Blir trist av å se barn som

[Anonym bruker]

Ikke har en bra og stabil oppvekst, men som ikke har det så dårlig at barnevernet griper inn.

Altså sånne som ligge midt imellom alt.

 

Jeg tenker på:

- de som har foreldre som glemmer oppdragelse, men kjøper istedenfor ting til barna hele tiden. De får barn som er tilsynelatende fornøyde, men som ikke tåler motgang.

- de som har foreldre som lar barna spille på nettbrett etc hele tiden, slik at de får fred. Barna blir understimulerte, og en merker det godt når de treffer andre barn.

-de som har barnevakt, eller sender bort barna til noen hver helg. Hvor lærer de om familie og samhold?

 

Mange flere som er i gråsonen, men nevnte noen.

 

Hvirdan blir det når de vokser opp? Skolegang, videreutdanning, arbeidsliv?

 

Det er oppdragelsen og oppveksten som former barna... Får helt vondt i meg...

Flere som tenker slik?

 

Anonymous poster hash: 0bbd9...aa0

[Anonym bruker]

Ja, kjenner dessverre flere som har det og har hatt der slik.

Det går sjelden bra. De tåler ikke motgang som voksne og mister mye sosial læring, noe som gjør det vanskelig for dem å tilpasse seg et normalt voksenliv med jobb, venner og familie.

 

Anonymous poster hash: d6eac...8de

[Anonym bruker]

Det med forbruk og kjøping som erstatning for kontakt er i ferd med å bli enerådende. Og nettbrettgenerasjonen risikerer "digital demens".

Selv føler jeg meg som en sur, gammel fossilkjerring som fortsatt vil begrense spilling, pengeforbruk, gotteri og alt som barna "liker". Barnas far vil noe annet, og tro meg, det merkes.

 

Anonymous poster hash: b06ec...132

[Anonym bruker]

Det med forbruk og kjøping som erstatning for kontakt er i ferd med å bli enerådende. Og nettbrettgenerasjonen risikerer "digital demens".

Selv føler jeg meg som en sur, gammel fossilkjerring som fortsatt vil begrense spilling, pengeforbruk, gotteri og alt som barna "liker". Barnas far vil noe annet, og tro meg, det merkes.

 

Anonymous poster hash: b06ec...132

 

Jeg lot eldstemann være hos faren fem uker forrige sommer, noe han har mast om i årevis. Det endte opp med en gutt som var litt glad for at han ikke "hadde det sånn" hele tiden. Var nesten litt negativ til spilling en stund etter dette. For når det blir det enerådende, og han får null kontakt med jevnaldrende, så når det et metningspunkt.

 

Men enig med dere over. Dette  med data/nettbrett/telefoner har blitt et stort problem i samfunnet, men synes ofte vi voksne er like ille. (Spesielt de som ikke er bevisste på dette). Må fylle alle pauser, har ikke lenger fokus på hverandre. Ikke nødvendigvis et større problem i typiske grense til barnevernsaker, mange som regnes for engasjerte og oppegående har også en altfor stor nettbruk.

 

Anonymous poster hash: 1d7be...4de

[Anonym bruker]

 

Det med forbruk og kjøping som erstatning for kontakt er i ferd med å bli enerådende. Og nettbrettgenerasjonen risikerer "digital demens".Selv føler jeg meg som en sur, gammel fossilkjerring som fortsatt vil begrense spilling, pengeforbruk, gotteri og alt som barna "liker". Barnas far vil noe annet, og tro meg, det merkes.Anonymous poster hash: b06ec...132

 Jeg lot eldstemann være hos faren fem uker forrige sommer, noe han har mast om i årevis. Det endte opp med en gutt som var litt glad for at han ikke "hadde det sånn" hele tiden. Var nesten litt negativ til spilling en stund etter dette. For når det blir det enerådende, og han får null kontakt med jevnaldrende, så når det et metningspunkt. Men enig med dere over. Dette  med data/nettbrett/telefoner har blitt et stort problem i samfunnet, men synes ofte vi voksne er like ille. (Spesielt de som ikke er bevisste på dette). Må fylle alle pauser, har ikke lenger fokus på hverandre. Ikke nødvendigvis et større problem i typiske grense til barnevernsaker, mange som regnes for engasjerte og oppegående har også en altfor stor nettbruk. Anonymous poster hash: 1d7be...4de

Du har rett. Og jeg er skyldig i en del av det selv også. Men jeg ser også et den eldste hjemme hos meg kunne ha sluppet lettere unna hvis ikke far hadde innført dataspill så tidlig. Og brukt det som barnevakt!

