Å bli mamma er det verste som har skjedd meg

[Anonym bruker]

Og også det fineste. Jeg elsker barnet mitt. Når hun smiler til meg så hopper nesten hjertet over et slag.

Samtidig så drømmer jeg om å "stikke av" når pappaen sover.

Legge igjen en lapp om at jeg fortsatt elsker de men at det er for mye.

Jeg er utslitt. Jeg skvetter hver gang lille gråter. Som i kveld. Jeg er alene hjemme med henne og hun hylte i en time. Ikke noe roet henne. Til slutt sovnet hun av i ti minutter og var blid når hun våknet. Da er jeg skikkelig i helspenn resten av kvelden. Livredd hun skal begynne å gråte igjen.

Jeg skammer meg over å ikke takle å være mamma.

Eller, alle synes jeg er så flink og rolig, det er bare inni meg at jeg er et kaos.

Vet ikke hva jeg vil med dette en gang. Dette er ikke noe jeg kan prate med noen om. At jeg vil slutte å være mamma en stund. Det er bare egoistiske fæle mennesker som tenker slik.

Det er så rart for det er ingen jeg elsker mer enn min lille datter.

 

Anonymous poster hash: dd5dd...7e0

[Anonym bruker]

Jeg følte det slik med mitt første barn. Sett i ettertid så hadde jeg nok litt fødselsdepresjon. Har du snakket med helsesøster?

 

Anonymous poster hash: 6f660...7b1

[Anonym bruker]

Det er normalt å få de tankene når man er sliten, og vet du hva? Du er en god mamma! Det skal du bare vite. Du trøster den lille når den gråter, og følelsene og tankene dine er en naturlig reaksjon på stress og ansvar. Det går seg til

 

Alle (de fleste) ønsker seg fri, ferie og avslapning, men så er det godt å være en mamma og. Bare du kan være mammaen til barnet ditt, og jeg kan love deg at du hadde savnet barnet kjapt hvis du faktisk stakk av. Prøv å slappe av når du kan, de dør ikke av å skrike, du trenger ikke å løpe når du skal bort og trøste og bytt på med mannen din, kanskje du kan få de neste 3 timene fri, så kan han få fri etter det

 

Anonymous poster hash: 085e6...492

[Jezebel]

Nei, kjære deg, det er ikke bare egoistiske mennesker som tenker slik. Det at du klarer å være rolig på overflaten når det er kaos inni deg, sier mye om deg som mor. Hold ut, det blir lettere.

[Gjest ronja røverdatter]

Å du er nok ikke den eneste med sånne tanker.  Husk at det å bli mor er å få livet mer eller mindre snudd på hodet.  Jeg må bare si at jeg følte nesten en slags sorg over den delen av livet mitt som var over, da jeg fikk eldste.  Og nei, jeg led ikke av svangerskapsdepresjon.  Det er ikke noe rart at det kan bli sånn, livet snues opp ned, man sover mindre, blir mer engstelig og på vakt og plutselig har man noen som henger fast i en, både bokstavlig talt og i overført betydning.   Noen gråter, skal stelles, skal ha mat, skal sove, skal ha, skal ha, skal ha.  Jo, kjære vene, vi er glade i disse små og de gir oss mye glede, men det er jammen meg noen slitsomme dager og netter inni der også.

 

Men på tross av det, fikk jeg nummer to og flere til helt av fri vilje.  Men jeg må si at jeg nå er veldig glad for at det er slutt på babytiden her i huset.  Jeg trives best når hverdagen begynner å ligne på noe "normalt" igjen.

Endret 20. mars 2015 av ronja røverdatter

[Anonym bruker]

Du er overveldet, og sliten, det er mye vanligere enn du tror.

 

Du er ikke unormal i det hele tatt, jeg hadde det på akkurat samme måte med første barnet. Han hadde på toppen av det hele kolikk og jeg hadde kronisk brystbetennelse, jeg var helt på felgen. Jeg tenkte faktiske en stund at om barnet f.eks døde i krybbedød eller noe så ville jeg ikke klare sørge en gang, og jeg skulle ihvertfall aldri ha barn igjen..... Morsinstinktet var der, han fikk alt han trengte av kos, stell og omsorg, men jeg var helt utenfor meg selv og drømte om å komme vekk fra alt sammen.

 

Men det gikk over!

 

Plutselig en dag sto jeg ved sengen hans og så på han mens han sov og ble helt overveldet av morskjærlighet, plutselig kunne jeg ikke se for meg livet uten dette lille krapylet i det hele tatt. Jeg fikk tårer i øynene av kjærlighet, jeg praktisk talt følte at tungsinnet lettet.

 

Det ble så bra alt sammen at i dag har jeg 4 barn

Anonymous poster hash: da0d4...303

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine ord. Jeg gråt en liten tåre av varmen. Trodde jeg skulle få kjeft for disse tankene.

Nå skal jeg prøve å sove litt sammen med min lille som har sovnet.

HI

 

Anonymous poster hash: dd5dd...7e0

[robot]

Det der er en fødselsdepresjon. Jeg synes du skal fortelle noen hvordan du har det, for de kan hjelpe deg. Enten helsesøster eller fastlegen din er en god start. Skriv gjerne ned det du skrev her og vis dem.

[Berta_78]

Tusen takk for fine ord. Jeg gråt en liten tåre av varmen. Trodde jeg skulle få kjeft for disse tankene.

