Er det urimelig av meg?

[Anonym bruker]

Har to uker igjen til termin, og mannen bare kjefter, smeller og lager drama. Uansett. Nå har han vært bortreist på jobb i 6 dager i strek, jeg har tatt meg av ungene, bikkja, huset, selv med invalidiserende bekkenløsning og ryddet/vasket hele huset til han kom for å være snill, selv om jeg ligger og griner av smerter på kveldene. Har også begynt med modningsrier som varer fra kl 16 til morgenen. Akkurat begynt i permisjon. I går morges kom han hjem og klikka totalt på et helt uskyldig spørsmål fra meg. Ikke noe ros for at huset var strøkent, ikke noe respons da jeg fortalte om hvordan helsa mi var, selv om jeg spurte han hvilken form han var i, hvordan arbeidsuka har gått osv. Ingen klem, kyss eller noe, bare sur og grinete. Sånn har han i grunnen vært i flere måneder nå.

 

Når jeg spør om han har noe plan for jobbingen nå rundt termin i forhold til det å rekke fødsel, så svarer han at han skal jobbe mest mulig for å få mest mulig penger i pappaperm, han vil ikke ta 14 dager permisjon etter fødsel, selv om han får betalt. Han er heller ikke bekymret for at han ikke rekker fødsel og sier at "det gjør han sikkert". Nå kjenner jeg at jeg ikke har lyst til å ha ham med på fødsel i det hele tatt. Hvorfor skal jeg ha med en som har varierende humør hele tiden som jeg skal være prisgitt, som aldri sier noe positivt til meg, støtter meg, deler mine bekymringer osv når jeg er fødeklar?

 

Er det urimelig av meg å si at enten får han skjerpe seg eller så føder jeg alene? Tar ikke sjansen på at han blir sur/sinna og umulig på fødestua. Han var med på fødsel nr 1 og 2, og synes hele opplevelsen var ekkel (noe jeg fikk servert flere ganger), men ønsket likevel å være med tredje gangen også. Han ønsker heller ikke å ha sex, vi har vel ikke hatt sex siden jeg var 6 uker på veg.

Anonymous poster hash: 498a3...30f

[Anonym bruker]

Du bestemmer hvem som skal være med på fødselen, om noen i det hele tatt. Hadde jeg hatt en slik mann, ville nok jeg vurdert å nekte ham tilgang til fødselen, jeg og.

Anonymous poster hash: 91bc8...2b7

[Anonym bruker]

For en utrolig kjip mann! Hadde det vært min hadde jeg bedt ham skjerpe seg og tatt med noen som hadde satt pris på det på føden.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: de97b...46c

[Anonym bruker]

Hvor finner dere disse mennene? Og hvorfor blir dere værende?

 

Anonymous poster hash: b8c9a...f50

[Skylander]

 

Har to uker igjen til termin, og mannen bare kjefter, smeller og lager drama. Uansett. Nå har han vært bortreist på jobb i 6 dager i strek, jeg har tatt meg av ungene, bikkja, huset, selv med invalidiserende bekkenløsning og ryddet/vasket hele huset til han kom for å være snill, selv om jeg ligger og griner av smerter på kveldene. Har også begynt med modningsrier som varer fra kl 16 til morgenen. Akkurat begynt i permisjon. I går morges kom han hjem og klikka totalt på et helt uskyldig spørsmål fra meg. Ikke noe ros for at huset var strøkent, ikke noe respons da jeg fortalte om hvordan helsa mi var, selv om jeg spurte han hvilken form han var i, hvordan arbeidsuka har gått osv. Ingen klem, kyss eller noe, bare sur og grinete. Sånn har han i grunnen vært i flere måneder nå.

 

Når jeg spør om han har noe plan for jobbingen nå rundt termin i forhold til det å rekke fødsel, så svarer han at han skal jobbe mest mulig for å få mest mulig penger i pappaperm, han vil ikke ta 14 dager permisjon etter fødsel, selv om han får betalt. Han er heller ikke bekymret for at han ikke rekker fødsel og sier at "det gjør han sikkert". Nå kjenner jeg at jeg ikke har lyst til å ha ham med på fødsel i det hele tatt. Hvorfor skal jeg ha med en som har varierende humør hele tiden som jeg skal være prisgitt, som aldri sier noe positivt til meg, støtter meg, deler mine bekymringer osv når jeg er fødeklar?

 

Er det urimelig av meg å si at enten får han skjerpe seg eller så føder jeg alene? Tar ikke sjansen på at han blir sur/sinna og umulig på fødestua. Han var med på fødsel nr 1 og 2, og synes hele opplevelsen var ekkel (noe jeg fikk servert flere ganger), men ønsket likevel å være med tredje gangen også. Han ønsker heller ikke å ha sex, vi har vel ikke hatt sex siden jeg var 6 uker på veg.

 

Anonymous poster hash: 498a3...30f

 

Jeg synes absolutt far bør skjerpe seg og være med som støtte under fødsel. Det er sårt å vite at man er den eneste i søskenflokken som ikke hadde far tilstede under fødselen. 

