Dårlig erfaring med BUP...

[Anonym bruker]

Vi har et barn som har vært under utredning på BUP for diverse symptomer. Endte opp med en diagnose som vi foreldre er enige i, men opplever at pedagogen ikke var refleksiv nok i sine observasjoner og vurderingen av hva vi som foreldre ga uttrykk for. Det var veldig tydelig at pedagogen kun la vekt på de tingene som passet med hennes førforståelse.

 

Utredningsprosessen på BUP var ekstremt vanskelig og holdt på å slite ekteskapet i stykker, samt at vår tilknytning til barnet ble svekket som følge av å hele tiden måtte forholde oss til at atferden var "syk", ikke ønskelig osv. Vi følte at det stadig ble lagt ord i munnen vår, og det ble lagt vekt på aspekter i miljøet som ikke var en stor del av barnets hverdag. Grunnlag for valg av diagnose er basert på en syltynn forklaring om mikro-overføringer, da marte meo observasjonen viste trygg tilknytning, men noe uoppmerksomme sosiale overføringer. (enklere forklart, misforståelser mellom barnet og oss)

 

Jeg vet at det ikke er pedagogen alene som setter diagnosen, og at de jobber i team. Men, det er pedagogen som legger frem saken på bordet, derfor er saken da allerede farget av hennes vurdering før andre får ta del i avgjørelsen. Saken er nå at vi ser at barnet utvikler stadig utpreget atferd som både vi, og andre rundt har begynt å reagere på. Vi ønsker det beste for barnet vårt og ønsker selvfølgelig å oppsøke hjelp. Spørsmålet mitt er; Må vi tilbake til BUP for en ny runde, eller kan vi oppsøke en privatpraktiserende barnepsykiater for en utredning?

Anonymous poster hash: a6047...6bd

[Iiiiik]

Dere kan få ny utredning. Jeg har imidlertid hørt at noen har opplevd å ikke kunne starte med blanke ark i runde to. Denne pedagogens kolleger kan være påvirket av forrige konklusjon og bli lojale mot henne. Bor dere slik at det er mulig, kan det hende dere burde benytte dere av fritt sykehusvalg og be om henvisning til en annen BUP. Alternativt kan dere klage til fylkesmannen og be om at utredningen blir vurdert.

 

Det kan selvfølgelig også hende at pedagogen faktisk har rett, og at en ny utredning vil gi samme konklusjon. Vil dere tåle det?

[Anonym bruker]

Min erfaring med bup er negativ. Mitt barn fikk autismediagnose noe som var helt uforståelig for oss foreldre, skolen og familie. Etter to år fikk vi ham vurdert igjen og da "mistet" han diagnosen. Vi fikk velge om vårt lokale bup eller bup i nabobyen skulle vurdere ham. Vi valgte å gjøre det her i byen.

 

Skremmende enkelt å få en diagnose. En diagnose utløser heller ikke automatisk hjelp så for vår del satt vi igjen med store bekymringer for fremtiden og ingen hjelp til de sosiale problemene som førte til utredningen. Nå er han blitt 11 år og heldigvis har de sosiale problemene løst seg så og si av seg sel ved at han ble eldre og lærte seg de sosiale kodene.

 

 

Anonymous poster hash: 4c0f7...a06

[Anonym bruker]

Dere kan få ny utredning. Jeg har imidlertid hørt at noen har opplevd å ikke kunne starte med blanke ark i runde to. Denne pedagogens kolleger kan være påvirket av forrige konklusjon og bli lojale mot henne. Bor dere slik at det er mulig, kan det hende dere burde benytte dere av fritt sykehusvalg og be om henvisning til en annen BUP. Alternativt kan dere klage til fylkesmannen og be om at utredningen blir vurdert.

 

Det kan selvfølgelig også hende at pedagogen faktisk har rett, og at en ny utredning vil gi samme konklusjon. Vil dere tåle det?

Takk for svar! Dersom det skulle vise seg at de konkluderer med samme diagnose så klarer vi selvfølgelig det. Diagnosen som er satt er vi enig i. Vårt hovedbekymring er at utredningen skal være preget av det samme som vi opplevde i første runde. Det var utrolig ubehagelig og vi følte oss ofte krenket, men holdt ut selvfølgelig, for barnets skyld. Vår viktigste anliggende er at barnet får den oppfølgingen som er nødvendig! Vi som foreldre har begynt å kjenne på en maktesløshet som ikke kjennes god  ut, og som dessverre påvirker oppdragerstilen vår. 

