Hvordan skal jeg komme meg ut av dette?

[Anonym bruker]

Jeg sier det som det er og trenger råd for å avvikle et mønster jeg ikke lenger ønsker å være en del av.

 

Jeg føler folk rundt meg spiser meg opp med hud og hår.

I vår familie er jeg en av de som er mest ressurssterk, og blir hele tiden maset på. Hjelpe til med ungdommer som sliter sosialt, de vil at de skal komme å snakke med meg. Jeg skal besøke å ta ansvar for familiemedlem som er på gamlehjem, passe andres unger, hjelpe venninner og samtidig være en ressurs i kjernefamilien.

Jeg føler jeg må holde i alle tråder og jeg er utslitt!

 

Jeg sier ifra på en pen måte, men blir overøst med du MÅ dra å besøke pappa på gamlehjemmet, de spør etter deg hele tiden, osv.

Det hjelper ikke å si nei.

 

Har konstant dårlig samvittighet og blir aggressiv inni meg når folk spør om hjelp! Føler jeg får enormt lite i retur.

 

Hva kan jeg gjøre?

 

Jeg kunne ønske jeg hadde flere rundt meg som det var tak i og som kunne hjulpet meg for en gangsskyld!

 

Hva gjør jeg?

 

Anonymous poster hash: c7a8c...6e3

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det er tungt og vanskelig, men du må bare si nei. De tar kanskje ikke et nei for ett nei enda siden du alltid stiller opp, men du må bare bli streng og si at du ikke har mulighet til å alltid stille opp lenger.

 

Det er verst i en overgang, men legg bort skyldfølelsen, du er ikke ansvarlig for andres liv. Du gjør de en bjørnetjeneste med å alltid hjelpe, de må kjenne på konsekvensene av egne valg.

 

Klem til deg.

 

Anonymous poster hash: f81bc...741

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det er tungt og vanskelig, men du må bare si nei. De tar kanskje ikke et nei for ett nei enda siden du alltid stiller opp, men du må bare bli streng og si at du ikke har mulighet til å alltid stille opp lenger.

 

Det er verst i en overgang, men legg bort skyldfølelsen, du er ikke ansvarlig for andres liv. Du gjør de en bjørnetjeneste med å alltid hjelpe, de må kjenne på konsekvensene av egne valg.

 

Klem til deg.

 

Anonymous poster hash: f81bc...741

Jeg gråt sist for flere år siden, men nå kom tårene.

Tusen takk for svar.

Klem tilbake

 

 

Anonymous poster hash: c7a8c...6e3

[Anonym bruker]

Hvor mye er det du gjør da?

 

Du bør ikke ha dårlig samvittighet for ikke å besøke faren din hver dag, men at dere fordelte det slik at han i hvertfal får besøk 2-3 ganger i uka synes jeg dere bør prioritere forran mye annet.

På samme måte med familie som sliter ol. Ikke hver dag, men noen timer i uka bør man kunne bruke og så kan du jo heller be om at foreldrene deres passer dine barn innimellom ol.

Anonymous poster hash: b7fab...0a3

[Anonym bruker]

Du kan jo forsiktig begynne å dytte litt tilbake? Feks si "Det passer ikke nå, jeg har virkelig ingen mulighet for tida. Men kan ikke du gjøre ................, så kan jeg gjøre ...............? "

 

Eller si noe slikt som "jeg kan ikke passe nå, men hvis du passer ............... (før tidspunktet du skal passe, slik at de ikke kan komme og si det ikke passer i etterkant!), så kan jeg passe .................?"

 

Og begynne å hive inn små bemerkninger som "nå har det jo blitt mye her ei stund", "har en del annet som skulle vært gjort", "vi må gi og ta litt vettu :)", "nå synes jeg det er deres tur, har blitt mye på meg i det siste :)" 

Anonymous poster hash: bc147...d58

[Anonym bruker]

Kan et familieråd være en ide?

 

Jeg tenker at du og de andre voksne i familien møtes, og blir enige i en besøksordning av far, blir enige i hvordan alle kan hjelpe ungdommene som sliter, si fra at du er så sliten at du ikke har kapasitet til å passe andres barn på en stund, at du kunne trengt noe avlastning.

 

Og så er det som nr. to sa, du skal ikke har dårlig samvittighet, og andre må finne løsninger i eget liv. Du har ikke ansvar for det.

 

Det er supert at far ønsker å se deg og at ungdommene har så mye tillit til deg at de ønsker å snakke med deg. Men skal du ta mer av slike ting så må resten av storfamilien avlaste deg på andre måter. Kanskje de da kan passe barna deres en helg innimellom slik at du og mannen kan dra bort osv.

