Dere med barn som har gått fra hverandre..

[Anonym bruker]

hvordan har ungene tatt det? Vi fortalte ungene i går hvordan ting vil bli fremover, og de tok det veldig bra. Føler meg letta nå som de vet det, men regner med reaksjonen(e) kommer først når forandringene begynner...

 

Anonymous poster hash: 833b9...e5f

[Den perfekte mor, påan igjen]

Våre tok det også veldig bra. Virket som om de faktisk var spente på hvordan denne endringen faktisk kom til å bli. Det har ikke kommet noen reaksjoner etterpå, men vi snakker av og til om det. Spesielt lillesøster skulle ønske at vi kom til å flytte sammen igjen, samtidig som at hun "skryter" litt til andre om at vi er skilt.

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Våre tok det veldig bra, det tok faktisk lang tid før de reagerte noe særlig i det hele tatt. Eldste syns det var veldig greit, han var 7 år da vi gikk fra hverandre og jeg hadde trodd det var han som skulle ta det tyngst, men han spurte bare om vi fortsatt var venner og så var han liksom ferdig med det. Yngste fylte tre en mnd etter at han flytta ut, det gikk fint helt til ca to mnd ette det igjen. Da kom nok reaksjonen (kan ha vært tilfeldig også altså), hun ble umulig å levere i barnehagen. Hadde alltid bare gitt meg en klem og løpt inn på avdelingen men nå hadde jeg en unge som klampra seg fast i meg og hylskrek! Det var forferdelig mens det sto på, men jeg hadde det veldig fleksibelt på den tiden, så etter godkjenning fra barnehagen brukte vi good tid på levering og jeg leverte akkurat da aktivitetene skulle begynne, da gikk det bedre.. Gikk deg til etter ca en mnd og ikke opplevd noe etter det, vært skilt i to år

[Anonym bruker]

Har barna gått fra hverandre?

Anonymous poster hash: bc8ea...7a8

[Anonym bruker]

Gikk veldig bra!

Anonymous poster hash: 7b56e...511

[Anonym bruker]

 

Har barna gått fra hverandre?

 

Anonymous poster hash: bc8ea...7a8

Ja, regner med du skjønte det?

 

Anonymous poster hash: 833b9...e5f

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar,dere. Skal lese de ordentlig snart :-)

 

Anonymous poster hash: 833b9...e5f

[februarprins2013]

Min var bare 20mnd, og han reagerte ikke noe spesielt på det,men de 2 første ukene var han veldig var og begynte lett og gråte,men etter det var han helt vanlig

Endret 21. mars 2015 av Blair Waldorf

[Anonym bruker]

Mine barn var 6 og 8 år gamle da vi gikk fra hverandre. Eldste har hele veien tatt det fint, yngst har hatt det litt vanskeligere. De første 2,5 årene etter bruddet flyttet jeg og eksen ut og inn av huset, mens barna ble boende. Det var nok absolutt stabilt og trygt for dem, men likevel ikke nødvendigvis helt optimalt. Jeg tror det førte med litt forvirring om vi skulle bli sammen igjen etc. Men jeg vil nok i at hele det første året var tøft for yngste. 

Nå har jeg flyttet sammen med kjæresten og barna har blitt de som flytter frem og tilbake mellom foreldrene sine og det går så overraskende bra. De trives faktisk godt med livet både hos meg og pappaen. De er utrolig stolte over å ha fått stesøsken og skryter gjerne av at de har en storesøster eller en lillebror. 

 

Men ja, du bør hvertfall være forberedt på at reaksjoner kan komme. 

Anonymous poster hash: b89ad...7e7

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen. Jeg regner absolutt med at det vil komme reaksjoner. Og det må man bare ta med seg. Jeg og faren er gode venner, og barnaer i fokus uansett. Vi kommer til å gjøre det vi kan for at dette skal bli trygt og naturlig for dem.

 

Anonymous poster hash: 833b9...e5f

[Anonym bruker]

Den store reaksjonen til mine manns barn kom åtte år etter bruddet. Selv om begge foreldrene hadde hatt kjærester i åtte og sju år hadde de gått og ventet på at foreldrene skulle bli sammen. Først da gikk det opp for de at det aldri kom til å skje. Det var ett halvt år med mye styr for å si det mildt. Ikke lett for noen her i huset hvertfall. Hun eldste har trekt seg mer og me vekk fra mor og har nesten flyttet inn her permanent. De skal liksom være halvparten hos hver, men det skjer ikke. Hun eldste sier hun heller vil være her, for her føler hun at hun har mer plass til å være seg selv og få klarnet tankene(og plass er det ikke her, for her er det lille huset vårt overfylt av oss som bor her og alle de ekstra ungene som går inn og ut he hver dag. Men det er nok det at her ka hun være seg selv, hun kan være sur og grinete, blid og glad. Vi kan krangle så busta fyker, men to sekunder etter så er alt glemt og vi har det som vanlig igjen. Her må en ikke gå på tå hev, noe jeg får inntrykk av at det er hos mor. Det virker som alt må ha en grunn der. Er en sur så må det analysers, er en blid må det analyseres. Her er det; oj, du var grinete idag da holder vi litt avstand til du er bli igjen. Noen gange forteller hun grunnen til at hun er grinete, andre gange ikke. )

 

Mine to er en helt annen sak. For de var det en lettelse st vi gikk fra hverandre. (Hvorfor hva er en annen sak jeg ikke skal komme inn på. Men saken er at faren ikke har samvær og kommer aldri til å få det heller)

 

Anonymous poster hash: e0573...4bb