Når 2 blir 3 -vanskelig for parforholdet

[Anonym bruker]

Vi har en småttis på 4 mnd... Han er et lite puppemonster og henger derfor på meg hele dagen føles det som. Ved puppen han roer seg og sovner osv. Fra han var ca en mnd gammel begynte han å hyle hvis pappa'n holdt han, men det begynner heldigvis å gå over nå. Besteforeldrene og andre er fortsatt litt skumle og det blir bare hysterisk gråt hvis de prøver å holde.

 

Jeg storkoser meg som mamma, men situasjonen er jo da at pappa'n nok føler seg litt utenfor -ikke får han noe særlig kos med poden, og meg har han jo omtrent mistet totalt iom at jeg har småen hos meg omtrent hele tiden. Vi har vært sammen i 10 år og krangler så og si aldri. Vi hadde en liten utblåsning her hvor pappa'n sa at han savnet sånn som det var før (han sa unnskyld etterpå altså, og var lei seg for at han sa det, men var nok en sannhet i det også...).

 

Bare lurer på om dette høres ut som en vanlig start på "når 2 blir 3"? Blir så redd for at pappa'n ikke kommer til å bli lykkelig som far...jeg tror og håper det vil gå seg til, og mistenker også at han vil like tiden når poden er litt større og de kan gjøre ting sammen. jeg er allerede der at jeg ønsker et barn til, og er også usikker på om han vil ha noe ønske om det -synes det er leit å tenke på, men vet jo at dette kan endre seg for oss begge i lang tid fremover!

 

 

 

Anonymous poster hash: add1e...b91

[Anonym bruker]

Det kan kjennes vanskelig for spesielt menn den første tiden. HusK å gi han komplimenter hver dag, be han sette seg ned med dere og spør han om dagrn. Virk interessert og husk at nærkontakt ee viktig. Han føler seg nok utenfor. la han vite han trengs og er elsket 😉 det går seg til. Ps. Ikke prøv å rette på han dersom han gjør noe.. La han få gjøre det på sin måte og føle han mestrer 😃

 

Anonymous poster hash: a9744...c8c

[oslofrk]

Jepp - det er tøft for forholdet!

Oppmuntr far tid mer tid med den lille. Kan de finne noe som er "deres". Her begynte far ganske tidlig å ta kveldsstellet. Godt for dem begge og ikke minst for meg! Husk at far også trenger kos (-ikke nødvendigvis sex). Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har hørt veldig mange menn (i gode og stabile forhold) som sier at den første tiden er de litt "utenfor". De synes ofte farsrollen blir bedre og bedre jo eldre barnet blir, og når barnet blir et år og mer, så synes de at de er kjempekule, og har mye moro sammen. Jeg er sikker på at dette er helt normalt, og det vil gå seg til. Kanskje kan du pumpe litt melk, som far kan gi barnet fra flaske for eksempel på kvelden, som en liten kosestund for far og barn (hvis ammingen går bra ellers)? Eller kanskje far kan ha noen koselige badestunder med barnet i blant? Det er nok bare å tenke at det blir bedre, men finne tid sammen for du og han, og for han og barn, når det er mulig.

 

Synes forresten det er veldig fint at han sier unnskyld etterpå, etter en slik utblåsning. Og det er noe sunt i å få det ut i blant, også. Noen ganger savner man litt ting, og det er lov. Livet blir annerledes når man får barn, på godt og vondt. Så får man fokusere på de positive sidene med foreldrelivet. Og før dere vet ordet av det, har de flyttet ut og dere savner de!

 

Vi venter selv første barn, og jeg er forberedt på at det kan bli litt slik. Selv om jeg selvsagt håper at mannen min vil kose seg de første månedene, også. 

Anonymous poster hash: 63000...820

[Anonym bruker]

Ta deg en tur ut å la pappaen bli kjent med barnet sitt.

 

Anonymous poster hash: 2f713...117

[Anonym bruker]

Jeg lover deg, dette er helt vanlig. Det er en enorm omveltning, mye større enn man kan forstå og forestille seg, når 2 blir til 3. I mange tilfeller er det nesten slik at 2 blir til 2 + 1, dama og babyen, og så mannen "attått". Selv om babyen kanskje er "enkel", i form av lite gråt, lite nattevåk og så videre, blir det alltid annerledes enn man tror.

