Om storesøsken og psykisk vold (langt!)

[Lakrisogvin]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke, eller rettere sagt hvordan jeg skal håndtere dette. Det er litt ovveraskende og ekkelt.

 

Jeg er yngst og har eldre søsken, bror er eldst også kommer søster. De er noen år eldre enn meg. Foreldrene våre er konfliktsky, og har aldri "sett" oss. Bror har nok hatt det tøft, har en liten hjerneskade som har gjort han klønete og gitt noen lærevansker. Det har gått ut over oss jentene. Faren vår har vel innrømmet at han rømte til jobb, og moren vår bare gjorde ingenting. Toet sine hender som det heter. De var også mye på reise.

 

Tilbake satt vi. Og måtte forholde oss til en uforutsigbar og noen ganger fysisk farlig bror. Vi visste aldri hva vi ville møte når vi kom hjem. Jeg husker at jeg alltid fant ut hvor i huset bror var før jeg beveget meg noe sted. Bare sånn for sikkerhets skyld. Men det gikk mest ut over søster, hun var førstevalget-alltid. Jeg tror det at jeg var minst beskyttet meg, men bare når hun var der.

 

Nå i voksen alder har min søster hatt det tøft med dette. Svært tøft. Et sykdomsbilde preget av angst og depresjon. PST har vært foreslått fra behandler flere ganger. Hun har gått til psykolog lenge, også snakker vi om det som hun finner ut etterpå. Det har hjulpet meg til å forstå en del ting, men uten at jeg egentlig har gått inn i problemet på egenhånd, altså hvordan det var for meg.

Det har fortsatt vært mest om henne. Ikke fordi jeg ikke er viktig, men fordi jeg ikke vil vil kjenne etter sånn på ordentlig...

 

At foreldrene våre utsatte oss for omsorgssvikt fordi vi ikke var viktige som personer forstår jeg. Vi fikk mat og klær og hjelp med lekser. Men hvordan jeg hadde det inni meg ble ikke verdsatt. Fordi de ikke evnet det. Ikke med vilje. Jeg vet det har skadet meg til en viss grad. Men jeg var heldig. Fikk tidlig gode venner som så meg og tok vare på meg.

 

Men nå. Nå var søster inne til vurdering. Og det siste som ble sagt der er "husk at du har vokst opp med psykisk vold".

 

Jeg har vokst opp med psykisk vold. Wow. Jeg har vondt i magen.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å håndtere dette. Jeg tror jeg må gå inn i det på ordentlig. Denne gang.

Og det skremmer meg. Jeg vil ikke miste illusjonen om at jeg klarer meg helt fint. At jeg har klart å komme uskadet fra det. At jeg har klart å fikse meg.

 

Reaksjonen skremmer meg. Jeg har vokst opp med psykisk vold. Wow.

[Anonym bruker]

jeg har også vokst opp med psykisk vold..

føler ikke det er så veldig wow. Det er hverdag. Min hverdag.

Anonymous poster hash: 3d69d...42f

[Anonym bruker]

Først vil jeg bare si at jeg er imponert over hvor sterk du er som har kommet deg gjennom dette HI. Jeg synes det er flott at du kan opne opp her om det som har skjedd med deg. Det å sette ord på ting kan være starten på å "fikse" problemet.

 

Jeg tror du trenger å snakke skikkelig med noen profesjonelle om dette.

 

Du er en sterk person, men det er ikke meningen at du skal takle alt dette vonde alene. Det gjorde du da du var liten, men nå trenger du ikke å slite med alt dette helt for deg selv.

 

Be om hjelp. Du fortjener det. ❤️

 

Anonymous poster hash: 143e8...ab7

[Anonym bruker]

Jeg har også vokst opp med psykisk vold og alkohol. Jeg har alltid visst at alt ikke stemte,at noe var galt og annerledes, men jeg har aldri "tatt det frem" og virkelig tenkt på det og reflektert over det før jeg fikk barn selv.

 

I voksen alder, etter at jeg ble mamma, har disse tingene blitt en stor sak for meg,det er vanskelig å takle og jeg får plutselig flashbacks (?). Det er vondt og vanskelig til tider og jeg har mistet all respekt for mine foreldre. Jeg syns nesten det er det verste..Samtidig føler jeg at det er for sent for meg å reagere på disse tingene,det er jo så lenge siden og jeg har et ganske bra forhold til foreldrene mine i dag.

 

Det jeg opplevde som barn skal ingen barn måtte oppleve, men det er dessverre hverdagen til mange,mange barn..

