Utfordrende forhold til min egen far. Gruer meg til påska.

[Anonym bruker]

Min far er en krevende mann som ennå har et følelsesmessig hold over meg, selv om jeg er voksen og har min egen familie. 
Far er enkemann med ny samboer. Jeg er enebarn. Vi bor i ulike byer og ser hverandre ikke så alt for ofte. Han forventer at jeg skal ringe flere ganger i uka. Dersom jeg ikke tar telefonen når han ringer får jeg høre det etterpå. Han har sagt at jeg MÅ svare ALLTID, ellers blir han så bekymret. 

Han har alltid vært krevende og jeg føler av og til at det er min jobb å holde meg i live og ikke gi han en grunn til å bli lei seg. Det vil si at jeg ikke kan bli syk, ikke ha problemer hjemme eller på jobb etc. Mann og barn kan heller ikke ha problemer. Drar mannen min eller jeg på ferie fra hverandre (noe vi begger liker å gjøre, et par dager hvert år) så tror han at vi skal skilles etc. Det skal vi ikke. 

Mye av tiden sammen med han, enten over telefon eller treff, brukes på hans følelser og behov. 

En gang sa jeg til han at han burde oppsøke psykolog. Da sa han: "Jeg trenger ikke psykolog, jeg har jo deg". 

 

Nå skal vi ha noen dager med far og hans samboer i påska. Kjenner jeg gruer meg. I går snakket vi på telefonen og han var helt vanlig. Plutselig begynte han neste å gråte og hulket fram "kanskje du og jeg kan finne litt tid alene for å prate". Jeg vet hva det betyr. Jeg må sitte og høre på at han sier at vi ikke har et godt forhold, at jeg aldri ringer, at han lurer på om jeg er glad i han etc. 

 

Savner ubetingen kjærlighet fra min far og en forståelse av at vårt forhold ikke endres fra uke til uke, avhengig av antall telefonsamtaler og hans psyke. 

 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, annet enn å (forhåpentligvis) få litt trøst. 
Mannen min forstår meg, heldigvis, og hjelper til med å skjerme vår egen familie. 

Anonymous poster hash: 94482...669

[Anonym bruker]

Kutt navlestrengen. Livet er for kort!!!

 

Anonymous poster hash: 07604...294

[Anonym bruker]

Oi, jeg vil ikke si at dere har et sunt forhold. Han behandler deg jo som om du er et lite barn som må melde fra konstant + at han bruker deg som psykolog. 

Høres veldig slitsomt ut for deg! Du skal jo kunne snakke med din far om evt problemer osv, han er da voksen og skal ikke trenge å skjermes. Du har rett i at han trenger å snakke med noen andre enn deg om alle bekymringene sine.

Har han alltid vært sånn eller er det noe som startet etter at din mor døde? Tåler han å høre fra deg hvordan du opplever oppførselen hans?

 

Pappa er også enkemann med ny samboer, men han er som han alltid har vært

 

 

Anonymous poster hash: 21475...8d9

[Anonym bruker]

Tusen takk, begge to. 

Av og til skulle jeg ønske at jeg bare kunne kutte helt. 

Far har vært vanskelig siden jeg var yngre. Jeg har vokst opp med at begge mine foreldre var veldig fokusert på sine følelser og jeg har nok lært meg å "ligge lavt i terrenget" for å takle det. Tør ikke gjøre motstand mot far. Hadde han vært sint hadde det vært lettere, men det er alle de fordømte følelsene hans hele tiden.

 

Det rare/bra er jo at ellers i livet har jeg det bra. Fin familie, høy utdannelse, utfordrende jobb (hvor jeg må stå i tøffe situasjoner, men jeg takler det i og med at det ikke er far) etc. Far liker ikke jobben min, fordi han er redd for at noe skal skje med meg. etc. 

 

Jeg tør ikke si til far hvordan jeg har det. Det høres sikkert teit ut for mange, men jeg opplever det som veldig truende når han bruker sine følelser som våpen. Jeg har selv gått til psykolog og fått god hjelp, men konfrontasjon ligger ikke for meg. Dessverre...

 

Som sagt er nok dette bare et hjertesukk. Pris dere lykkelige, dere som har foreldre som har et normalt følelsesspekter og som evner å ha et normalt forhold til sine voksne barn. 

 

HI 

 

Anonymous poster hash: 94482...669

[Anonym bruker]

Min pappa sa en gang til meg da jeg var dypt deprimert, spiseforstyrret og full av angst at "Sukk, du må skjønne at det er veldig slitsomt for meg at du har så mye problemer." Han var ingen drømmepappa før det heller. Men det utsagnet syntes jeg var så stygt at jeg kuttet all kontakt over flere år. Det myknet litt opp da jeg fikk barn, men han kommer aldri til å få passe dem alene. Jeg er ikke spesielt rund i kantene. Man må beskytte seg selv først i sånne situasjoner.

 

Anonymous poster hash: 07604...294

[Anonym bruker]

Hei 16:06.

 

Det samme har min far gjort. Jeg var syk en periode og jeg fikk beskjed om å "se å bli frisk". Savnet trøst og empati. 

Min far passer ikke barn for oss, ikke at han har spurt noen gang...

Leit å høre at du også har en vanskelig relasjon med din far. Takk for at du delte. 

HI

Anonymous poster hash: 94482...669