Hvis dere hadde fridd og fått nei

[Anonym bruker]

Hvordan hadde dere tatt det? Jeg ønsker å gifte meg, han er prinsipielt imot uten å kan sette fingeren på hvorfor. Jeg er ganske sikker på at han kommer til å si nei om jeg spør..

En venninne av meg fikk nei til svar, da flyttet hun ut på dagen og så seg aldri tilbake. Lurer på om det hadde skjedd om jeg hadde dristet meg til å spørre.. Vi har ingen barn sammen.

Anonymous poster hash: 7eafb...fa0

[Serepta]

Hvorfor spørre om du vet han er imot å gifte seg?

[Anonym bruker]

Er ekteskap så viktig for deg at du ikke vil være sammen med han om han sier nei? Eller kan du fortsette forholdet med han uten å være gift? Kan du svare på det, så vet du alt svaret ditt selv

 

For meg var det ikke viktig å være gift, men synes det hadde vært koselig likevel, jeg fridde, han sa nei, og det er nå 5 år siden, sist helg fridde samboeren til venninna mi, hun sa nei, i helga flytter han ut..
 

Anonymous poster hash: e1da1...d5c

[Anonym bruker]

Om du vet at han ikke ønsker å gifte seg er det jo utrolig teit å spørre!

 

Ikke alle ønsker å være gift, det betyr ikke at han ikke elsker deg eller vil dele livet med deg. Å velge han bort som partner fordi dere har forskjellig syn på det å være gift høres veldig rart ut for meg, da må det være andre ting også som gjør at du evt velger å gå.

Anonymous poster hash: f7c76...4d6

[Anonym bruker]

Hvorfor spørre om du vet han er imot å gifte seg?

Tja, hvorfor ikke? Jeg er prinsipielt for å gifte seg, han imot. Hvem sin mening veier tyngst, min eller hans? Om jeg ikke spør vil jeg aldri vite svaret 100%, men vil jeg likevel ha han hvis han nei til meg? Jeg vet ikke..

 

Anonymous poster hash: 7eafb...fa0

[mimlen]

Vil du/dere ha barn eller har barn? er et hvor stort bryllup og hvor mye det koster noe som skremmer han vekk, kunne dere gjort det lite og intimt? Forlovelse nok for deg? Spurt han om han ser på forholdet deres som noe som noe han føler seg sikker på? Stort tema og mange spørsmål, har dere tatt en prat om det?

[Anonym bruker]

 

Er ekteskap så viktig for deg at du ikke vil være sammen med han om han sier nei? Eller kan du fortsette forholdet med han uten å være gift? Kan du svare på det, så vet du alt svaret ditt selv

 

For meg var det ikke viktig å være gift, men synes det hadde vært koselig likevel, jeg fridde, han sa nei, og det er nå 5 år siden, sist helg fridde samboeren til venninna mi, hun sa nei, i helga flytter han ut..

 

 

Anonymous poster hash: e1da1...d5c

 

Det er jo menge meninger om dett og følelser med i spill. Å gifte seg ser jeg på som en kjærlighetserklæring over alle, hvis den ene veldig gjern vil gifte seg, hvilken "gyldig" god grunn kan den andre ha for å nekte? At man bare ikke føler for det? Vi gjør jo alle ting for våre kjære, oftrer ting til og med,hele tiden, hvorfor kan ikke den andre bli med på å gifte seg om den andre veldig gjerne vil? Det er jo ikke snakk om å spørre den andre om å ofre seg fullstendig og inngå en evig symbiose der man er avhengig av den andre for å overleve. 

 

Anonymous poster hash: 7eafb...fa0

[Anonym bruker]

Huff, jeg synes nok det der er et vanskelig spørsmål. 

 

Hadde jeg ønsket å gifte meg og spurt min samboer/kjæreste om å gifte meg og fått nei, hadde jeg nok flyttet. Det er ikke fordi at jeg ikke kunne ha levd livet sammen med min samboer uten å være gift, men jeg lurer på hvorfor man ikke vil gifte seg hvis man uansett har lyst å være sammen for resten av livet. 