 

Anonymous poster hash: a6047...6bd

[Anonym bruker]

Min erfaring med bup er negativ. Mitt barn fikk autismediagnose noe som var helt uforståelig for oss foreldre, skolen og familie. Etter to år fikk vi ham vurdert igjen og da "mistet" han diagnosen. Vi fikk velge om vårt lokale bup eller bup i nabobyen skulle vurdere ham. Vi valgte å gjøre det her i byen.

 

Skremmende enkelt å få en diagnose. En diagnose utløser heller ikke automatisk hjelp så for vår del satt vi igjen med store bekymringer for fremtiden og ingen hjelp til de sosiale problemene som førte til utredningen. Nå er han blitt 11 år og heldigvis har de sosiale problemene løst seg så og si av seg sel ved at han ble eldre og lærte seg de sosiale kodene.

 

 

Anonymous poster hash: 4c0f7...a06

Vi har også samme erfaring. Fikk en diagnose og da var vi ferdig. Ikke noen grundigere forklaring eller oppklaring om hva dette var snakk om, hvor vi kunne komme i kontakt med likesinnede, hva vi kunne gjøre for å bedre barnets funksjoner osv. "Nei, dere gjør alt så fint fra før av.." var svaret vi fikk når vi etterlyste konkrete tiltak. Jeg må også si jeg reagerte negativt på å få høre at alle barn som henvises til BUP må utskrives med en diagnose. HI

 

Anonymous poster hash: a6047...6bd

[Anonym bruker]

 

Min erfaring med bup er negativ. Mitt barn fikk autismediagnose noe som var helt uforståelig for oss foreldre, skolen og familie. Etter to år fikk vi ham vurdert igjen og da "mistet" han diagnosen. Vi fikk velge om vårt lokale bup eller bup i nabobyen skulle vurdere ham. Vi valgte å gjøre det her i byen.

 

Skremmende enkelt å få en diagnose. En diagnose utløser heller ikke automatisk hjelp så for vår del satt vi igjen med store bekymringer for fremtiden og ingen hjelp til de sosiale problemene som førte til utredningen. Nå er han blitt 11 år og heldigvis har de sosiale problemene løst seg så og si av seg sel ved at han ble eldre og lærte seg de sosiale kodene.

 

 

Anonymous poster hash: 4c0f7...a06

Vi har også samme erfaring. Fikk en diagnose og da var vi ferdig. Ikke noen grundigere forklaring eller oppklaring om hva dette var snakk om, hvor vi kunne komme i kontakt med likesinnede, hva vi kunne gjøre for å bedre barnets funksjoner osv. "Nei, dere gjør alt så fint fra før av.." var svaret vi fikk når vi etterlyste konkrete tiltak. Jeg må også si jeg reagerte negativt på å få høre at alle barn som henvises til BUP må utskrives med en diagnose. HI

 

Anonymous poster hash: a6047...6bd

 

Forresten, hvordan fikk dere igang en ny utredning?

 

Anonymous poster hash: a6047...6bd

[Anonym bruker]

Negativ opplevelse her. Meldt inn av lærer. Læreren sa det var det verste tilfellet av ADD hun hadde sett på sine snart 40 år som lærer. De ønsket helst at barnet sluttet på skolen.

 

Jeg leste meg opp på ADD, og så at her lå svaret på mange års problemer. Endelig!

 

BUP konkluderte derimot med angst-diagnose. PPT var ganske sikker på ADD, men det hjalp ikke mot BUP.

Lite hjelp har det vært. Nå har barnet utviklet depresjon pga motgangen.

 

Til slutt fikk barnet time hos nevropsykolog som konkluderte med ADD, dysleksi, angst og depresjon.

Regnet med BUP var enige, men NEI. Så hvordan BUP faktisk hjelper, er meg en gåte.

(En tante fikk diagnosen som 22 åring og fikk et nytt liv på Ritalin. I tillegg har både far og bestefar(alkoholiker) tegnene på ADD.)

