Er så dritt lei av å føle meg feit

[Anonym bruker]

Ja tittelen sier seg vel selv. Jeg føler meg feit. Jeg tenker på min egen kropp døgnet rundt. Jeg søker alle speilende overflater og lurer til ett kikk på meg selv. Hver gang jeg handler, trener, spiser, kler meg, leker med barna, hver gang noen går bak meg, ja så er tankene på min egen kropp. Og hvis jeg ikke tenker på min egen kropp, så tenker jeg på andres kropper (og hvordan min kropp ser ut i forhold) og hvor fine de er, alle former og størrelser. Bare ikke min er det. Det verste, er at jeg VET at mine tanker er tullete. Jeg er en veltrent kropp på 60 kilo (6 mnd etter 2.barn). Selv om jeg har litt ekstra så er magen pinnstram under. Og sikkert rumpa også. Dette sier jeg til meg selv hele tiden. At jeg må tenke bedre om meg selv. at jeg er fin, jeg er gjennomsnittlig. Ingen snur seg på gata og tenker at hun var stygg, nei langt i fra. MEN uansett hvor mye jeg sier dette til meg selv så FØLER jeg ikke noe av det. Jeg fortsetter å planlegge dagen etter hvordan kroppen ser ut. Og jeg er så lei av det. Jeg vil føle meg fin, veltrent og slank. Og dette er et evig jag for meg. Går jeg ned i vekt og blir mer fit med finere og mer markerte muskler, så er det som om disse tankene om meg selv bare forsterkes. Det vil si, jo mer ned i vekt jo større og mer slafsen føler jeg meg. 

Jeg vil ha en slutt på dette. Hva skal til for å få et bedre syn om meg selv? Eller akseptere at jeg er fin, selv om rumpa er litt slafsete, eller buksa lager en liten valk? Jeg har så lyst å synes at dette er fint. Jeg har så lyst å synes at dette er greit. For jeg VET det jo. sånn i bunn og grunn... 

Anonymous poster hash: fc7db...c3c

[Anonym bruker]

 

Ja tittelen sier seg vel selv. Jeg føler meg feit. Jeg tenker på min egen kropp døgnet rundt. Jeg søker alle speilende overflater og lurer til ett kikk på meg selv. Hver gang jeg handler, trener, spiser, kler meg, leker med barna, hver gang noen går bak meg, ja så er tankene på min egen kropp. Og hvis jeg ikke tenker på min egen kropp, så tenker jeg på andres kropper (og hvordan min kropp ser ut i forhold) og hvor fine de er, alle former og størrelser. Bare ikke min er det. Det verste, er at jeg VET at mine tanker er tullete. Jeg er en veltrent kropp på 60 kilo (6 mnd etter 2.barn). Selv om jeg har litt ekstra så er magen pinnstram under. Og sikkert rumpa også. Dette sier jeg til meg selv hele tiden. At jeg må tenke bedre om meg selv. at jeg er fin, jeg er gjennomsnittlig. Ingen snur seg på gata og tenker at hun var stygg, nei langt i fra. MEN uansett hvor mye jeg sier dette til meg selv så FØLER jeg ikke noe av det. Jeg fortsetter å planlegge dagen etter hvordan kroppen ser ut. Og jeg er så lei av det. Jeg vil føle meg fin, veltrent og slank. Og dette er et evig jag for meg. Går jeg ned i vekt og blir mer fit med finere og mer markerte muskler, så er det som om disse tankene om meg selv bare forsterkes. Det vil si, jo mer ned i vekt jo større og mer slafsen føler jeg meg. 

Jeg vil ha en slutt på dette. Hva skal til for å få et bedre syn om meg selv? Eller akseptere at jeg er fin, selv om rumpa er litt slafsete, eller buksa lager en liten valk? Jeg har så lyst å synes at dette er fint. Jeg har så lyst å synes at dette er greit. For jeg VET det jo. sånn i bunn og grunn... 

 

Anonymous poster hash: fc7db...c3c

 

NEi jeg formulerer meg litt fei. Jeg har lyst å akseptere meg selv så mye at jeg ikke tenker på det, min egen kropp og hvordan den ser ut. Jeg vil kunne gjøre alle daglige ting UETN å ha min egen kropp i tankene. Kunne trene uten at det skal ha noen synlig umiddelbar gevinst men en helsemessig gevinst for hjerte, kropp og sjel. Jeg føle rmeg til tider/ganske ofte manisk i tankegangen min. HI

 

Anonymous poster hash: fc7db...c3c

[Anonym bruker]

Jeg tror du trenger hjelp av en psykolog for å endre tankegangen din rundt dette. Det virker som om du grenser til ortoreksi.

