Kan noen si at jeg er hysterisk!!

[Anonym bruker]

Vi har to barn ei på 5 og ei på snart 1 (om to uker). Eldste sov hos mormoren første gang da hun var 10 mnd og det var rart, men ikke noe skummelt. Hun var også på barneparkering på treningsenter innimellom fra hun var 6 mnd. Også er det hun minste da, hun har ikke vært borte fra oss en halvtime engang enda, selv om hun er en trygg og tillitsfull jente som elsker mormoren sin. Men hun har slitt med søvn på kvelden i et halvt års tid (begynner å bli mye bedre) og har slitt veldig med tenner, da har hun ikke hatt lyst på mat og grått en del. Men når hun ikke får tenner er hun verdens blideste og enkleste baby. Så hun har tidvis vært litt krevende. MEN jeg kan fortsatt ikke forestille meg å skulle levere henne hos noen andre og bare dra. Kjenner jeg får vondt inni meg bare jeg tenker på det! Hun sover fortsatt inne på rommet vårt og jeg vil ikke ha henne på rom alene. Sånn var det heller ikke med storesøster. Er jeg hysterisk og hvorfor er det så forskjellig?

 

Anonymous poster hash: bf2d4...593

[Gjest Sekretøsa]

Blir bare verre og verre for hver unge her ;-) Minste er snart to og har sovet borte en gang når jeg feira 30årslaget mitt.

[Anonym bruker]

Sånn var jeg med baby nr 2 også, men han trengte meg mer (og gjør det fortsatt, snart 5 år). I tillegg tror jeg at omveltningen fra 0 til 1 barn var så enorm at det å låne bort babyen da han var bare babyen føltes befriende og noen ganger nødvendig. Overgangen fra 1 til 2 barn var ikke så stor; frihetsberøvelsen hadde allerede skjedd og vært der i 3 år Ergo, behovet for alenetid hadde langsomt svunnet hen

Anonymous poster hash: 41da5...58d

[Anonym bruker]

 

Sånn var jeg med baby nr 2 også, men han trengte meg mer (og gjør det fortsatt, snart 5 år). I tillegg tror jeg at omveltningen fra 0 til 1 barn var så enorm at det å låne bort babyen da han var bare babyen føltes befriende og noen ganger nødvendig. Overgangen fra 1 til 2 barn var ikke så stor; frihetsberøvelsen hadde allerede skjedd og vært der i 3 år Ergo, behovet for alenetid hadde langsomt svunnet hen

 

Anonymous poster hash: 41da5...58d

Ja, det ligger nok noe i det. Husker bare første gang jeg leverte bort eldste til mormoren. Det var jo helt fantastisk å være alene, men etter fem år med barn så har man jo lært seg å slappe av selv om barna herjer rundt seg og trenger ikke "fri" på samme måte som da man plutselig fikk en liten en å passe på 24/7. Jeg kjenner ikke et behov for barnevakt enda og trur det blir lenge til

 

 

Anonymous poster hash: bf2d4...593

[Gjest Antarctica]

Vi har to barn ei på 5 og ei på snart 1 (om to uker). Eldste sov hos mormoren første gang da hun var 10 mnd og det var rart, men ikke noe skummelt. Hun var også på barneparkering på treningsenter innimellom fra hun var 6 mnd. Også er det hun minste da, hun har ikke vært borte fra oss en halvtime engang enda, selv om hun er en trygg og tillitsfull jente som elsker mormoren sin. Men hun har slitt med søvn på kvelden i et halvt års tid (begynner å bli mye bedre) og har slitt veldig med tenner, da har hun ikke hatt lyst på mat og grått en del. Men når hun ikke får tenner er hun verdens blideste og enkleste baby. Så hun har tidvis vært litt krevende. MEN jeg kan fortsatt ikke forestille meg å skulle levere henne hos noen andre og bare dra. Kjenner jeg får vondt inni meg bare jeg tenker på det! Hun sover fortsatt inne på rommet vårt og jeg vil ikke ha henne på rom alene. Sånn var det heller ikke med storesøster. Er jeg hysterisk og hvorfor er det så forskjellig? Anonymous poster hash: bf2d4...593

Er det så om å gjøre å levere henne et annet sted, da? Skal hun tilvennes i barnehage? Hvis ikke, syns jeg du bare skal ta den tida dere trenger.