I dag hadde jeg bare lyst til å kjøre videre

[Anonym bruker]

Istedenfor å ta av til venstre i krysset og kjøre hjem. Jeg hadde lyst til å ta med meg småen til f.eks. neste by, ta inn på hotell, få en liten pause fra alt det tunge som er hjemme.

 

Hjemme er det bare dårlig stemning. Det føles som om forholdet rett og slett har dødd på rekordtid. I motsetning til mange andre her, har ikke jeg en kjip mann. Han har vært snill, hjelpsom, kjærlig. Nå er vi ingenting.

 

Vi er bare irriterte på hverandre. Bjeffer, tar alt i verste mening. På kveldene er det bare "god natt", hverken mer eller mindre. Vi kan ikke snakke sammen om alt. Har ikke engang snakket om hvordan det har vært mellom oss de siste ukene. Sier jeg noe, vil han antageligvis si at jeg overdriver (det kan hende) eller at vi bare er slitne siden vi ikke får nok søvn (det kan også hende, babyen er en håndfull på natta).

 

Jeg hadde kjørt videre i dag hvis det ikke var for at jeg var for trøtt til å kjøre så langt. Er det andre som har hatt det sånn? Gikk det over?

 

Anonymous poster hash: 3be18...ad9

[Gjest Gul stjerne]

Småbarnstiden er en unntakstilstand, og man bør ikke gå fra hverandre ,av grunnene du forteller, under graviditeten eller i løpet av ungens første leveår. Og du snakker vel bare om noen dårlige uker? Dette kan fint gå seg til!

[Anonym bruker]

Her blir alt bare verre og verre:( Småen er 15 mnd... Kjenner snart ikke igjen samboeren min, vi er så lite involvert i hverandre. Og misforstår hverandre hele tiden, alt er negativt.

 

Anonymous poster hash: a50b6...68f

[Anonym bruker]

5 barn, de tre yngste med småbarns astma. Har ikke sovet en hel natt på 9 år, selv om det er blitt myyye bedre. Vi holdt på å gå fra hverandre for 9 år siden. Bet tenna sammen, og har "overlevd" 2 barn til. Jeg blir grinete når jeg får for lite søvn. Slitsomt.

Blir fort gnissninger og sur stemning med altfor lite søvn og overskudd. 

Heldigvis kom vi over kneika, men det var tøft! Måtte virkelig gå noen runder med oss selv. Vi har snakket og snakket de siste årene, og nå har alt roet seg. Vi elsker hverandre, og begynner å få overskudd til hverandre igjen.

Dette er en unntakstilstand. Det er en overgang å få barn. Dere kan klare det

Anonymous poster hash: 340ca...f8e