Endre tankegang (mulig spiseforstyrrelse?)

[Anonym bruker]

Vet ikke om det kan kalles spiseforstyrrelse, men sånn ligger det iallefall an:

 

31 år, 165 cm og 56 kg.

Trener eller spiser ikke overdrevent av noe slag. Spiser nogenlunde normalt (har ca oversikt over kcal), og løper 5-6 km 4 ganger i uka. Pluss at jeg prøver være aktiv utover dette.

MEN, jeg tenker på mat, kropp, trening osv HELE tiden. Er superstressa nå før påske fordi jeg ikke har mulighet til å trene og spise slik jeg pleier. Livredd for å legge på meg. Og hvis jeg ikke får løpt 4 ganger en uke er jeg et monster å være sammen med. Dette tar for mye fokus.

Og jeg har 2 døtre som IKKE skal vokse opp med å arve mitt kroppsfokus. Det er ikke greit å ha det sånn. Disse tankene stopper aldri og jeg sliter meg ut.

Hvorfor kan jeg ikke bare være fornøyd med sånn jeg er? Istedet for å strebe etter uoppnåelige idealer?

Må nevne at jeg er et plan- og rutinemenneske som lett blir stressa om hverdagen bryter ut av sitt vante mønster 😜

 

Psykolog er forresten utelukket i første omgang. Vet jeg har mulighet til å endre dette selv, bare vet ikke helt hvordan.

 

Tar imot alle tanker og tips med et stort takk ❤

 

Anonymous poster hash: e6d7e...fcd

[Anonym bruker]

Jeg er sikkert ikke til noe hjelp, men jeg har hatt bulimi siden jeg var 13 (31 nå). Eneste måten jeg kan ha "kontroll" over dette er å løpe. Løper jeg minst 4 ganger i uken er jeg fornøyd (må bli 4-6mil tilsammen) blir det mindre, blir jeg sur og gretten og tror jeg legger på meg. Jeg kunne trengt en runde hos psykologen, men dessverre er jeg en sunn og sterk dame utad og tør ikke.

 

Anonymous poster hash: c90c0...f23

[Anonym bruker]

Når du ikke klarer å kose deg med mat og ta fri fra trening uten at samvittigheten gnager, da har du et problem. Slik startet min spiseforstyrrelse også, uten at jeg var anorektisk selv. Begynte å trene og spise sunt for å ta av noen kilo. Tok av 30 kilo men hodet ble helt fucka. Måtte trene hver dag og jeg spiste mindre og mindre, samvittigheten gnagde de gangene jeg tvang i meg en skive i stedenfor et knekkebrød! Jeg såg ikke problemet selv, det var faktisk manuellterapeuten min som oppdaget det da jeg oppsøkte henne. Ville fortsatt ikke innse problemet og ble tvunget til psykolog av foreldrene mine, da gikk det opp for meg og jeg gikk rett i kjelleren.

Så jeg vil påstå at du absolutt er på vei inn i et farlig mønster, prøv å snu tankegangen din før det er for sent. Hvis ikke du klarer det så må du få hjelp rett og slett

 

Anonymous poster hash: 54d93...fa2