 

Ritalin har vi ikke sett, og nå er skolegangen snart over.

Hva blir da resultatet? Det KAN bli et liv i rus(en tredel blir narkomane/alkoholikere..), et liv i psykiatrien og NAV, selvmord eller hangle seg gjennom livet. For et normalt liv blir det ikke uten hjelp. Det ser jeg.

 

Jeg har mistet tiltro på at de bare har kompetente ansatte på BUP dessverre.

Prøv ny avdeling hvis du kan..

 

Anonymous poster hash: af225...fad

[Anonym bruker]

 

Min erfaring med bup er negativ. Mitt barn fikk autismediagnose noe som var helt uforståelig for oss foreldre, skolen og familie. Etter to år fikk vi ham vurdert igjen og da "mistet" han diagnosen. Vi fikk velge om vårt lokale bup eller bup i nabobyen skulle vurdere ham. Vi valgte å gjøre det her i byen.

 

Skremmende enkelt å få en diagnose. En diagnose utløser heller ikke automatisk hjelp så for vår del satt vi igjen med store bekymringer for fremtiden og ingen hjelp til de sosiale problemene som førte til utredningen. Nå er han blitt 11 år og heldigvis har de sosiale problemene løst seg så og si av seg sel ved at han ble eldre og lærte seg de sosiale kodene.

 

 

Anonymous poster hash: 4c0f7...a06

Vi har også samme erfaring. Fikk en diagnose og da var vi ferdig. Ikke noen grundigere forklaring eller oppklaring om hva dette var snakk om, hvor vi kunne komme i kontakt med likesinnede, hva vi kunne gjøre for å bedre barnets funksjoner osv. "Nei, dere gjør alt så fint fra før av.." var svaret vi fikk når vi etterlyste konkrete tiltak. Jeg må også si jeg reagerte negativt på å få høre at alle barn som henvises til BUP må utskrives med en diagnose. HI

 

Anonymous poster hash: a6047...6bd

 

 

Det kan da ikke stemme? Vårt barn ble henvist til BUP for at vi skulle få veiledning i foreldrerollen pga diagnose hos meg. Etter en stund måtte de sette i gang en liten utredning av barnet pga regelverket, for å kunne forsvare å bruke ressurser på oss, men jeg forstod det som at det var en formalitet og at de allerede hadde funnet ut at alt var i orden med barnet. Det var også dette utredningen konkluderte med.

 

Anonymous poster hash: 63f8a...83f

[Anonym bruker]

 

 

Min erfaring med bup er negativ. Mitt barn fikk autismediagnose noe som var helt uforståelig for oss foreldre, skolen og familie. Etter to år fikk vi ham vurdert igjen og da "mistet" han diagnosen. Vi fikk velge om vårt lokale bup eller bup i nabobyen skulle vurdere ham. Vi valgte å gjøre det her i byen.

 

Skremmende enkelt å få en diagnose. En diagnose utløser heller ikke automatisk hjelp så for vår del satt vi igjen med store bekymringer for fremtiden og ingen hjelp til de sosiale problemene som førte til utredningen. Nå er han blitt 11 år og heldigvis har de sosiale problemene løst seg så og si av seg sel ved at han ble eldre og lærte seg de sosiale kodene.

 

 

Anonymous poster hash: 4c0f7...a06

Vi har også samme erfaring. Fikk en diagnose og da var vi ferdig. Ikke noen grundigere forklaring eller oppklaring om hva dette var snakk om, hvor vi kunne komme i kontakt med likesinnede, hva vi kunne gjøre for å bedre barnets funksjoner osv. "Nei, dere gjør alt så fint fra før av.." var svaret vi fikk når vi etterlyste konkrete tiltak. Jeg må også si jeg reagerte negativt på å få høre at alle barn som henvises til BUP må utskrives med en diagnose. HI

 

Anonymous poster hash: a6047...6bd

 

 

Det kan da ikke stemme? Vårt barn ble henvist til BUP for at vi skulle få veiledning i foreldrerollen pga diagnose hos meg. Etter en stund måtte de sette i gang en liten utredning av barnet pga regelverket, for å kunne forsvare å bruke ressurser på oss, men jeg forstod det som at det var en formalitet og at de allerede hadde funnet ut at alt var i orden med barnet. Det var også dette utredningen konkluderte med.