 

Anonymous poster hash: b06ec...132

[Anonym bruker]

Men nå er det kanskje bedre for disse barna, og vokse opp hos sine foreldre, som de elsker, og foreldre som elsker de. Enn at de må flytte til fosterhjem/barnevernsinstitusjon. Jeg er selv barnevernsbarn, og det er utrolig tøft, men har ingen familie, ingen som elsker deg. Du har noen som får betalt for å ta seg av deg. Jeg kjenner jo mange barnevernsbarn, og vi ville jo alle heller hatt et hjem som du beskriver, enn å være barnevernsbarn.

Anonymous poster hash: cb3a8...31d

[Anonym bruker]

Vel vi har en i vårt nærmiljø som jeg tenker slik om.

Mor er alene med ham og gutten er svært kvikk men mye sint.

Far er lite på banen av gode grunner.

Mor har dårlig råd, er ufør og en eldre mor. Virker svært sliten, forbauser meg ikke om hun har en fortid med misbruk av noe slag.

Gutten flyr som han vil, mor er snill og veldig avslappet... med mange ting.

 

Her er jeg nesten sikker på at bv har vært på banen tidligere. Denne gutten hadde nådd langt med to velfungerende foreldre, nå klarer han seg greit med en sliten mor. Men jeg tror alikevel at han har det bedre der enn i et ev. fosterhjem.

Anonymous poster hash: c9a04...fc5

[Anonym bruker]

At barnevernet kommer inn i bildet, betyr ikke at de tar ifra barna, men kanskje være med på å veilede foreldrene. Det er bra for barn å få nei noen ganger, de har godt av å møte motgang hjemme, der de har folk som er glade i seg rundt seg. De har godt av å få grensesetting, da vet de at de ikke får lov til alt, og de lærer seg grenser. Lover og regler skal følges, hvis ikke konsekvenser.

 

Anonymous poster hash: 0bbd9...aa0

[Lammelåret]

Jeg tenker vel helst at det er mye vi kan gjøre for å inkludere voksne og barn og at det er bra for alle parter. Tenker at vi som har ekstra ressurser må dele på dem og ikke knuge dem til oss og bebreide foreldre som ikke makter å stille på foreldremøter, i styrer og verv. Det er utrolig mye en kan gjøre, som ikke er de store tingene, men som spiller en rolle i hverdagslivet til dem det gjelder. Jeg er mer opptatt av å handle når vi kan enn å synes synd på.

[Anonym bruker]

Jeg tenker vel helst at det er mye vi kan gjøre for å inkludere voksne og barn og at det er bra for alle parter. Tenker at vi som har ekstra ressurser må dele på dem og ikke knuge dem til oss og bebreide foreldre som ikke makter å stille på foreldremøter, i styrer og verv. Det er utrolig mye en kan gjøre, som ikke er de store tingene, men som spiller en rolle i hverdagslivet til dem det gjelder. Jeg er mer opptatt av å handle når vi kan enn å synes synd på.

Utrolig bra skrevet! Jeg er så enig! Jeg er en av de som ikke alltid kan stille opp på alt, og godt mulig mange tenker mye rart om meg... Men når jeg kan stille opp for andre, så gjør jeg det. Om det er å gi mine barn + dette andre barnet en opplevelse. Eller det er så enkelt som å passe en dag Men så VET jeg jo også hvor tøft livet kan være..

 

Anonymous poster hash: 30f2d...60a

[Lammelåret]

 

Jeg tenker vel helst at det er mye vi kan gjøre for å inkludere voksne og barn og at det er bra for alle parter. Tenker at vi som har ekstra ressurser må dele på dem og ikke knuge dem til oss og bebreide foreldre som ikke makter å stille på foreldremøter, i styrer og verv. Det er utrolig mye en kan gjøre, som ikke er de store tingene, men som spiller en rolle i hverdagslivet til dem det gjelder. Jeg er mer opptatt av å handle når vi kan enn å synes synd på.