[Anonym bruker]

Hadde nok ikke hatt han med på fødselen. Hvordan har han vært før når du var gravid, og gjør han sin del med de andre barna deres? Eller er dette deres første felles barn? Jeg ville vurdert forholde etter det du skriver...

 

Anonymous poster hash: 9a08c...1bd

[Anonym bruker]

oi! hadde sakt klart ifra til han kunne pakket tingene sine å kommet seg til H******* ut!! om han ikke skjerpet seg med det samme.

men utifra det jeg leser hadde jeg blidd veldig bekymra får om han er utro? hadde snoket "litt" rundt.

Anonymous poster hash: 5e504...0dd

[Anonym bruker]

 

oi! hadde sakt klart ifra til han kunne pakket tingene sine å kommet seg til H******* ut!! om han ikke skjerpet seg med det samme.

 

men utifra det jeg leser hadde jeg blidd veldig bekymra får om han er utro? hadde snoket "litt" rundt.

 

Anonymous poster hash: 5e504...0dd

 

ikke til, men at**

 

Anonymous poster hash: 5e504...0dd

[Anonym bruker]

Hadde nok ikke hatt han med på fødselen. Hvordan har han vært før når du var gravid, og gjør han sin del med de andre barna deres? Eller er dette deres første felles barn? Jeg ville vurdert forholde etter det du skriver...

 

Anonymous poster hash: 9a08c...1bd

 

 

Tredje felles barn. Han var ikke til stor hjelp under de andre fødslene, men oppførte seg ordentlig. Å kaste han ut av huset rundt termin er forresten ikke noe konstruktiv løsning. Han var ikke så hormonell og vrang før jeg var ca 3 måneder på veg med sistemann.

 

Anonymous poster hash: 498a3...30f

[*Nøtta*]

Jeg tror at mannen din gruer seg til fødselen,

Og takler dette særs dårlig.

 

Du sier selv at han ikke var umulig før du var 6 måneder på vei med andremann- da begynte han sikkert å grue seg til det han selv har sagt var en utrivelig opplevelse.

 

 

Min teori... prat sammen. Skikkelig. Finn ut hva som plager ham og som gjør at han oppfører seg som en skit.

 

Evt gi ham tlfnr til helsestasjonen/jordmor om han ikke vil åpne seg for deg, og si til ham at om det er fødselen som plager ham så kan han kontakte de for å få en time om han ikke vil snakke med deg om dette.

[Anonym bruker]

Dette høres helt hårreisende ut. Kan du være med en sånn mann, som oppfører seg så stygt mot deg? Kan du risikere å bli gammel med ham, kanskje pleietrengende og virkelig hjelpeløs - vil han ta vare på deg da?

 

Nei, det er ikke urimelig av deg å be han skjerpe seg.

 

 

Anonymous poster hash: b096a...86c

[Anonym bruker]

Jeg tror at mannen din gruer seg til fødselen,

Og takler dette særs dårlig.

 

Du sier selv at han ikke var umulig før du var 6 måneder på vei med andremann- da begynte han sikkert å grue seg til det han selv har sagt var en utrivelig opplevelse.

 

 

Min teori... prat sammen. Skikkelig. Finn ut hva som plager ham og som gjør at han oppfører seg som en skit.

 

Evt gi ham tlfnr til helsestasjonen/jordmor om han ikke vil åpne seg for deg, og si til ham at om det er fødselen som plager ham så kan han kontakte de for å få en time om han ikke vil snakke med deg om dette.

 

 

6 måneder på veg med andremann? Hvor skrev jeg det? Han var ganske hjelpsom under de to forrige svangerskapene, og gruer seg ikke til fødsel, men synes det er ekkelt slik at han mistet lysten på meg etter det. Han ønsker ikke å prate om det (prøvd flere ganger) og bare glefser. Har bedt ham om å gå og prate med jordmor eller bli med meg på kontroll, han ønsker ikke det.

 

Anonymous poster hash: 498a3...30f

[MJ<3]

Var han med på at dere skulle få et tredje barn?
Virker nesten som han er bitter på at dere skal få et barn til....? Mulig jeg tar feil, men siden han ikke vil være hjemme de 14 dagene og alt så virker det nesten som at han føler at dette er et barn han egentlig ikke var med på i utgangspunktet.

[Anonym bruker]

Var han med på at dere skulle få et tredje barn?

Virker nesten som han er bitter på at dere skal få et barn til....? Mulig jeg tar feil, men siden han ikke vil være hjemme de 14 dagene og alt så virker det nesten som at han føler at dette er et barn han egentlig ikke var med på i utgangspunktet.

 

 

Barnet var ikke planlagt, prevensjonen sviktet, men han har aldri snakket om en abort, ble veldig glad for nyheten og har hele tiden tatt det som opplest og vedtatt at vi skulle beholde. Jeg spurte flere ganger hvordan han stilte seg til det, og han sa han gledet seg. Særlig fordi vi har to gutter fra før, og dette er ei jente.

