Andre her med barn som har sprøyteskrekk?

[Anonym bruker]

Ja det er de voksne som bestemmer, ja noen ting må man bare gjøre. Jeg vet...

 

Men nå har det seg sånn at jeg har en gutt på 8 år som er skikkelig redd!

Jeg vet ikke hvor det kommer fra, for jeg er ikke redd i det hele tatt. Har tilbudt han å bli med meg, sånn at han kan se at det ikke er farlig/vondt osv.

 

Men alt som har med sykehus å gjøre gjør at han bare kobler helt ut.

 

Han har måtte ta noen blodprøver, da har det gått greit etter at nåla er i armen. Da har han kunnet se på og stoppet og gråte. Jeg prøver å hente frem den episoden hver gang han sier noe om det. Men det går ikke inn.

Han fjernet mandlene når han var 4 år gammel, ellers har det bare vært enkle blodprøver.

 

Men han har gruet seg siden 1 kl. til han skulle begynne i 2. kl. pga. noen hadde sagt at da skulle de få sprøyte. Nå har dagen snart kommet.....

Jeg prøver å forberede han på det, på en skånsom måte. Han må jo. Håper han tøffer seg litt opp når det skal gjøres på skolen, da ser han jo at alle andre også gjør det.

 

Men samtidig, jeg jobber men plass mange er redd for. Mange voksne mennesker med skikkelig skrekk. Har man skrekk så kan man ikke bare si nei skjerp deg! Det kan man jo ikke si til barn heller.

 

Syns så synd på han, for det er ikke noe godt å være redd.... Belønninger driter han langt i for å si det sånn..

 

Tannpleier går han til lett som bare det. Men leger og stikk... Men så er det jo bare sånn at noen blodprøver og vaksiner må man ta. Men hvor langt skal man gå i å tvinge dem/holde dem fast?

Jeg syns jo synd på han! Men det sier jeg jo ikke.. Sier jo at noen ting må man bare gjøre osv.

 

Andre som har barn som har det slik? Kan de vokse det av seg? Hva gjør dere? Ville du ringt helsesøster og informert om det, eller skal jeg bare se om det går lettere når klassekameraterne skal gjøre det samtidig? Regner jo med at jeg får beskjed om han slår seg helt vrang.

 

Anonymous poster hash: 8bb7c...4ff

[Anonym bruker]

Hva med emlakrem, da? Er man redd, så er man redd, kanskje terapi kan fungere for ham?

Det som er dumt med sprøyteskrekk er at det lett kan forsterkes. Jeg har det selv, og er redd alt av sprøyter. Tar sprøyter 2 ggr daglig, så å eksponeres for det hjelper ikke, fordi de gjør så vondt at jeg får bekreftet frykten; det er "farlig". Det gjør vondt. Jeg får angst.

 

Du kan høre med fastlegen om h*n vet om noen som det kan henvises til, f.eks en psykolog eller noe?

 

Anonymous poster hash: d5309...e6e

[Anonym bruker]

Ja vi har brukt emlakrem når det er planlagt blodprøve. Det hjelper ikke. Eller han stoppet jo å gråte og satt rolig etter at nåla var satt. Spurte han etterpå om det var vondt. Nei sa han da. Det er den episoden jeg prøver å dra frem igjen når det er snakk om sprøyter. Men han låser seg helt fordet.

 

Men kan man bruke emlakrem når det gjelder vaksiner?

 

Ja det er nettopp det.. Er man redd så er man redd. Det må jobbes med, man kan ikke bare si nei hør nå her. Han er skikkelig redd.

 

Takk for svar.

 

Anonymous poster hash: 8bb7c...4ff

[Anonym bruker]

Alle mine unger har hatt sprøyteskrekk, og for meg høres det ut som om de fleste unger har det slik, mer eller mindre.
Når de er små har de ingen mulighet til å forstå det gode/nytten ved sprøyta de må ta, de ser bare stikket der og da, at det blir påført dem smerte.
Det er vår oppgave som foreldre å trygge dem, p bygge dem opp og bakke opp om mestringsfølelsen de opplever ETTER at det er gjort. 

Men din reaskon på barnets skrekk kan videreforme skrekken, tenk over hva du sier og hvordan du reagerer.

Min 1 klassing gruer seg halvt ihjel til sprøyta de skal ta neste år, de er litt ekstremt, det er jo nesten et år til. Men unger skremmmer hverandre, det er 2klassingene dette året som skremmer dem, og han har hatt mange grublekvelder om denne sprøyta.
Men det går greit, vi snakker om det og han vet godt at det er noe han må gjøre...Akkurat som da han åtte trekke en tann.
Men de lærer mestring ved slike små skremmende opplevelser, og det er jo slikt livet er, vi må også forberede dem på det vonde, vi kan ikke bare lulle dem inn og beskytte dem, ikke mot alt, det vil være totalt mot sin hensikt.

Anonymous poster hash: d3863...cfa

[Anonym bruker]

Men jeg skriver jo det?

 

Jeg tenker gjennom hvordan jeg svarer han, prøver absolutt ikke pakke han inn i bobleplast. Det jeg skriver her sier jeg jo ikke til han. Men det er det jeg tenker.

Ja noe bare må man gjøre, ubehagelig eller ei.

 

Takk for svar.

 

Anonymous poster hash: 8bb7c...4ff

[Anonym bruker]

Jeg jobber som tannlege, og tro meg; man merker raskt forskjell på de med skikkelig angst og de som er småredde eller koketterer. Ingen barn liker å ta sprøyter, og tilvenning er ofte nødvendig, men skikkelig angst krever mer og må tas på alvor. Det finnes kvinner som unngår å bli gravide fordi de vet de da må ta blodprøver. Dette sier mye om hvor dypt det kan stikke. Ja, de fleste kan man be ta seg sammen, men angst er irrasjonelt og krever behandling.

HI: Jeg ville tatt kontakt med fastlegen. For tannbehandling finnes det et eget senter for odontofobi. Legen kan sikkert henvise til behandling for sprøyteskrekken. Hvis sønnen din har det slik du beskriver er det like godt å få hjelp først som sist. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: b52b6...adf

[Anonym bruker]

Ja jeg jobber på tannlegekontor faktisk. Så møter mange hver uke som har skikkelig angst og skrekk. Man kan ikke bare be dem skjerpe seg.

 

Så er det det da, har han skikkelig angst, eller er det redd som mange andre også er? Kommer han til og vokse det av seg, eller blir det bare verre.

Jeg måtte ta stivkrampesprøyte her for ikke veldig lenge siden, da tenkte jeg at dette ville være en fin mulighet for han til å se mens jeg tok sprøyta (han måtte være med på legevakten). Men det var det ikke snakk om! Tenkte det ville ufarliggjøre det litt..

 

Vi hadde et barn i tannlegestolen her (jobber bare med voksne, ser derfor ikke ofte behandling av barn). Det barnet gruet seg jo selvfølgelig, tullet litt og ville selvfølgelig ikke. Men med litt småprat så fikk vi satt bedøvelse og boret uten særlig store problemer.

Det hadde ikke gått med min sønn. Men han går heldigvis til tannpleier uten det minste problem da.

 

Ja kanskje jeg må ta det med fastlegen. Men ville dere ringt helsesøster på forhånd, eller skal jeg se det an denne gangen hvor jeg ikke er der?

 

Takk for svar.

 

 

Anonymous poster hash: 8bb7c...4ff