Gutten min på 10 sier han blir sett ned på overalt

[Anonym bruker]

Han kom til meg en kveld etter han hadde lagt seg og spurte om vi kunne prate. Selvsagt, det gjorde vi. Det han hadde på hjertet var at han gikk rundt med en følelse av at noe er galt, men kunne ikke helt sette fingeren på hva det var. Jeg har selv følt det slik av og til og vet hva han mener, en slik urolighet inni seg; man vet at noe er galt men husker ikke akkurat hva "i farta". Det hele kokte ned til at han føler at folk ser ned på ham og er negative mot ham hele tiden, både på skolen og trening, ja uansett hvor han går. Jeg fikk kjempevondt inni meg, det er jo ikke noe en mor ønsker å høre. Jeg vet han er over gjennomsnittet vanskelig å ha med å gjøre. Det vil si, han oppfører seg greit blant folk, er rolig og aldri slem, men han blir fort irritert, han tar seg fort nær av ting og vippes lett av pinnen. Han blir nok sett på som litt sur og grinete. Dette er ikke noe han har lært, for jeg ser de samme faktene hos enkelte andre i min familie. Men nå er jeg selvsagt ute av meg og vet ikke hvordan jeg best kan hjelpe gutten min. Det er jo helt tydelig at han ikke ønsker å være slik, og nå merker han konsekvensen på kroppen. Men hvordan få ham til å forstå at han må gå i seg selv? Og hvordan går en tiåring i seg selv? Jeg er så dårlig på slike ting... Enden på visa ble at jeg rådet ham til å forsøke å være gladere og ikke bli så sint for småting, men å gjennomføre det er jo en helt annen ting. Jeg trenger råd til hvordan jeg skal gå videre med dette..!

Anonymous poster hash: 9bae4...92a

[Superdolly]

"Å føle at han blir sett ned på" er ekstremt vagt og lite konkret. Det er selvsagt ingen god følelse å gå rundt med, men samtidig er det jo umulig for andre å svare på om dette stemmer eller ikke. Jeg oppfatter dette som omtrent det samme som folk her på DiB som stadig skriver at de "blir sett rart på" eller får "DE blikkene".

 

Hvis han føler at folk er negative mot ham hele tiden er nok det mye av forklaringen på at han er sur og grinete,blir irritert og tar seg nær av ting. Samtidig er det viktig å huske på at han absolutt ikke er en tankeleser og at det er en mulighet for at han misforstår andres blikk, kommentarer og oppførsel.

 

Det er også viktig å huske på at andre barn heller ikke er tankelesere, og at de mest sannsynlig ikke vet eller forstår hvorfor han blir sur på dem. Med mindre han sier fra, hver gang: "Jeg blir lei meg når du sier.... for da tror jeg at det betyr..."

 

Ut fra det du skriver tenker jeg at han trenger hjelp til å lære de sosiale omgangsformene, og det trenger dere hjelp til. Er det en mulighet å få en henvisning til Bup?

[Superdolly]

Glemte å skrive noe...

 

Når han føler at han blir sett ned på. Hva gjør eller sier de andre da? Har du spurt ham direkte ut og forsøkt å finne ut HVA det er som gjør at han tolker de andre som negative hele tiden? Ikke spør hvorfor han føler det. Still konkrete spørsmål av typen: "Hva sa Per da?" "Hva gjorde Kari da?" "Hva sa du før det?" Prøv å få et bilde av hendelsesforløpet og finne ut hvorfor han føler seg sett ned på.

[Anonym bruker]

Send gutten til psykolog. Bup har psykologer. Der har vi fått god hjelp.

 

Anonymous poster hash: 9ffd5...98b

[Sunshine87]

Det som kan være hjelpsomt er hvis dere sammen kan ta utgangspunkt i situasjoner som har dukket opp og som er friskt i minne. Spør ham spørsmål til hva som skjedde (få frem de fleste detaljene), men involver og hans tanker og følelser i det hele. Prøv å lag en kronologisk historie (hva skjedde, hva gjorde/sa de andre, hva fikk dette ham til å tenke, hva fikk det ham til å føle, hva gjorde/ sa han, hva tror han de tenkte/følte, osv.), slik at han etterhvert kan se hvordan atferd, tanker og følelser henger sammen og påvirker hverandre, og at de tankene han gjør seg enten kan føre til positive, nøytrale eller negative følelser (irritasjon, glede, tristhet, osv.)

 

Etterhvert kan man bygge på dette ved å starte å utfordre de tankene han lett gjør seg i situasjoner, og som gjør at han f.eks. blir fort irritert. Det høres ut som at han kanskje har en tendens til å misforstå og feiltolke? Og siden han fort reagerer emosjonelt, så kan det hende at han ikke bruker så mye tid på å finne ut om han har forstått det riktig? Hvis han f.eks. forteller at noen andre sa noe stygt til ham, og at dette fikk ham til å tenke at de ikke likte ham og var ute etter å ta ham - Valider hans oppfattelse av situasjonen, og vis medfølelse for hvordan han føler det (eks. "det må gjøre vondt å føle at ikke andre liker deg"), deretter utfordre tankene hans ved f.eks. å spørre om det er andre alternative måter å forstå det som blir sagt på?  "la oss se om vi klarer å komme på andre måter å forstå det de sa på, kan du komme på noen alternativer?", osv. Hvis han ikke klarer å komme på noen selv, så kan du foreslå: "kan det hende han andre mente at…?"

 

Målet er etterhvert å øke hans forståelse for at hans tolkning ikke nødvendigvis er den objektive sannheten, men nettopp; en tolkning. Hvis han kan få en forståelse for dette, så vil han muligens med en del jobbing, kunne innarbeide seg en sunn vane med å  avvente med sin emosjonelle respons før han har har undersøkt litt nærmere om han har forstått ting riktig.

 

Jeg skjønner godt at det er vanskelig å vite hvordan man skal gripe tak i dette for deg som mamma, men jeg tror ikke det er så hensiktsmessig å oppfordre ham til å være gladere, og ikke bli så sint for ting. Hvis han går rundt å føler seg angrepet eller urettferdig behandlet (selv om det er feiltolkninger), så er det jo veldig naturlig å reagere med irritasjon, sinne, osv. Det er på sett og vis en normal respons som er viktig og som forteller kroppen vår at noe ikke er greit. Men hvis han klarer å etterhvert se at vi ikke trenger å være kontrollert av følelsene våre, men til dels kan kontrollere hvilke følelser som dominerer basert på hvilke tolkninger vi gjør, så kan kanskje det være en begynnelse på en god prosess. 

 

Hvis dette viser seg å være et vedvarende utfordring for ham, og som vanskeliggjør hans sosiale relasjoner, så ville jeg i første omgang sett om det finnes noe lavterskeltilbud i kommunen deres. jeg vet at noen PPT-kontor/kommunepsykologer har tilbud om 1-5 timer med samtaleterapi, og det finnes muligens andre lignende alternativer også. 

 

Er dette en stor utfordring, så er det selvsagt viktig å innvolvere skole og PPT!

 

Lykke til!

Endret 29. mars 2015 av Sunshine87