 

Jeg syns du skal ta tak i det, før tankene tar overhånd, jeg tror du vil ha godt av det i det lange løp Masse lykke til deg og din søster!

 

Anonymous poster hash: 5b708...1c6

[Lakrisogvin]

Takk for gode ord.

 

Jeg vet jeg må ta et ordentlig oppgjør. Men jeg vil helst ikke... Jeg tror det kommer til å komplisere mye.

 

Det ironiske er at det er så opplagt når det først er sagt. Jeg mener jeg kjenner meg godt. Det er så rart at jeg aldri har tenkt tanken før. Det er så opplagt.

 

Og til du første anonym. Jeg håper du har noen som ser deg og gir deg trygghet.

[Lakrisogvin]

Er spørsmål; når jeg skal prate med en profesjonell- hvordan går jeg frem? Det haster jo ikke, og det er heller ikke så alvorlig - så går man gjennom fastlege da? Jeg vil jo trojeg havner langt bak i køen? Eller må jeg bare belage meg på å gå privat og betale deretter? Da kan jeg vel skippe hele fastlegen?

 

HI

[Anonym bruker]

Nå må du også være klar over at mennesker takler traumer veldig forskjellig... Du må ikke føle deg presset inn i en situasjon der du føler du burde være mer skadet av din oppvekst enn det du kanskje er... Jeg og min søster har to ulike reaksjoner på vår oppvekst, jeg er eldst og tok den største "støyten"... Jeg har pstd og bulimi, min lillesøster har ingen vesentlige problemer.. Hva folk tåler av påkjenninger er individuelt, og jeg som storesøster beskyttet min lillesøster mye i oppveksten, noe som kan ha beskyttet henne fra de værste traumene.

Det jeg vil frem til er at du kanskje har klart deg greit, i motsetning til din søster, og det å "grave" i gammelt grums kan være mere skadelig for deg enn å forsone deg med at du har klart deg ok, tross oppveksten.

 

Anonymous poster hash: 26edb...efc

[Anonym bruker]

Jeg hadde latt være. Når du er blitt såpass voksen er sannsynligheten for at illusjonen ikke er en illusjon lenger. Du har klart deg bra, mot alle odds. Hvorfor rippe opp i noe som kan gi mye mer vondt enn godt. Ikke gjør deg selv til ett offer, verken i hodet ditt eller for andre. Vær lykkelig over at du klarte deg såpass mye bedre enn søsteren din.

 

 

Anonymous poster hash: 70711...a7a

[Lakrisogvin]

Dere sette ord på det jeg har tenkt lenge, at det ikke er verdt å rippe opp i det. Men nå- nå kjennes det ut som at jeg må gå litt inn i egne følelser og reaksjoner. Vi har ingen kontakt i dag, men de få gangene bror dukker opp i hverdagen, kjenner jeg at min reaksjon er veldig usunn. Også er jeg redd for å gi noe videre til barna mine. Hva vet jeg ikke. Jeg er en god mor. Pr nå vet de ikke om broren min. Jeg har alltid tenkt at de får vite når de har forutsetninger for å forstå.

[Anonym bruker]

Jeg vil si at dere har vokst opp med foreldre som ikke har klart å skjerme dere fra bror som hadde sine utfordringer. Dere har opplevd en svikt i omsorgen, vil jeg si.

Anonymous poster hash: 128fb...bc6

[Lakrisogvin]

 

Jeg vil si at dere har vokst opp med foreldre som ikke har klart å skjerme dere fra bror som hadde sine utfordringer. Dere har opplevd en svikt i omsorgen, vil jeg si.

 

Anonymous poster hash: 128fb...bc6

Helt klart. Det er trist at de ikke evnet å beskytte oss, men det har jeg klart å takle og å forsone meg med. Det er, merkelig nok, ikke det som er det vanskelige.

Jeg har, til tross for at jeg er voksen, aldri tenkt at det var vold vi ble utsatt for. Omsorgssvikt ja. I omsorgssvikten plasseres også ansvaret hos de voksne. De som skal ha det. Når jeg prøver å plassere psykisk vold inn i puslespillet blir det veldig vanskelig. Og følelsene og tankene er vanskelig å sortere. Bror var barn/ungdom/ung voksen ( han er litt eldre enn meg), følgene av selve omsorgssvikten var verre for han. Han hadde ikke ansvaret i situasjonen. Men alikevel. Jeg klarer ikke la vær å gi han ansvaret for måten han behandlet meg på. Det ble veldig tydelig for meg nå.