 

Jeg mener helt klart at ekteskap i seg selv ikke bør være avgjørende for om en skal være sammen, men samtidig er det jo helt klart at man ikke tenker det samme om hverandre om man dene ene vil gifte seg og den andre ikke. Den ene tenker da at deg vil jeg være sammen med for resten av livet, mens den andre tenker at jeg kan gjerne holde deg på "gress". Den ene vil bygge, trygge og sikre fremtiden sammen med deg, mens den andre ikke.

 

Så for meg hadde det vært en av de større avvisningene og jeg ville ikke kunne klart å fortsette hvis det ble så tydelig at jeg elsket mannen min så mye mer enn han gjør meg.

 

Hadde det ikke vært en stor greie for meg å gifte meg hadde jeg aldri spurt og det ville aldri vært et tema/problem.

 

 

Anonymous poster hash: 1c133...1be

[Superdolly]

Man vet aldri før man selv er i den situasjonen. Jeg ville mest sannsynlig ha prøvd å få et svar på hvorfor det var så viktig for ham å IKKE være gift. Sannsynligheten er stor for at jeg ville ha antatt at det var MEG han ikke ville være gift med, og ikke ekteskapet i seg selv som var problematisk. Så med mindre han kunne hoste opp en god forklaring med en grunn ville jeg nok ha tatt det veldig personlig.

 

Om jeg ville flyttet ut? Det vet jeg ikke. Det ville avhenge av flere ting. Men jeg ville nok ha tatt det som en erklæring om at jeg nok ikke var den helt store kjærligheten for ham. Slike tanker og antagelser ville ikke vært med på å gjøre forholdet stødigere for å si det sånn.

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok taklet såpass dårlig å få nei at jeg uansett ikke hadde spurt uten å være sikker på å få ja.

Anonymous poster hash: c03cc...8dc

[Anonym bruker]

 

 

Er ekteskap så viktig for deg at du ikke vil være sammen med han om han sier nei? Eller kan du fortsette forholdet med han uten å være gift? Kan du svare på det, så vet du alt svaret ditt selv

 

For meg var det ikke viktig å være gift, men synes det hadde vært koselig likevel, jeg fridde, han sa nei, og det er nå 5 år siden, sist helg fridde samboeren til venninna mi, hun sa nei, i helga flytter han ut..

 

 

Anonymous poster hash: e1da1...d5c

 

Det er jo menge meninger om dett og følelser med i spill. Å gifte seg ser jeg på som en kjærlighetserklæring over alle, hvis den ene veldig gjern vil gifte seg, hvilken "gyldig" god grunn kan den andre ha for å nekte? At man bare ikke føler for det? Vi gjør jo alle ting for våre kjære, oftrer ting til og med,hele tiden, hvorfor kan ikke den andre bli med på å gifte seg om den andre veldig gjerne vil? Det er jo ikke snakk om å spørre den andre om å ofre seg fullstendig og inngå en evig symbiose der man er avhengig av den andre for å overleve. 

 

Anonymous poster hash: 7eafb...fa0

 

Samboeren min sa nei, fordi han har sett alt for mange som gifter seg, gå fra hverandre, og da har det vært mer intense krangler og stemninger mellom partene enn der hvor han har sett samboere gå fra hverandre.. For han er ekteskap det samme som å "avslutte forholdet på sikt".. Noe jeg respekterer fullt ut, det var noe han aldri sa, før jeg fridde til han.. Hvorfor prøve å presse han til ekteskap, om dette er hans syn på det hele, han er redd for ekteskap, da han har sett det ødelegge for så mange, og samtidig ødelegge menneskene.. For meg er ekteskap tegn på kjærlighet, men skal min mening veie tyngre enn hans? Skal han gå inn i et ekteskap, og kontant føle på redselen for at det skal gå galt, og at en eventuell skilsmisse blir kverken for oss begge? Nei, da takker jeg meg heller til samboerskapet, som er trygg base for oss begge.