 

Anonymous poster hash: 63f8a...83f

 

Diagnose forstås i den sammenheng som situasjonsbeskrivelse. 

 

Anonymous poster hash: a6047...6bd

[Anonym bruker]

Alle MÅ da ikke få en diagnose etter utredning hos BUP! Det var de faktisk veldig klare på hele veien i vårt tilfelle.

 

Anonymous poster hash: a118d...b17

[Anonym bruker]

Alle MÅ da ikke få en diagnose etter utredning hos BUP! Det var de faktisk veldig klare på hele veien i vårt tilfelle.

 

Anonymous poster hash: a118d...b17

Ok, de er pålagt å avgi en situasjonsbeskrivelse. Som avgis som en diagnose. Ikke slik at du må få en kronisk diagnose innenfor autisme spekteret f eks. men det avgis en kortfattet situasjonsbeskrivelse hvor konklusjonene festet på akser i diagnosesystemet. 

 

Anonymous poster hash: a6047...6bd

[Anonym bruker]

Don't get me started!

 

Det var en tøff tid, vi følte det sveisen oss sammen som familie, det ble meg, mannen på barnas vegne mot dem! Skole, BUP, PPT, og den farens psykologen. Det eneste vi ble hørt på var ting som kunne bli tatt som inntekt for hans syn. Noe mer arrogant og unyansert dritt skal man lete lenge etter.

 

Det positive med hele prosessen var at vi reflekterte mer over oppdragelse, våre forventninger til barna våre, og vårt syn på det som blir beskrevet som "problem adferd". Vi bestemte oss for at vi stoler på oss selv, og vi har helt enige om to ting, og det var at vi kjenner våre unger best, og det finnes ingen i hele verden som vil våre barn bedre her i livet enn oss. De er vårt ansvar, og feiler vi er det barna som lider.

 

Vi måtte bare akseptere at ungen vår ikke bare hadde lav iq, men også hadde ADHD, en psykiatrisk diagnose. Å nekte barnet medisinering var å gjøre han vondt. Umedisinerte unger med ADHD er å treffe på toppen av alle statistikker man ikke ønsker. Skulking, drop out, kriminalitet, rus, fengsel, arbeidsledighet, depresjon og tidlig død. Og verst av alt var at vi måtte lære å aksepter og ikke minst elske han for den han er, for det gjorde vi liksom ikke. For han (de) visste hvem han var, og hva han trengte og om vi ikke var enig, så kunne vi jo ikke ønske han vel. For en logikk! For en manipulering!

Flere ganger tenkte vi at nå kommer barnevernet på døra.

 

Vi bestemte oss for å stole på oss selv, og å slutte å skvise ungen inn i denne formen han ikke passer, det var ikke bare et gode for han, men også for yngre søsken, som fikk mer reflekterte foreldre.

 

Vel ungen har ikke ADHD, han har høy iq, han har foreldre som ikke bare aksepterer han for den han er, men elsker han til månen og tilbake.

 

Står det virkelig så dårlig til med den mentale helsen til småskolebarn i Norge at en av ti er psykiatriske pasienter? Her vi bor er det ca 60 barn på gutten min sin alder, og de lokale tjenestene har greid å få disket opp med ikke mindre enn 6 psykiatriske diagnoser som jeg kjenner til. Kan jo være at det finnes flere, der foreldrene holder det for seg selv. Ungene fremstår for meg som helt normale, alle bortsett fra en.

 

Anonymous poster hash: 44504...343

[Anonym bruker]

Jeg har forståelse for at du, utfra det du skriver, ikke er fornøyd med BUP.

 

Men hva ønsker du å oppnå med en ny vurdering all den tid dere egentlig er enig i diagnosen som er satt?

Mener du nå at diagnosen likevel er feil eller at dere ikke kan få hjelp med den diagnosen og erklæringen som følger barnet?

 

Anonymous poster hash: 8a0b9...c1d

[Anonym bruker]

Jeg har forståelse for at du, utfra det du skriver, ikke er fornøyd med BUP.

