Dere som har nære forhold til søsknene deres😊...

[Anonym bruker]

Hva tenker du er grunnen til at dere er så nære? Hva gjorde foreldrene deres riktig da dere var små? 😊

 

Anonymous poster hash: 29e2c...34b

[Anonym bruker]

1: Vi hadde i perioder ikke noe annet valg enn å være sammen med hverandre eller å være alene. (På hytta, på ferie mm)

2: Vi hadde et par felles fiender (nabo, lærer mf)

3: Vi lærte tidlig å ta vare på hverandre uten foreldre som glattet over eller meglet i konflikter.

4: Vi fikk felles idretsinteresse som foreldrene våre ikke blannet seg i.

5: Vi er greie, likandes personer begge to.

Anonymous poster hash: d96d2...49a

[Anonym bruker]

Det er bare så vidt ett år mellom meg og broren min (men to skoleår).

 

Vi lekte sammen gjennom hele oppveksten, og har begge et nært forhold til foreldrene våre.

 

Vi er vel ganske like av personlighet (utadvendte, sosiale, pratsomme) og jobber i dag begge med barn og unge. Vi har kontakt mange ganger uka, og har begge bosatt oss nært foreldrene våre. Digger broren min!

 

Anonymous poster hash: fe81c...b6b

[Anonym bruker]

Mine foreldre gjorde absolutt alt feil. Slo oss, ble overlatt til oss selv i alt for ung alder, psykisk mishandling.

Vi hadde bare hverandre å støtte oss på og vi beskyttet hverandre. Så når vi er voksne er vi psykelig gode venner.

 

Anonymous poster hash: f7696...76d

[Anonym bruker]

Jeg har to gutter som er veldig nære..

 

Fra tidlig av, så har vi ikke meglet for mye mellom dem. Har alltid sagt at de får finne ut av tingene selv, men  vært rettferdige mot dem. Vi har alltid gjort mye sammen med dem, hatt de alene på ferier osv, men de har og fått felles venner. Har en besøk, så er det helt greit at besøk leker med begge om det ikke er noe spesielt. (dette har bare skjedd, ikke noe vi har tvingt dem til) Vi har lært dem å være gode mot hverandre og at de må passe på hverandre. Og ja, de har nok noen felles fiender og sånt, men det vet ikke vi om. Jeg håper dette fortsetter når begge går inn i tenårene.. Og at mindre søsken og får oppleve dette samholdet.

Anonymous poster hash: 8ad29...197

[Anonym bruker]

Pappa gjorde ikke så mye riktig, han var stort sett på jobb, og når han hadde fri ville han helst ha "alenetid" med mamma. Mamma gikk foran med et godt eksempel og satte familien først i alle sammenhenger. Hun var veldig tydelig på at hun likte aller best når alle var samlet, og lærte oss at familie er viktig. Hun var vel kanskje litt for "flink" der ser jeg i ettertid, på grensen til selvutslettende.

 

I tillegg fikk vi gjøre ting sammen bare vi søsknene uten å ha foreldrene våre hengende over oss hele tiden. Jeg tror dette var veldig viktig.

Anonymous poster hash: 18fa9...925

[Anonym bruker]

Jeg hadde et veldig nært forhold til min søster, selv om det var 13 år mellom oss, og forskjellig far.

 

Men forholdet vårt har endret seg, vi er ekstremt forskjellige mennesker. Men vi har holdt sammen, da vi bare har hverandre. Og vi begge hadde dårlig forhold til vår mor. Men så har hun fått vite at jeg ble grovt misbrukt av min far som barn. Tror hun har dårlig samvittighet. Som barn tagg og ba jeg flere ganger om å få flytte til henne, sa jeg hadde det grusomt hjemme. Men turte aldri å si hva min far gjorde. Jeg har sagt at hun ikke trenger å ha dårlig samvittighet, for hun kunne jo ikke vite.

Så har jeg gjort noen valg i mitt liv, som hun gjerne skulle ha gjort i sitt, men tør ikke. Og jo eldre vi blir, jo mer forskjellige blir vi. Vi har fortsatt et greit forhold, men det er ikke det nære det var før.

Anonymous poster hash: 748f2...00a

[Anonym bruker]

Vi hadde ikke ett veldig nært forhold da vi vokste opp. Var igrunnen dritt lei min søster og er det til tider enda for hun er manipulerende og slu. Men har alltid tatt vare på henne men vi har så mye opplevelser sammen og veldig godt forhold til foreldrene våre samt besteforeldre at vi er viktigst på en måte. Aldri gjort forskjell på. Nå har vi barn i samme barnehage i någenlunde lik alder. De barna vokser opp nesten som søsken.

 

Anonymous poster hash: 86c0f...528

[skjotta]

Vi har vokst opp med sterke familieverdier. Vi er svært forskjellige og der er 6 år imellom oss men trenger den ene noe så stiller den andre opp.

 

Vi har vokst opp med en mor som har veldig tette bånd med sine søsken og en far som ikke har kontakt med sine, så da vet vi hvordan vi vil ha det.

[Anonym bruker]

Vi var bitre fiender hele oppveksten, virkelig hatet hverandre. Jeg drømte om at hun var død, og tenkte ofte på hvor fint alt hadde vært uten henne. Vi sloss som hund og katt, og hadde flere fysiske slåsskamper, selv om det psykiske var verst.

Det endret seg når vi var 15-16 år, og gradvis fikk vi et godt forhold.

I dag er hun min aller nærmeste, vi er masse sammen og er dypt involvert i hverandres familie. Jeg er så glad i henne at jeg ikke klarer å sette ord på det!

 

Mine foreldre gjorde det meste feil i oppveksten vår, kjeftet og smalt, satte oss opp mot hverandre, favoriserte og forskjellsbehandlet.

 

Anonymous poster hash: 405c5...19a

[Anonym bruker]

Med en psykisk syk mor og en fraværende far hadde vi kun hverandre. Jeg var eldst og tok vare på lillebroren min. Han ser på meg som en mamma, men vi er bestevenner. Det har vi alltid vært. Vi har fortsatt kun hverandre, av voksne i familien.

Anonymous poster hash: addad...c01

[Anonym bruker]

De har nok ikke gjort noe spesielt tror jeg...

 

Men vi er tette i alder og bodde litt avsides, så lekte (og kranglet) mye med hverandre under oppveksten.

 

Nå i voksen alder ser jeg at det betyr mye at vi snakker samme språk/intuitivt forstår hverandre, har toleranse og respekt overfor hverandre samt har vært så heldige å like hverandres partnere.

 

Anonymous poster hash: dcae1...a85

[Anonym bruker]

Vi ble først nøre da jeg var 19 og hun 28.

 

Anonymous poster hash: ef119...9cb

[Anonym bruker]

Vi er tette i alder. Alltid vært nære.

Anonymous poster hash: 8b51c...176

[Anonym bruker]

De var psykisk syke. Gjorde vel alt feil selv om de selvsagt ikke kan for at de er syke.

 

Anonymous poster hash: 90d57...572