Fosterforeldre for tenåringer

[Anonym bruker]

Er det noen av dere som har erfaring fra å bli fosterforeldre for store barn?

 

Vi tenker mer og mer på å bli fosterforeldre for en tennåring (eventuelt søskenpar, men da må vi gjøre noe med huset for at de skal kunne få egne rom). Vi har selv 2 barn i barneskolealder og jeg regner da med at det beste ville være med fosterbarn som er noen år eldre. Helt små barn har ikke jeg så lyst på. Jeg vet at jeg trives bedre med og håndterer større barn bedre. Mannen kunne nok tenkt seg mindre barn også.

 

Jeg finner mest informasjon om foreldre som tar til seg mindre barn. Det virker som om det er det de fleste ønsker. Er det noen spessielle krav til dem som helst vil ha eldre ungdomer?  Byr det på spessielt store utfordringer for egne barn å få eldre barn i familien?

 

Noen som har erfaring som vil fortelle litt?

Anonymous poster hash: 9277b...c86

[Anonym bruker]

Det beste er å ha fosterbarn som er yngre enn egne barn.

Anonymous poster hash: b1e60...f85

[LivetErEnLek]

I de aller fleste tilfellene anbefaler de at man ttar i mot barn som er yngre enn sine egne. Tenåringer som skal bo i fosterhjem har ofte myyyye større og tøffere behov enn det yngre barn har og dette resulterer som regel i dager som yngre barn ikke burde utsettes for

[Nyttårs barn]

Tenåringer som er fosterbarn har gjerne myyye bagasje.

Og det siste de trenger er et nytt nederlag, som at de må flytte igjen fordi dere ikke takler det.

 

Tenk deg godt om ihvertfall.

[Anonym bruker]

Tenåringer som er fosterbarn har gjerne myyye bagasje.

Og det siste de trenger er et nytt nederlag, som at de må flytte igjen fordi dere ikke takler det.

 

Tenk deg godt om ihvertfall.

Selvfølgelig må vi tenke oss godt om. Vi har jo ikke en gang meldt oss på pridekurs enda så det er en stund til vi har tenkt ferdig, men noen må jo forsøke å stille opp for de store barna også.

 

Anonymous poster hash: 9277b...c86

[hechfost]

De anbefaler yngre enn egne barn. Mamma og pappa er fosterforeldre til en gutt på 13, jeg blir 24 og søstra mi blir 20. De snakker om å få en til nå, en som er enda mindre, men ingenting er avgjort. 

Og du skal være klar over det at sjalusi veldig ofte forekommer fra dine egne barn!! Fosterbarn krever mye, og både jeg og søstra mi følte at vi mista foreldrene våre litt... Selv om vi ikke trenger mamma og pappa sånn som vi gjorde da vi var mindre. 

[Anonym bruker]

Ville ikke tatt inn tenåringer , når dere har småbarn i hus.

De fleste har en tøff bakgrunn med omsorgssvikt , misbruk ol

Vær også klar over at jenter har en tendens til å tyne fostermor,mislike det hun gjør og være rett og slett fæl.

 

Envenninne av meg fikk nesten sammenbrudd av ei de hadde , hun nektet å spise maten hun laget, baksnakkelser , overså henne,

la seg etter mannen, alt for å vise at hun ikke hadde behov for henne.

Hun var blitt grovt sviktet av sin mor og tok dette ut på fostermor.

 

Min svigerinne og svoger tar imot såkalt snille barn, som trenger et trygt hjem, de har det sjelden vært problemer med.

Bare bodd der noen mnd, noen har flyttet hjem igjen , andre flyttet for seg selv.

 

Anonymous poster hash: 39c16...47c

[Anonym bruker]

Der jeg bor var det iallefall ikke noe problem med tenåringer hvis man har små barn fra før av. De kan finne glede i å være eldst. Selvsagt må man bli matchet med et barn som kunne tenke seg en slik hjemmesituasjon og som ikke vil være så krevende at det går ut over egen barn. Det er et veldig, veldig stort behov for fosterfamilier for store barn, de fleste ønsker seg de små. 