 

Men hva ønsker du å oppnå med en ny vurdering all den tid dere egentlig er enig i diagnosen som er satt?

Mener du nå at diagnosen likevel er feil eller at dere ikke kan få hjelp med den diagnosen og erklæringen som følger barnet?

 

Anonymous poster hash: 8a0b9...c1d

Vi ser at barnet har flere utfordringer. Diagnosen som er satt er vi enige i, men tror ikke det er "hoved-diagnosen". Vi mener det ligger mer bak basert på at flere atypiske atferdsmønstre har kommet frem nå som barnet er blitt eldre. Barnet var på tidspunktet 2 år under utredningen, og er nå 6 år. Hjelp har vi aldri fått. Diagnosen som er satt utløser ingen midler i skolen. Vi fikk aldri veileding fordi pedagogen mente vi gjorde alt riktig fra før av. Men stadig sliter vi foreldre med samspillet med barnet vårt, som viser mer og mer rigide og tvangspregede sider av personligheten sin. Vi trenger hjelp, men opplevde et enormt kaos sist vi var inne hos BUP, og strengt talt ønsker jeg å ta med barnet til privat psykiater for utredning, da jeg er redd at en ny utredning på BUP kan gi samme opplevelse igjen. HI

 

Anonymous poster hash: a6047...6bd

[Anonym bruker]

Don't get me started!

 

Det var en tøff tid, vi følte det sveisen oss sammen som familie, det ble meg, mannen på barnas vegne mot dem! Skole, BUP, PPT, og den farens psykologen. Det eneste vi ble hørt på var ting som kunne bli tatt som inntekt for hans syn. Noe mer arrogant og unyansert dritt skal man lete lenge etter.

 

Det positive med hele prosessen var at vi reflekterte mer over oppdragelse, våre forventninger til barna våre, og vårt syn på det som blir beskrevet som "problem adferd". Vi bestemte oss for at vi stoler på oss selv, og vi har helt enige om to ting, og det var at vi kjenner våre unger best, og det finnes ingen i hele verden som vil våre barn bedre her i livet enn oss. De er vårt ansvar, og feiler vi er det barna som lider.

 

Vi måtte bare akseptere at ungen vår ikke bare hadde lav iq, men også hadde ADHD, en psykiatrisk diagnose. Å nekte barnet medisinering var å gjøre han vondt. Umedisinerte unger med ADHD er å treffe på toppen av alle statistikker man ikke ønsker. Skulking, drop out, kriminalitet, rus, fengsel, arbeidsledighet, depresjon og tidlig død. Og verst av alt var at vi måtte lære å aksepter og ikke minst elske han for den han er, for det gjorde vi liksom ikke. For han (de) visste hvem han var, og hva han trengte og om vi ikke var enig, så kunne vi jo ikke ønske han vel. For en logikk! For en manipulering!

Flere ganger tenkte vi at nå kommer barnevernet på døra.

 

Vi bestemte oss for å stole på oss selv, og å slutte å skvise ungen inn i denne formen han ikke passer, det var ikke bare et gode for han, men også for yngre søsken, som fikk mer reflekterte foreldre.

 

Vel ungen har ikke ADHD, han har høy iq, han har foreldre som ikke bare aksepterer han for den han er, men elsker han til månen og tilbake.

 

Står det virkelig så dårlig til med den mentale helsen til småskolebarn i Norge at en av ti er psykiatriske pasienter? Her vi bor er det ca 60 barn på gutten min sin alder, og de lokale tjenestene har greid å få disket opp med ikke mindre enn 6 psykiatriske diagnoser som jeg kjenner til. Kan jo være at det finnes flere, der foreldrene holder det for seg selv. Ungene fremstår for meg som helt normale, alle bortsett fra en.

 

Anonymous poster hash: 44504...343

HI her.. Dette er som å lese vår opplevelse. Man må undre seg.. Barna er prisgitt foreldrene, i likhet med min egen negative opplevelse, leser jeg deres og tenker, hva er logikken i å gruse ned foreldrene? Jeg kan si såpass at jeg så meg nødt til å anskaffe meg enn egen psykolog for å takle presset vi var oppe i på tidspunktet. 