 

Anonymous poster hash: e1da1...d5c

[Anonym bruker]

Det er bra man ser forskjellig på det.. En slik tankerekke er i mitt hode en "god eller dårlig unnskyldning"  til å ikke gifte seg. Jeg baserer mitt forhold på det jeg og min mann har sammen, ikke det andre har sammen, og slik er jeg. Om du finner hans forklaring som god er jo det kjempebra for deg og for han

 

Ekteskap handler jo ikke bare om en kjærlighetserklæring, men det handler om å sikre sin egen, partnerens og barnas rettigheter i fremtiden. Man kan få mye av det sammen gjennom å leie inn en advoktat, skrive samboerkontrakt med påfyllende testament også videre, men da er jo praktisk talt gift. Sannsynligheten er jo ikke mindre for å gå i fra hverandre om man inngår en omfattende samboerkontrakt eller om man gifter seg. Den tankerekken sitter jo oppi hode..

 

Uansett så mener jeg at det er bra at dere har funnet ut av det og har fred med det. Jeg på min side hadde nok ikke takla et nei angående ekteskap fordi det er verdiene som ligger til grunn for et ekteskap som hadde såret meg. At våre verdier hadde vært så forskjellig på noe så viktig. For meg er det ikke kjolen, festen osv som betyr noe, det er verdiene som ligger til grunn som betyr noe.  Jeg ville uansett ikke ha flyttet inn med en mann, fått barn og tilhørende verdier for å kunne endt opp med å få med meg minimalt ut igjen ved et evt brudd.

 

Men igjen, så er jo en omfattende samboerkontrakt med gjensidig testament osv tilnæremet likestilt med ekteskap

 

Så lenge man er lykkelig så er det jo det som betyr noe til slutt!

 

Anonymous poster hash: 1c133...1be

[Anonym bruker]

 

Det er bra man ser forskjellig på det.. En slik tankerekke er i mitt hode en "god eller dårlig unnskyldning"  til å ikke gifte seg. Jeg baserer mitt forhold på det jeg og min mann har sammen, ikke det andre har sammen, og slik er jeg. Om du finner hans forklaring som god er jo det kjempebra for deg og for han

 

Ekteskap handler jo ikke bare om en kjærlighetserklæring, men det handler om å sikre sin egen, partnerens og barnas rettigheter i fremtiden. Man kan få mye av det sammen gjennom å leie inn en advoktat, skrive samboerkontrakt med påfyllende testament også videre, men da er jo praktisk talt gift. Sannsynligheten er jo ikke mindre for å gå i fra hverandre om man inngår en omfattende samboerkontrakt eller om man gifter seg. Den tankerekken sitter jo oppi hode..

 

Uansett så mener jeg at det er bra at dere har funnet ut av det og har fred med det. Jeg på min side hadde nok ikke takla et nei angående ekteskap fordi det er verdiene som ligger til grunn for et ekteskap som hadde såret meg. At våre verdier hadde vært så forskjellig på noe så viktig. For meg er det ikke kjolen, festen osv som betyr noe, det er verdiene som ligger til grunn som betyr noe.  Jeg ville uansett ikke ha flyttet inn med en mann, fått barn og tilhørende verdier for å kunne endt opp med å få med meg minimalt ut igjen ved et evt brudd.

 

Men igjen, så er jo en omfattende samboerkontrakt med gjensidig testament osv tilnæremet likestilt med ekteskap

 

Så lenge man er lykkelig så er det jo det som betyr noe til slutt!

 

 

Anonymous poster hash: 1c133...1be

 

Nå har ikke vi felles barn, kan vi aldri få heller, da han er steril fra fødsel av Han arvet hus etter sin far for 3 år siden, vi flyttet sammen da, det jeg fikk igjen for salget av min leilighet gikk i sparekonto, så om vi går fra hverandre, så klarer jeg fint å anskaffe bolig når den tid kommer.. Alle avgjørelser har blitt tenkt nøye over, og valgene er ikke tatt ut av det blå..

Nå har vi vært sammen i 8 år, jeg har et barn på 10 år.

 

Anonymous poster hash: e1da1...d5c

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke gifte meg, og jeg har sagt det til samboeren min, slik at han slipper å fri og få nei.

Men, han er uansett mannen i mitt liv, og vi vil bli gamle sammen.