Og når mamma kommer ut av babybobla etter noen måneder og er klar for å innlemme pappa i den nye verdenen, blir det nye utfordringer, om deling av ansvaret, diskusjoner om oppdragelse, forventninger som skal justeres og så videre. Det er vanskelig å få barn, ikke nødvendigvis fordi babyen er vanskelig, men fordi man også får et nytt forhold med mannen.

Lykke til det går seg til! Vær flinke til å snakke sammen, bruk ord på både det trasige og det fine

Anonymous poster hash: 1581c...329

[Anonym bruker]

Dere har jo bare en liten baby, dette vil fort nok endre seg. Dere skal være foreldre hele livet og ha hjemmeboende barn i ca 18 år (for hvert av dem), og dette dere opplever nå er bare en ørliten brøkdel av all den tiden. Bare vent i noen måneder til, så vil dere se en endring. Om 1 år er alt helt annerledes, og 5 år totalt ulikt dette igjen

Anonymous poster hash: f9447...685

[Anonym bruker]

Tusen takk for veldig mange fine svar! Godt å høre at det er vanlig at det kan være litt utfordrende det der i starten!

 

😊

 

Hi

 

Anonymous poster hash: add1e...b91

[Anonym bruker]

Jeg trodde du mente når man går fra 2 til 3 barn da jeg leste overskriften jeg, og skulle til å skrive at det merket vi ikke særlig forskjell på. Vi har 4 barn

 

Men overgangen fra å være bare to voksne og til å få et barn er ganske stor ja, tror det er ganske vanlig at pappaen føler seg litt utenfor. Husker da vi fikk første barnet og mannen sluttet legge seg inntil meg om kvelden, da jeg spurte hvorfor han ikke krøp inntil meg lenger svarte han at da kom han sikkert til å få lyst på meg og han hadde hørt at å få en "stiv pikk i ryggen" overhodet ikke var noe nybakte mødre satte pris på    Han mente bare å ta hensyn til meg og ikke presse seg på med sine lyster og behov, jeg følte meg ensom og skjønte ikke hvorfor han ikke ville sove inntil meg lenger.....

 

Man må rett og slett snakke sammen. Første barnet vårt hadde kolikk og skrek i fire måneder, vi byttet på å spise middag mens den andre bysset. Ungen skrek hele ettermiddagen, kvelden og første halvdel av natten hver eneste dag. Men man trenger jo partneren sin likevel, en klem, litt nærhet, en armkrok i sofaen, et stryk over ryggen idet man går forbi, et kompliment, de små tingene som gjør at man fremdeles føler seg verdsatt og sett i forholdet. Så lenge man snakker sammen og er gode mot hverandre i de små tingene tåler man en periode hvor man prioritere baby fremfor kjæresterier, det går seg til....

Anonymous poster hash: bb492...c81

[LilleVilje]

Det er veldig vanlig - og sunt få få det ut innimellom, og veldig fint å kunne si unnskyld etterpå. Men hva med å la pappaen få en ting som er bare hans og babyens, slik noen andre foreslår? Det er viktig at pappa også får kjenne at han kan trøste, kose, stelle og ordne opp! Fast kveldsstell, fast tur i bæresjal etter jobb (hvis gutten liker å sitte i sjal, jeg ville ikke gått for bæresele a la Babybjørn fordi da sitter babyen ikke vendt mot pappa, men fra ham, og nærheten er mye av poenget her), fast flaske med din melk om kvelden, begynne på babysvømming sammen? Og så må du aldri si at han gjør ting på feil måte, samme hvor fristende det er

 

Her hadde far fullt ansvar for babysvømming fra babyen var fem-seks måneder, det var bare de to sammen og noe jeg ikke blandet meg borti. Og før det tok vi annethvert stell så lenge far var hjemme. Du er den primære tilknytningspersonen, men det er viktig at far føler seg som en av tre, at han blir inkludert og ikke står utenfor, og babyen lærer fort å bli trygg på ham hvis han bare får lov til å bruke tid med ham. Lykke til, dette klarer dere fint!