 

Anonymous poster hash: a6047...6bd

[Anonym bruker]

 

Jeg har forståelse for at du, utfra det du skriver, ikke er fornøyd med BUP.

 

Men hva ønsker du å oppnå med en ny vurdering all den tid dere egentlig er enig i diagnosen som er satt?

Mener du nå at diagnosen likevel er feil eller at dere ikke kan få hjelp med den diagnosen og erklæringen som følger barnet?

 

Anonymous poster hash: 8a0b9...c1d

Vi ser at barnet har flere utfordringer. Diagnosen som er satt er vi enige i, men tror ikke det er "hoved-diagnosen". Vi mener det ligger mer bak basert på at flere atypiske atferdsmønstre har kommet frem nå som barnet er blitt eldre. Barnet var på tidspunktet 2 år under utredningen, og er nå 6 år. Hjelp har vi aldri fått. Diagnosen som er satt utløser ingen midler i skolen. Vi fikk aldri veileding fordi pedagogen mente vi gjorde alt riktig fra før av. Men stadig sliter vi foreldre med samspillet med barnet vårt, som viser mer og mer rigide og tvangspregede sider av personligheten sin. Vi trenger hjelp, men opplevde et enormt kaos sist vi var inne hos BUP, og strengt talt ønsker jeg å ta med barnet til privat psykiater for utredning, da jeg er redd at en ny utredning på BUP kan gi samme opplevelse igjen. HI

 

Anonymous poster hash: a6047...6bd

 

For å presisere, så tror vi at den diagnosen som ble satt ved 2,5 år er en del av et større bilde som ikke var synlig på tidspunktet. 

 

Anonymous poster hash: a6047...6bd

[Anonym bruker]

Så trist å høre at dere har hatt så dårlig erfaring med Bup og deres oppførsel overfor dere foreldre. Be om ny henvisning, observasjon av barnet i skolesammenheng osv. Begrunn det skriftlig med de utfordringene dere opplever at dukker opp nå som barnet vokser til, og be om utredning av tilleggsdiagnoser, men vær tydelig på at dere er enig med diagnosen som allerede er satt, og at dette er noe ekstra dere ser!

 

Vi har kjempegod erfaring med Bup, vi kom innunder systemet for to år siden og har en datter med adhd. Vi har fått fantastisk hjelp og oppfølging fra Bup, både legen og psykiateren. Så det er håp :-)

 

Anonymous poster hash: 0538c...b72

[Anonym bruker]

Jeg er uenig i at det er skremmende lett å få diagnose. Her føler vi det vel heller omvendt. Vi som foreldre er helt sikre på at barnet vårt har minst én spesifikk diagnose, både ut ifra adferd som er veldig karakteristisk for denne diagnosen, og med tanke på nær familie med samme diagnose. Vi har vært i systemet i flere år, og begynner først nå å nærme oss å få et navn på det vi sliter med. Likevel kan jeg kjenne meg igjen i mye av det dere skriver. Vi har vært til utredning to steder, og ble møtt med utrolig mye nedsettende kommentarer det første stedet. Vi så frem til utredningen og trodde vi skulle få hjelp og veiledning for å takle hverdagen bedre, istedet følte vi at vi at vi ble brutt ned og rett og slett behandlet med lite respekt. Vi føler selv at vi er oppegående foreldre som virkelig gjør alt vi kan for barna våre (og hører også det samme fra barnehage, skole og diverse støttepersonell), så det var ganske uforståelig og vondt å bli møtt på den måten. Når det er sagt; nå har vi fått noen helt fantastiske utredere som tar oss på alvor og jobber knallhardt for å hjelpe oss, både med å forsterke positiv adferd hos barnet, men også med å bygge opp vår selvtillit som foreldre. Det er utrolig viktig, tror jeg! Trist å høre om deres opplevelse, HI. Ettersom behovet og utfordringene endrer seg i taks med barnets alder og utvikling, ville jeg ikke nølt med å be om en ny utredning. Dere får kanskje ikke en ny diagnose, men dere kan få bedre veiledning og hjelp ut ifra hvordan barnet deres har det nå. Jeg har hørt mye bra om privat utredning.

