Separasjonsangst når hun er 3,5 år?

[Anonym bruker]

Jenta har alltid vært glad og fornøyd, noe hun er fremdeles. Ikke hatt noe problemer med at jeg drar osv. Enkelte dager vil hun ikke at jeg skal dra fra barnehagen når jeg skal på jobb, men det er jo normalt.

Det som derimot har endret seg veldig er at hun tåler ikke at jeg er andre steder enn henne i huset! Går jeg ned begynner hun å gråte fordi jeg går fra henne. Og da går jeg ned for å gå på do og for så å komme opp igjen og det sier jeg ifra om.

Hvis hun er nede og jeg går på badet og lukker døren begynner hun å HYLGRÅTE! Hun sier hun blir redd osv. Spurte igår hva hun er redd for og hun er redd for at vi skal dra fra henne! På nettene gråter hun flere ganger i søvne før hun tilslutt våkner etter å ha hyla 3-4 ganger og da gråter hun, sier jeg må vente på henne, må ikke gå fra henne osv.

Hva skal vi gjøre? Det er så slitsomt! Ikke sover hun noe godt på nettene lenger heller fordi hun er redd! 

 

Jeg skjønner ingenting. Jeg har aldri reist fra henne! Vi var på en 3-dagers tur nå i vinter hvor hun sov hos besteforeldre og det kom ikke brått på henne. Pratet om det lenge før og det gikk veldig fint for henne da.

Anonymous poster hash: 09f0d...c2c

[Anonym bruker]

Noen med tips om hva vi kan gjøre?

 

Anonymous poster hash: 09f0d...c2c

[Anonym bruker]

Synes du i en periode skal ta henne med på alt du gjør til hun blir tryggere. Hvorfor skal hun ikke få være ned med deg på do?

 

Anonymous poster hash: 822f6...6eb

[Anonym bruker]

Har ikke noe problem med at hun blir med på do, men hun vet at jeg går ned og bryr seg ikke. Etter 10 sekunder begynner hun å gråte og vil være med

Anonymous poster hash: 09f0d...c2c

[Anonym bruker]

bortskjemt er vel mer riktig

Anonymous poster hash: 82213...dd4

[Anonym bruker]

Ta kontakt med helsesøster, og hør hva de mener. Det kan være en "normal" fase hun går igjennom, men redselen bør uansett tas seriøst, da det kan utvikle seg til så mye mer.

 

Vi har en gutt på nå 9 år som har hatt diagnosen separasjonsangst i 4 år. Han har et stort kontrollbehov og stiller veldig strenge krav til seg selv - det er hans måte å prøve å ha kontroll på angsten. Han går til ukentlige samtaler med helsesøster. Går hverdagen utenfor de vanlige rutinene så kan angsten eskalere noe voldsomt. Det eneste som hjelper er å trygge ham veldig, ikke ha de store forandringene i hverdagen, og begrense de "kravene" vi har til ham. Når han har det på det vondeste takler han ikke at jeg går ut i hagen en gang uten at han kan være med og se meg. Så vi måtte dra inn både familievernkontor og helsesøster for å få hjelp.

 

Det kan hende at det har skjedd noe, som for dere er en detalj, men som for henne var den tuen som veltet lasset. Uansett er det viktig at dere tar det seriøst og ber helsesøster om råd. For det kan eskalere til så mye mer. Da kan det bli et skritt fram og to tilbake i lengre tid.

 

Så krysser jeg fingrene for at det kun er en "fase" ungen din må igjennom, for å ha et barn med separasjonsangst er utrolig vondt, både for foreldre og barnet selv. Det er en lang vei å gå for å bli trygg igjen.

Anonymous poster hash: 3a00f...031