 

Tenk gjennom hva som ikke fungerer og finn ut hvordan du skal snu situasjonen. Det er ingen andre som noen gang kommer til å sette grenser for deg hvis du ikke gjør det selv! Så du må gjøre jobben. Det kan virke urettferdig at de ikke ser hvor mye du gjør og at de ikke selv tar mer hensyn. Men når du alltid har sagt ja... eller gjør det med litt overtalelse... da tror de nok (eller velger å tro) at det er ok for deg.

 

Så du må sette grenser for deg selv. Det er det sunneste du kan gjøre for hele familien og alle involverte.

 

Anonymous poster hash: 7207a...3ca

[Anonym bruker]

Takk for flotte svar. Det betyr mye.

Skal lese de nøye.

 

Oppklarelse: Det er ikke min far som er på gamlehjem, det er min mors gamle tante og øvrige perifere familiemedlem.

Min mor er død og min far har jeg et litt distansert forhold til.

Det går ikke en dag uten at jeg må hjelpe andre med noe.

Jeg klarer ikke lenger å slappe av, vondt i brystet og urolig.

Så dette må ta en slutt!

Aldri ringer disse til meg for noe annet enn hjelp!

 

Anonymous poster hash: c7a8c...6e3

[Anonym bruker]

Det er faktisk lov å ikke ta telefonen! Slå den av etter jobb eller legg den hjemme når du er ute.

 

Ingen normale mennesker kan bli sur for det.

 

Og du må lære deg å si nei med god samvittighet. Ikke lett men det er mulig med litt trening:) slutt å vær flink pike!!

 

Anonymous poster hash: bf95b...836

[Anonym bruker]

Det er faktisk lov å ikke ta telefonen! Slå den av etter jobb eller legg den hjemme når du er ute.

 

Ingen normale mennesker kan bli sur for det.

 

Og du må lære deg å si nei med god samvittighet. Ikke lett men det er mulig med litt trening:) slutt å vær flink pike!!

 

Anonymous poster hash: bf95b...836

Ja, jeg vet du har rett.

Får de ikke tak i meg ringer de min kjære, mld på Facebook osv.

Jeg blir snart gal!

Lei hele sulamitten😌

 

Anonymous poster hash: c7a8c...6e3

[Superdolly]

Da snakker d med mannen din og forklarer situasjonen. Er d3t noe tak i ham, vil han forstå og stå på din side. Så øver du deg på å si nei. Slå av telefonen din og logg deg ut av Facebook. Alternativt kan du ignorere oppringinger fra dem og blokkere dem på Facebook.

 

Sett grenser for deg selv. Sett deg ned, gjerne sammen med mannen din, og finn ut hva du orker å stille opp med og likevel ha nok overskudd til å ha det bra selv. Finn også eventuelt ut hva du kan bytte bort av oppgaver for å stille opp mer. Det går an å si at du gjerne besøker tante på gamlehjemmet hvis Xxx kommer hjem til deg og tar helgevasken i huset ditt. Så drar du ikke på gamlehjemmet før Xxx er godt i gang med vaskebøtta.

 

Du vil måtte ta ansvar for en snuoperaskon, og den vil føre til store protester og sure miner. Fordi familien er vant til at du stiller opp og gir og gir og aldri krever noe tilbake. De er også vant til at du sier nei, men likevel stiller opp etter litt press. Som trassige barn vil de prøve å skrike seg til viljen din og du må være forberedt på at de vil spille på din dårlige samvittighet. Gjør deg hard og tenk at nå kjemper du for din egen helse og for dine barn og din mann.

[Anonym bruker]

 

Du kan jo forsiktig begynne å dytte litt tilbake? Feks si "Det passer ikke nå, jeg har virkelig ingen mulighet for tida. Men kan ikke du gjøre ................, så kan jeg gjøre ...............? "

 

Eller si noe slikt som "jeg kan ikke passe nå, men hvis du passer ............... (før tidspunktet du skal passe, slik at de ikke kan komme og si det ikke passer i etterkant!), så kan jeg passe .................?"

 

Og begynne å hive inn små bemerkninger som "nå har det jo blitt mye her ei stund", "har en del annet som skulle vært gjort", "vi må gi og ta litt vettu :)", "nå synes jeg det er deres tur, har blitt mye på meg i det siste :)" 

 

 

Anonymous poster hash: bc147...d58

 

Dette syns jeg var smart!! Hvis du får til å si det sånn da.....

Ellers så tror jeg du må begynne å lære deg å si nei!

