Til dere som har menn som jobber mye borte.

[Anonym bruker]

Er det flere en meg som sliter med overgangene? I starten gikk det veldig bra, men så har det umerkelig blitt større og større problem rundt overgangene for et av barna. Da hun var mindre gikk det veldig greit. Litt trist da han reiste, men tørket tårene og hadde en tilnærmet normal hverdag. Men da hun begynte på skole ble det verre, og nå sliter jeg med grining, sinneutbrudd og dårlig søvnmønster ganske lenge etter at han har reist. Og kommer han hjem til feil tid, ev reiser bort når han skal være hjemme, da blir det virkelig ille. Det har vært så ille at hun har muret seg inne på rommet sitt, og virkelig hylt opp til en time. Hvis noen da prøver å komme inn til henne, blir hun helt rasende.

 

Vi fikk også et dødsfall i ganske nær familie + at vi flyttet fra leilighet til hus i denne perioden, så det ble nok mye forandringer.

 

Hørte en gang en mann snakke om at alle barn har en voksen som de føler mer felleskap med, det trenger ikke å være den de er mest sammen med. Og at disse barna blir direkte ulykkelige om de ikke har jevn kontakt med den av foreldrene. (Husker ikke nøyaktig formulering).

 

Noen som har opplevd det samme? Har dessverre en mann som tjener mye mer ved å "jobbe ute", men har nå sterkt vurdert å tvinge han på land. Tror ikke han vet hvor ille dette er, har prøvd å beskytte han litt, men det kan jo ikke fortsette slik.

Anonymous poster hash: 1c289...39c

[Anonym bruker]

NB! De andre to savner ham også, så klart. Men ikke på samme hjerteskjærende måte.

Anonymous poster hash: 1c289...39c

[Anonym bruker]

Jeg har ikke opplevd med egne barn, men jeg vokste opp med en far som reiste ut.

Han var hele verdenen min, dessverre, så jeg endte opp med tilknytningsskader i ettertid. Det slet virkelig på meg at han "forlot" meg. Vi har i dag ikke et tett og nært forhold, noe som er trist.

Moren min var helt topp, forresten, hun gjorde ikke noe galt, men jeg så nok på faren min som den primære i den perioden.

Anonymous poster hash: be986...b9a

[Anonym bruker]

 

Jeg har ikke opplevd med egne barn, men jeg vokste opp med en far som reiste ut.

Han var hele verdenen min, dessverre, så jeg endte opp med tilknytningsskader i ettertid. Det slet virkelig på meg at han "forlot" meg. Vi har i dag ikke et tett og nært forhold, noe som er trist.

Moren min var helt topp, forresten, hun gjorde ikke noe galt, men jeg så nok på faren min som den primære i den perioden.

 

Anonymous poster hash: be986...b9a

 

 

Takk for svar. Nesten så jeg vurderer å tvinge han på land en stund, for det er virkelig ille. Har vurdert å søke meg selv ned i stilling også, men tror kanskje ikke det vil hjelpe så mye.

 

Anonymous poster hash: 1c289...39c

[Anonym bruker]

Jeg hadde også en far som reiste mye når jeg var barn. Det var aldri noe problem for meg selv om jeg savnet han. Det var bare sånn det var. Har ikke slitt med noe i ettertid.

 

Min samboer reiser også mye og 10 åringen tilpasser seg helt fint. Hun har Vært vant med dette fra hun var liten. Det meste han har vært borte i strekk er 4 mnd og har da vært hjemme i 10 dager for så å reist igjen i 2 mnd.

 

Men folk er forskjellige. Noen barn takler det å andre ikke. Da er det viktig at man ser på nødvendigheten av å ja en slik jobb.

 

Anonymous poster hash: c5867...4dd

[Anonym bruker]

Min mann gjør

 

Det er fælt for meg og barnet

 

Anonymous poster hash: 2c2a1...02c

[Anonym bruker]

For meg har det faktisk blitt en vane, så sånn sett synes jeg ikke det er grusomt at han reiser. Og klart de andre to barna savner han også, men det er ikke full krise i hjemmet. Men synes det er ille, nå som den ene har vært plaget av det i flere år. Og det er da virkelig ikke normalt at en unge hylskriker flere kvelder på rad? Nå i det siste har hun litt bedre kontroll på det, så hun får ikke direkte anfall lenger. Men tårene triller.

Anonymous poster hash: 1c289...39c

[Anonym bruker]

 

For meg har det faktisk blitt en vane, så sånn sett synes jeg ikke det er grusomt at han reiser. Og klart de andre to barna savner han også, men det er ikke full krise i hjemmet. Men synes det er ille, nå som den ene har vært plaget av det i flere år. Og det er da virkelig ikke normalt at en unge hylskriker flere kvelder på rad? Nå i det siste har hun litt bedre kontroll på det, så hun får ikke direkte anfall lenger. Men tårene triller.

 

Anonymous poster hash: 1c289...39c

Huff så vondt

Klem til dere

 

Anonymous poster hash: 2c2a1...02c

[Anonym bruker]

 

For meg har det faktisk blitt en vane, så sånn sett synes jeg ikke det er grusomt at han reiser. Og klart de andre to barna savner han også, men det er ikke full krise i hjemmet. Men synes det er ille, nå som den ene har vært plaget av det i flere år. Og det er da virkelig ikke normalt at en unge hylskriker flere kvelder på rad? Nå i det siste har hun litt bedre kontroll på det, så hun får ikke direkte anfall lenger. Men tårene triller.

 

Anonymous poster hash: 1c289...39c

 

 

Hva sier faren til dette da?

 

Anonymous poster hash: be986...b9a

[Anonym bruker]

Jeg tror det å bli forlatt av et menneske som står en nær, er en påkjenning for mange.

Vi er forskjellige og reagerer forskjellig.  Tror nok hun vil huske det resten av livet, at pappa dro fra henne.

 

Da jeg selv var liten, var jeg mye hos mine besteforeldre.  Og SÅ vondt det gjorde å reise fra de. 

Det sitter fremdeles i, jeg kan få frem tankene, følelsen, alt rundt det å være borte fra de.  Det er vondt.

Anonymous poster hash: fb502...308