 

Blir ikke mere kjærlighet om det kommer en ting på fingeren da.. 😜

 

Anonymous poster hash: 0dc19...ace

[Anonym bruker]

Så er det ikke minst like viktig hvordan utgangspunkt man har eller hvordan situasjon man er i

 

Mitt utgangspunkt er ikke det samme som ditt. Jeg har ingen penger å sette vekk for evt kjøp av hus/leilighet i framtiden. Min framtid er den jeg bygger nå sammen med min mann som jeg har felles barn med. De verdiene vi erverver oss er det som er vårt; mitt,mannen og barna sine. Derfor er det viktig for meg å trygge mannen i mitt liv, mine barna og meg selv. Hvis jeg dør så vil jeg f.eks at mannen min skal få lov, hvis han vil (selv om mtp alder hans osv ikke vil anbefale det) å bo i vårt hus, altså sitte i uskiftet bo.

 

For din situasjon ser jeg at samboerskap kan være godt nok, men for oss eller for meg i min situasjon er det ikke det. Dette fordi at ved en evt fordeling ved samboerskap er det til syvende og sist den som har "betalt" for alt som har størst sannsynlighet for å få disse tingene ved deling. Dette selv om du kanskje har betalt andre ting for å kompensere.

 

Synes det er flott at dere har funnet ut av hva som til det beste for dere, er som du sier viktig at alt er nøye gjennomtenkt

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 1c133...1be

[Anonym bruker]

Jeg har fått nei av min samboer gjennom 8 år. Vi har ingen barn sammen men jeg har ett fra Før. Jeg er skuffet over at han ikke ønsker å gifte seg med meg. Han ønsker seg barn men jeg har sagt at jeg ikke ønsker barn med en som ikke vil gifte seg med meg. Så da kommer vi ingen vei med verken barn eller ekteskap.

 

Anonymous poster hash: b1df8...ea8

[Anonym bruker]

Men hva sier han selv, hvilke begrunnelse ligger til grunn for at han ikke vil gifte seg, og hva tenker du om dette?

 

Skjønner godt at du er skuffet.. For min situasjon er det uaktuelt å ikke skal gifte seg, men hadde jeg vært i en annen situasjon slik som hun ene over så er det ikke sikkert at det ville ha vært like viktig for meg.

 

 

Anonymous poster hash: 1c133...1be

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det store spørsmålet heller dreier seg om han vil ha barn med deg, hvis du vil ha selv! Ja, giftemål ser jeg på en slags bindende kjærlighetserklæring, men hvis mannen ønsker seg barn me deg så synes jeg det veier tyngre enn giftemål faktisk. Jeg har en venninne der samboeren gjerne kan gifte seg, i kirken noe hun ikke vil, mens hun vil veldig gjerne ha barn, noe ikke han vil! Så den der synes jeg er vanskelig. Nå er vi oppe i tredveårene alle sammen og venninner rundt begynner å stifte familie.hun sier at det ikke er Sååå viktig med barn, men akkurst det tror jeg ikke,er stygt redd for at hun kan bli veldig bitter hvis de skulle gå fra hverandre og tiden for barn har gått fra henne

 

Anonymous poster hash: 90bae...1e2

[Jippipippi]

For meg er ekteskapet hellig! Det er en inngåelse som viser at man hører sammen. En erklæring på at det kun min mann jeg ønsker og vil leve resten av livet sammen med. En slags magisk kjærlighetserklæring. Hadde kjæresten min ikke ønsket dette. Noe som er svært viktig for meg, så hadde jeg brutt ut av forholdet. Jeg kunne ikke bodd sammen med en jeg ikke var gift med! Skal en stifte en familie så må en gå inn for det 100 %.

 

Jeg respekterer at andre tar sine valg. Men for meg er ekteskap det eneste rette!

[Anonym bruker]

Kjæresten min har vært gift to ganger. Ingen av gangenehadde han lyst. Det var bare dama som "bestemte seg" for at det var på tide. Igjen klarte ikke si nei... På grunn av dette vil han aldri gifte seg igjen,. Greit for meg egentlig.. Vi har bestemt oss for at vi skal være sammen for alltid og det er nok for meg. Jeg kan i hvert fall aldri fri til han, siden han har følt seg "presset" til det før. Han hadde ikke likt det for å si det sånn...

 

Anonymous poster hash: 8718a...f8b