 

Hvorfor føler du at du aldri er bra nok? Få hjelp til å finne ut av det og snu tankegangen din

 

 

Anonymous poster hash: 01ea8...549

[Anonym bruker]

Det du gjør er å krangle med tankene - ikke lurt. Jeg går til psykolog og det jeg skal gjøre når lignende følelser/tanker kommer er;

- Gå i speilet og si til meg selv, du er pen. Høres utrolig teit ut, men det funker.

- Se for deg at du sitter på tog-stasjonen. Det kommer et tog, og i hver av de vognene er det tanker. Du skal bare se på at de farer forbi sakte mens du venter på den nye tanken. Ja, det høres teit ut..

- Sett av et spesielt tidspunkt på dagen f.eks kl 2 så skal du gruble og bebreide deg selv i 10 minutter. Så klokken to da skal du ha lov og du SKAL gruble. Etter en stund vil du kjenne at du har kontroll. Du klarer faktisk å vente med grublingen til kl 2. Etter en stund igjen får du ikke til å gruble for det er ikke så viktig for deg lengre.  

Noen tips fra meg Men anbefaler deg å ta kontakt med legen for å få henvisning til psykolog.

Lykke til! Klem

Anonymous poster hash: 3b618...128

[Anonym bruker]

Jeg har det slik som deg. Det siste året slanket meg 14 kg. Er nå 60 kg fordelt på 171 cm. Men jeg føler meg tykk og lite fin fortsatt. Jeg tror egentlig aldri jeg kommer til å bli fornøyd uansett hva jeg gjør...

 

Anonymous poster hash: 01967...eb7

[Anonym bruker]

Takk for tips! Det med toget var kanskje litt rart men jeg forstår hva du mener, Det er kanskje ikke en så dum ide å prøve.

 Det er utrolig vanskelig å vite noe men tenke noe helt annet. Jeg prøver å si det til meg selv hele tiden. Jeg tvinger meg til å si pene ting om meg selv og prøve å tro på dem. For jeg vet det jo. Jeg er jo ikke stygg... Eller, for eksempel. så spør jeg aldri mannen om hvordan jeg ser ut klærne, men formulerer/leder spørsmålet i rettingen positivt svar ala << ser jeg vel ikke bra ut i denne kjolen, se så lange bena ble!>> Selv om jeg selv ikke synes dette men synes magen buler og rumpa henger.  Jeg tvinger meg selv til å prøve å fortjene en lørdagspizza, og jeg spiser den, men med konstante negative tanker eller tanker om at jeg ikke må tenke negative tanker. går jo helt i surr dette Jeg tvinger meg til å ikke trene mer enn 3 ganger i uka. For trener jeg mer forverres tankene. 

 

Er det flere enn jeg tror som føler det slik? 

Hi 

Anonymous poster hash: fc7db...c3c

[Anonym bruker]

da gjør du noe med det da vettu! det har jeg gjort

Anonymous poster hash: 60864...a56

[Anonym bruker]

Ikke vær så selvopptatt. Fokuser på noe annet enn ditt eget ubetydelige utseende, tenk på at du er heldig som er frisk og har barn. Klarer ikke å synes synd på deg, det du skriver om er navlebeskuing.

Anonymous poster hash: 2e084...479

[Anonym bruker]

Du skriver ingenting om vekt og størrelse her, men jeg får inntrykk av at du egentlig er normalvektig og normalt veltrent, men likevel sliter med psyken, som en spiseforstyrrelse?

 

Det er ikke lett å komme ut av sånt alene, så mitt råd er å søke hjelp. Dette med spiseforstyrrelser og vrangforestillinger om egen kropp er ting det går an å få hjelp med. Jeg tror at en person som har hatt en eller annen form for spiseforstyrrelse (høres ut som du kan ha ortoreksi?) alltid vil ha et snev av disse tankene med seg, men du kan få hjelp til å hindre de i å styre hverdagen din 100%

Anonymous poster hash: f56dc...9da