Nå skal jeg prøve å sove litt sammen med min lille som har sovnet.

HI

 

Anonymous poster hash: dd5dd...7e0

Gjør det 💙 For veldig, veldig mange er det beintøft å bli mamma, og vekten av ansvaret kan føles uutholdelig. Du gjør alt riktig. Om litt vil du venne deg til at ansvaret er en naturlig del av livet ditt, og det vil føles mye, mye lettere.

[SuperFries]

Jeg har hatt det sånn med begge mine. Jeg hadde søvnmangel-indusert fødselsdepresjon. Mao, det bedret seg etter noen mnd med jevn søvn. Det er helt normalt! Du er sliten, du går på tå hev. Du får aldri slappet av, for du venter alltid på det du håper ikke skal skje. Det blir bedre! Jeg lover, det blir bedre!

[Anonym bruker]

Vet du...jeg opplevde det men min førstefødte, men ikke før han næet seg ett år. Pleier å si at jeg fikk fødselsdepresjon ett år på overtid. Han endret seg fra å være en rolig og "snill" gutt, til å bli grinete, sutrete, misfornøyd og trassig. Det gikk kaldt gjennom meg da han våknet om morgenen, og jeg måtte ringe mamma en gang jeg var alene med ham om kvelden, og han bare sutret og ingenting jeg gjorde hjalp. Jeg orket ikke mer.

 

Da han begynte i bhg, gruet jeg meg til å hente han i bhg en periode. Visste at det ble sutring til han la seg. Jeg knakk sammen hos legen, ble 20 % sykmeldt, og sov nesten en hel dag hver uke. Tok det også opp med helsestasjonen, men var ikke ærlig nok, og fikk ikke det gehøret jeg trengte.

 

Da han var 18 mnd. ble det bedre. Jeg aner ikke hva som skjedde, men det var et sjokk for meg. Det er en fryktelig følelse å ikke takle barnet sitt, og å ønske seg bort samtidig som man elsker barnet så høyt.

 

Da andremann kom, var jeg forberedt på dette, men opplevde det heldigvis ikke igjen. Jeg råder deg til å ta det opp med helsestasjonen, og være ærlig på hvordan du har det. Noen ganger trenger man hjelp.

 

For min del så blir jeg mer og mer fornøyd jo eldre de blir. De er i dag 3 og snart 6 år, og det er en herlig tid (sett bort fra all kranglingen som driver meg til vannvidd til tider). Hver alder har sin sjarm, og sine ulemper... Lykke til!!

 

Anonymous poster hash: d2818...775

[Anonym bruker]

Jeg følte nøyaktig det samme. Men dumme som jeg var, skjønte jeg ikke at det var fødselsdepresjon, ikke minst siden følelsen meldte seg såpass sent i permisjonen. Og uten nettverk rundt oss var det ingen som la merke til det. Mannen hjalp så godt han kunne, heldigvis var han der.

 

Det tok 2 år før jeg knyttet meg skikkelig til barnet og følte meg som en mor. Og ytterligere 2 år før jeg begynte å trives båmed at barn i hus. Instinktet var der, jeg ofret alt for barnet, men jeg klarte ikke å være lykkelig i rollen og føle at jeg dugde til den før det var gått nærmere 4 år. Det er først nå 6 år senere at jeg vurderer å bli gravid på nytt men jeg er veldig redd for å få depresjon igjen.

 

Drømte om å skille meg slik at vi kunne ha delt omsorg og jeg kunne få babyfri...

 

Søk hjelp, bruk tid til å hente deg inn selv om det betyr at du få en annen til å passe babyen litt. Ikke vent til du er utslit og ikke tenker klart lenger.

 

Hilsen, lykkelig mor til en 6-åring

 

Anonymous poster hash: 07b0c...283

[førskolelæreren]

Jeg er mamma og førskolelærer.

Med andre ord: jeg elsker barn.

 

Men når jeg fikk min gutt følte jeg meg akkurat som deg HI.

Heldigvis tok pappen mye ansvar, han hjalp og var tilstede. Pleier å si at pappaen hadde mer morsfølelse enn meg selv!

Men nå i etterkant ser jeg at dette kun var en periode og at alt går over!

Jeg har full forståelse for deg og vil med dette sende en klem.

Hold ut - vips så er alt dette over!! :-)

[Anonym bruker]

Sånn har jeg det og! 2 barn på 6 og 1 år , har ikke sovet de siste årene.. Idag var jeg alene med begge to i hele dag og lurte på hvorfor jeg valgte å bli mor til to enda, 26 år gammel.. Kunne reist, festet, trent, jobbet så nye jeg vil som barnløs. Men- elsker dem over allting :-)

 

Anonymous poster hash: f0a65...538

[Anonym bruker]

Jeg tror det er ganske vanlig å føle det slik. Jeg fikk så fullstendig sjokk da jeg fikk førstemann, hele livet mitt ble veltet om. Jeg ser nå at jeg fikk en fødselsdepresjon av dette sjokket. Etter hvert gikk det bedre og vi fikk en til  Og nå er alt bare fint!

 

Ta tiden til hjelp, mange føler det slik som deg, du er ikke alene og det blir bedre

Anonymous poster hash: 509a6...ca2

[Anonym bruker]

Tusen takk for oppmuntring snille dere.

Det føles litt lettere i dag når jeg vet jeg ikke er alene, sola skinner og jeg har fått sovet litt.

HI

 

Anonymous poster hash: dd5dd...7e0