Anonymous poster hash: 4ed96...f52

[Anonym bruker]

Vi har hatt tenåring som fosterbarn, en 15 år gammel gutt kom til oss da våre egne barn var 5, 10 og 12. Jeg tror det er en overgang uansett om barna er små eller store, familiedynamikken endres uansett. Hos oss var det ikke noe problem å få en ekstra storebror. Det har vært litt bølger, men det er det nok med alle tenåringer, også våre egne. Han har ikke vært utagerende, men har satt stor pris på ansvaret det er å være storebror. Og han er stor nok til at det går an å prate med ham .

 

Anonymous poster hash: 23318...6f0

[Anonym bruker]

Det er jo stor forskjell på tenåringene og. Jeg var selv barnevernsbarn, og bodde på ungdomshjem. Jeg oppførte meg veldig bra, og hadde nok passet bra inn i en fosterfamilie. Jeg elsket små barn, så hadde elsket å få bo med mindre barn.

 

Siden dere har små barn, så får dere heller ikke tildelt tenåringene med de største problemene. Men hva tenker dere når tenåringen er 18 år, er dere ferdige da? Hva med når barnevernet trekker seg ut økonomisk, for barnet har blitt myndig? Får det fortsatt bo hos dere, hvis barnet trenger det?

 

Jeg var det barnet som aldri ville se mine foreldre igjen, den som var helt alene, og jeg hadde blitt utrolig glad om jeg hadde hatt fosterforeldre som kunne blitt min familie.

Anonymous poster hash: 00ecf...061

[Anonym bruker]

Det er ikke riktig at det finnes noen generell anbefaling om at fosterbarn skal være yngre enn egne barn. Det som ofte (men ikke alltid) anbefales er at det skal være et aldersspenn, slik at fosterbarnet ikke kommer i en "konkurranseposisjon" til egne barn ved å være jevnaldrende.

 

Det er gedigen mangel på fosterhjem for ungdom. Hvordan ungdommene er varierer veldig, men det er generelt ikke de med størst atferdsproblematikk man søker etter fosterhjem for. Med mindre barn i hus vil dere uansett ikke anses som aktuelle for barn med utageringsproblematikk.

 

Jeg synes du skal ringe din lokale fosterhjemstjeneste eller andre fosterhjemsformidlere og få mer informasjon.

Anonymous poster hash: 87e0c...5b2

[Anonym bruker]

I vårt tilfelle iallefall, blir gutten boende hos oss om han ønsker også etter fylte 18 år. Vi er hans for livet. Hans biologiske foreldre har samvær under tilsyn 4 timer i året og vi kan da ikke bare kutte ham ut, vi er hans og han er vår.

 

Anonymous poster hash: 23318...6f0

[Anonym bruker]

Det er jo stor forskjell på tenåringene og. Jeg var selv barnevernsbarn, og bodde på ungdomshjem. Jeg oppførte meg veldig bra, og hadde nok passet bra inn i en fosterfamilie. Jeg elsket små barn, så hadde elsket å få bo med mindre barn. Siden dere har små barn, så får dere heller ikke tildelt tenåringene med de største problemene. Men hva tenker dere når tenåringen er 18 år, er dere ferdige da? Hva med når barnevernet trekker seg ut økonomisk, for barnet har blitt myndig? Får det fortsatt bo hos dere, hvis barnet trenger det? Jeg var det barnet som aldri ville se mine foreldre igjen, den som var helt alene, og jeg hadde blitt utrolig glad om jeg hadde hatt fosterforeldre som kunne blitt min familie. Anonymous poster hash: 00ecf...061

Slik jeg tenker det nå vil det være naturlig å fortsette å være der etter at ungdomen fyller 18. Jeg regner jo med å bli glad i barnet og man slutter jo ikke å være glad i noen selv om de blir voksne. Noen ungdommer kan jo også flytte tilbake til foreldrene etter en stund. Da regner jeg at det kan bli vansklig og muligens ikke heldig å opprettholde en nær kontakt med fosterforeldrene. Det er egentlig ganske vansklig å være sikker på hva som ville kunne fungere i forskjellige tilfeller, men jeg kan ikke tenke meg at det ville være aktuelt å kaste barnet på gata (eller ufrivillig på hybel) bare fordi perioden med økonomisk støtte tar slutt.

 

Anonymous poster hash: 9277b...c86

[Anonym bruker]

Ville ikke valgt tenåring med tanke på bagasjen de har, evt utagering og ting som kan gjøre deres egne små redde og utrygge. Er en grunn til de anbefaler å ha fosterbarn yngre enn egne barn.

 

Anonymous poster hash: 820bd...308