 

Anonymous poster hash: 332b8...970

[Anonym bruker]

Jeg vil også tro at en del av problemet er at alle bare ser den ene lille tingen akkurat de vil ha hjelp med. De ser ikke nødvendigvis alt du gjør for andre. Så de tror de ber deg om en ting som isolert sett er relativt grei, men summa summarum blir det alt for mye. 

 

Du kan begynne å svare med hva du faktisk har tenkt å gjøre, feks "nei, da skal jeg ....... (for ......)", "da må jeg.....". Det er litt vanskeligere å argumentere mot et annet gjøremål

 

Anonymous poster hash: bc147...d58

[Gjest Antarctica]

Jeg er litt på vakt mot å si "det kan jeg ikke fordi jeg skal ... (noe annet)" fordi jeg har opplevd at invaderende mennesker med et utvisket forhold til grenser straks har et alternativ på lur. Da sier de med en gang "jamen mandag da?".

For meg funker det bedre å si "det har jeg ikke mulighet til." Hvis jeg skal utdype, blir det noe ganske veldig generelt, av typen "fordi det er best for meg med litt ro nå, og det kommer til å ta tid før jeg kan bidra med noe."

[oslofrk]

Du må begynne å øve på å si nei. Hver morgen og kveld, foran speilet. Jeg mener det!

 

Se deg selv i øynene og si "nei" - helt til du tror på det selv! 😊

[Iiiiik]

Det blir jo gjerne sånn fordi man selv liker å si ja, man liker å være viktig for andre og man har kapasitet til det. Men så er jo ikke denne kapasiteten en stabil enhet, det vil variere gjennom livet hvor mye man orker og får til. 

 

Den viktigste endringen er jo den du kan gjøre i deg selv og med deg selv. Prøv å finne ut hvorfor du hele tiden sier ja og hva det gir deg. Hvor mye av det kan du ta vekk uten at det får deg til å føle deg "mislykket" eller "slem" eller "egoisitisk" eller hva det ellers måtte være du tenker. Er du redd for at de andre ikke vil like deg lenger når du setter grenser, så må du jo gjøre noe med det. 

 

Jeg er alltid tilhenger av klar tale. Si til folk som spør at du er sliten for tiden, at det blir for mye for deg. Ha en åpen samtale med dem du bør dele oppgaver med, der du er tydelig på hvor mye du har å gi og hva som da gjenstår for de andre. 

[Anonym bruker]

Jeg vil bare takke dypt for alle deres flotte svar.

Jeg har tatt bilde av svarene her.

Oslofrk. : Det tipset skal jeg etterkomme!

 

Føler også at det blir mye: Hva med mandag da? Du kan ikke ha så mye å gjøre osv.

Allerede i natt hadde det poppet inn en mld på tlf min. I seg selv er det ikke noe "stort", men i alt blir disse tingene mye.

 

Jeg har ikke svart på mld enda, det var nok en forespørsel fra ei vennine om å låne veske og sko av meg i helgen.

Hun arver klær etter barnet mitt, spør gjerne om å få konkrete ting! Og låner ting av meg hele tiden. Jeg låner aldri ting av andre slik.

 

Det er ikke meningen å klage, jeg er bare så uendelig sliten og konstant på gråten...

 

Anonymous poster hash: c7a8c...6e3

[Anonym bruker]

Min venninne møtte veggen fordi hun ikke klarte å si nei, endte med at hun ikke kunne jobbe før nå, 4 år etter. Hun startet hos psykolog, og det første hun lærte der var at hun måtte si NEI. 

 

Ikke la det gå så langt som med min venninne, si nei nå! 

Anonymous poster hash: c98df...a51

[oslofrk]

Jeg vet hvor tøft det er -såå bra at du gjør noe med det!

Da jeg begynte å øve på å si nei oppdaget jeg at min innlærte refleks er å si ja. Det tar tid å snu en sånn vane, men det er fult mulig! Jeg øver ennå på å si nei uten å forsvare meg. I starten var det veldig uvant for mine omgivelser... Har du EN du stoler på og som vil deg vel? Jeg har fått så god hjelp av en venninne som jeg kan skryte til når jeg har sagt nei til noe 😉

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg var som deg og ble utbrent.

Måtte lære meg å si nei.

Tok for meg hele familien og sa klart i fra at jeg ikke var tilgjengelig for brannslukking. Besøke pappa (som også er på hjem) ble en gang i uka når JEG hadde tid.

Det ble litt munling i kroker men det brydde jeg meg ikke om.

Nå fem år senere er livet mitt helt anderledes. Jeg stiller opp som barnevakt når det avtales i god tid, og så har jeg fast dag for pappa besøk og en fast dag for å hjelpe mamma. Resten får familien klare selv. De er voksne folk.

 

 

Anonymous poster hash: 5b60d...a27