anonymous poster hash: a6567...18d