Anonymous poster hash: 3e2d1...1b1

[Anonym bruker]

Vi har kun positive erfaringer med BUP. Vår datter på 12 år har alltid vært annerledes og siden hun ikke vokste av seg denne energien, denne konstante motoren så tok vi selv kontakt med en nevropsykolog, hun mente at her lå det en adhd diagnose. Hun henviste oss så videre til BUP og vi fikk raskt time, først vi foreldre med datteren vår. Så noen timer med kun oss foreldre der han (psykologen til BUP) gikk igjennom hele barndommen og alt som hadde med vår datter å gjøre, deretter hadde han noen timer med kun henne. Vi fikk en del skjemaer vi skulle fylle ut og nå den 17. så hadde de et samarbeidsmøte der de sammen gikk igjennom samtalene samt alle papirene vi, lærer og nevropsykolog hadde levert. Diagnosen ble adhd, noe vi jo "visste" på forhånd. Jenta er utrolig flink på skole, men har store konsentrasjonsproblemer og lav impulskontroll ihht følelsesregisteret sitt. Anyways - neste stopp nå er samtaler om videre vei. Lykke til og håper du får det slik du vil.

Anonymous poster hash: 889f7...2d6

[Gjest Zaria]

Jeg har også dårlig erfaring med BUP, så jeg skaffet privat psykolog til datteren min.

[Anonym bruker]

God erfaring med BUP i min bydel (Oslo). Eldste min var under utredning i 2014. Etter mye om og men kom vi ut med Aspberger som hoveddiagnose. Da han er vanskelig diagnostisk (fyller ikke alle kriterier for diagnosen, og er altfor fungerende på flere områder) skal vi ta en ny runde om 2 år for å se hvordan situasjonen utvikler seg. 

Anonymous poster hash: 9abf5...c4d

[Anonym bruker]

HI her.. Dette er som å lese vår opplevelse. Man må undre seg.. Barna er prisgitt foreldrene, i likhet med min egen negative opplevelse, leser jeg deres og tenker, hva er logikken i å gruse ned foreldrene? Jeg kan si såpass at jeg så meg nødt til å anskaffe meg enn egen psykolog for å takle presset vi var oppe i på tidspunktet. 

 

Anonymous poster hash: a6047...6bd

 

 

Den tanken at barnets beste skal gå foran, har blitt enerådende. Og det tror jeg gjør at de bevisst eller ubevisst trakasserer foreldrene.

En forelder blir ikke lengre automatisk respektert, men blir sett på som et potensielt farlig individ som må underkaste seg staten. Det sies at det er staten som eier barna i dag. Det merker man i konfrontasjoner med det offentlige. Foreldre som utredes av BUP eller Bv, er i en konfrontasjon med det offentlige.

 

Vi skulle kommet tilbake dit der Moderen med det lille barnet blir sett på som noe hellig. Den hellige Madonna med det lille barnet... osv.

 

Anonymous poster hash: d0a9e...7d0

[Anonym bruker]

Mitt tips til deg er å stole på deg selv, på din mann, og stole på at dere er de beste foreldre for deres barn. Trenger dere virkelig ny utredning? Trenger dere virkelig hjelp til å oppfostre deres eget barn? Eller klarer dere dette selv? 

Hvorfor tenger dere hjelp? Er adferden faktisk så problematisk som du tenker den er? Hvem er den probelmatisk for? Er den problematisk for dere som familie, eller er den problematisk for barnehage/skole? 

Kanskje det er dere, eventuelt barneagen/skolen som er probemet som ikke greier å takle barnet? Akseptere barnet? 

 

Akkurat nå sitter jeg å drikker min kaffe, og faren tar seg av barna, de krangler som fillene fyker om et spill, de herjer, kaster brikker, og en spente etter den andre, en påstår den ene fusker og den andre nekter. De er jo ikke psykisk syke av den grunn, de er små unger som ikke liker å tape, og små unger som vil ha ting på sin måte. 

 

Nå har far klart å avlede, de har gått opp for å kle seg, og jeg hører bare go lyder fra rommene deres. ER sikker på at vi får flere krangle episoder i dag, og om ikke så kommer de garantert i morgen. Jeg er også vokst opp med søsken, ting går ikke alltid på skinner, er ikke psye av den grunn. 

Anonymous poster hash: 44504...343