 

Anonymous poster hash: 498a3...30f

[Anonym bruker]

Hvor finner dere disse mennene? Og hvorfor blir dere værende?

 

Anonymous poster hash: b8c9a...f50

Helt enig

 

Anonymous poster hash: 84a8d...5ef

[Anonym bruker]

 

Hvor finner dere disse mennene? Og hvorfor blir dere værende?

 

Anonymous poster hash: b8c9a...f50

Helt enig

 

Anonymous poster hash: 84a8d...5ef

 

 

 

Mener dere at livet mitt blir mye lettere som alenemor til 3? Å gå er ikke alltid løsningen.

 

Anonymous poster hash: 498a3...30f

[MJ<3]

 

Var han med på at dere skulle få et tredje barn?

Virker nesten som han er bitter på at dere skal få et barn til....? Mulig jeg tar feil, men siden han ikke vil være hjemme de 14 dagene og alt så virker det nesten som at han føler at dette er et barn han egentlig ikke var med på i utgangspunktet.

 

 

Barnet var ikke planlagt, prevensjonen sviktet, men han har aldri snakket om en abort, ble veldig glad for nyheten og har hele tiden tatt det som opplest og vedtatt at vi skulle beholde. Jeg spurte flere ganger hvordan han stilte seg til det, og han sa han gledet seg. Særlig fordi vi har to gutter fra før, og dette er ei jente.

 

Anonymous poster hash: 498a3...30f

 

Ok, uansett utrolig merkelig oppførsel og jeg syns han viser deg veldig liten respekt.

 

Jeg ville tatt det opp at enten drar vi til jordmor/helsestasjon/familievernkontor sammen NÅ eller så kan han droppe å bli med på fødsel. Jeg ville også vurdert å forlate han etter hvert om han nekter å innse at han utgjør en belastning i forholdet.

 

Du har bare et liv, ta ansvar for det, og din egen lykke. Dette er jo ikke noe du vil leve i!

[MJ<3]

 

 

Hvor finner dere disse mennene? Og hvorfor blir dere værende?

 

Anonymous poster hash: b8c9a...f50

Helt enig

 

Anonymous poster hash: 84a8d...5ef

 

 

 

Mener dere at livet mitt blir mye lettere som alenemor til 3? Å gå er ikke alltid løsningen.

 

Anonymous poster hash: 498a3...30f

 

Det er jo ikke automatisk sånn at du blir alenemor til 3, det er mange som har en 50/50 ordning. Det er liksom alltid opplest og vedtatt at damen skal bli alenemor.

 

Uansett, hadde jeg hatt en sånn mann, så tror jeg det alternativet ville vært bedre enn å gå rundt med en som tror han kan oppføre seg som en drittsekk.

[Anonym bruker]

 

 

 

Hvor finner dere disse mennene? Og hvorfor blir dere værende?

 

Anonymous poster hash: b8c9a...f50

Helt enig

 

Anonymous poster hash: 84a8d...5ef

 

Mener dere at livet mitt blir mye lettere som alenemor til 3? Å gå er ikke alltid løsningen.

 

Anonymous poster hash: 498a3...30f

Ikke alltid nei, men i dette tilfellet er det nok løsningen.

 

Anonymous poster hash: 140f1...633

[Anonym bruker]

Jeg tenker at han er utro.

 

Hadde bedt han om å skjerpe seg, hvis ikke fikk han ikke være med på fødsel. Og så hadde jeg sagt at jeg ikke kommer til å svare han når han kommer med kjeft eller usakligheter. Hadde ignorert det.

 

Anonymous poster hash: e8f8e...4f6

[Anonym bruker]

Jeg tenker at han er utro.

 

 

Anonymous poster hash: e8f8e...4f6

Det var det første som slo meg også...

 

Anonymous poster hash: f84fd...c1f

[Gjest Antarctica]

Som jeg ser det, er vel fødselen i seg selv deres minste problem...? Det er vel de 18 åra etterpå jeg ville ha stussa over?

[*Nøtta*]

 

Jeg tror at mannen din gruer seg til fødselen,

Og takler dette særs dårlig.

 

Du sier selv at han ikke var umulig før du var 6 måneder på vei med andremann- da begynte han sikkert å grue seg til det han selv har sagt var en utrivelig opplevelse.

 

 

Min teori... prat sammen. Skikkelig. Finn ut hva som plager ham og som gjør at han oppfører seg som en skit.

 

Evt gi ham tlfnr til helsestasjonen/jordmor om han ikke vil åpne seg for deg, og si til ham at om det er fødselen som plager ham så kan han kontakte de for å få en time om han ikke vil snakke med deg om dette.

 

 

6 måneder på veg med andremann? Hvor skrev jeg det?

 

Anonymous poster hash: 498a3...30f

 

Beklager, jeg vet ikke hvorfor jeg las det du sa om at du var tre måneder på vei med sistemann, som at det var tre måneder igjen av svangerskapet med forrige.

Herrefred! Jeg må ha kortsluttet idet jeg las den setningen..