Utrolig bra skrevet! Jeg er så enig! Jeg er en av de som ikke alltid kan stille opp på alt, og godt mulig mange tenker mye rart om meg... Men når jeg kan stille opp for andre, så gjør jeg det. Om det er å gi mine barn + dette andre barnet en opplevelse. Eller det er så enkelt som å passe en dag Men så VET jeg jo også hvor tøft livet kan være..

 

Anonymous poster hash: 30f2d...60a

 

Ikke sant! Mange konkluderer altfor fort når det kommer til hva andres innsats er verd. Mange tror dessverre at den som ikke stiller opp i verv, f.eks, er egoistisk og gir blaffen, men i virkeligheten kan det ligge mye bak. Dessverre er mange glade i å dømme andre og oppheve seg selv. Tror de aller fleste kan bidra litt og tror at de aller fleste gjør det - på sin måte! (bare det å invitere til bursdag for en hel klasse er en stor innsats for inkludering og samhold).

[Anonym bruker]

Tenker at folk er forskjellige, og om andre velger å leve et annet liv enn hjemme hos oss, så betyr det ikke at det dermed er et dårligere liv.

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 83d0b...1c0

[Anonym bruker]

Det er trist det du beskriver. Det er i ferd med å bli et nytt klasseskille som går litt på tvers av økonomiske grenser. Foreldre som sørger for at barna får en variert smak av diverse aktiviteter, blir satt grenser for og utfordret på ting barn bør bli utfordret på og de barna som blir "kjøpt" for å ikke "plage" de voksne.

 

Jeg opplever nå at min 6-åring er i klasse med mange av disse barna. Klassemiljøet er helt forferdelig og selv for den mest selvstendige lille pjokk/frøken er det nesten umulig å få til å konsentrere seg om å lære.

 

Jeg kjøper ikke dette med "konsentrasjonsvansker". Svært mange av disse barna kan garantert sitte å konsentrere seg om spill eller film i lang tid.

Anonymous poster hash: 52c36...306

[Anonym bruker]

Jeg tenker vel helst at det er mye vi kan gjøre for å inkludere voksne og barn og at det er bra for alle parter. Tenker at vi som har ekstra ressurser må dele på dem og ikke knuge dem til oss og bebreide foreldre som ikke makter å stille på foreldremøter, i styrer og verv. Det er utrolig mye en kan gjøre, som ikke er de store tingene, men som spiller en rolle i hverdagslivet til dem det gjelder. Jeg er mer opptatt av å handle når vi kan enn å synes synd på.

Veldig enig!

Istedenfor å irritere oss over de barna som stadig spiser middag her, overnatter her, får skyss med oss til fotballtreningen osv uten at det blir gjort gjengjeld så kan vi heller velge å sette pris på at vi er i en posisjon hvor vi kan gjøre en forskjell, være en ressurs for et barn som trenger det

 

Anonymous poster hash: 98a11...f20

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker vel helst at det er mye vi kan gjøre for å inkludere voksne og barn og at det er bra for alle parter. Tenker at vi som har ekstra ressurser må dele på dem og ikke knuge dem til oss og bebreide foreldre som ikke makter å stille på foreldremøter, i styrer og verv. Det er utrolig mye en kan gjøre, som ikke er de store tingene, men som spiller en rolle i hverdagslivet til dem det gjelder. Jeg er mer opptatt av å handle når vi kan enn å synes synd på.

Veldig enig!

Istedenfor å irritere oss over de barna som stadig spiser middag her, overnatter her, får skyss med oss til fotballtreningen osv uten at det blir gjort gjengjeld så kan vi heller velge å sette pris på at vi er i en posisjon hvor vi kan gjøre en forskjell, være en ressurs for et barn som trenger det

 

Anonymous poster hash: 98a11...f20

 

 

Jeg er enig med dere, og jeg inviterer ofte barn i gata og skolen hit til oss. Her får alle mat når vi spiser, og det er grensesetting på våre regler i vårt hjem. Men, jeg tenker uansett på at jeg syns det er trist å se barn som ikke har det så bra på hjemmebane. Ting en ikke får gjort noe med, men som bare er sånn. 

 

Jeg får ikke gjort noe med det, men de er selvfølgelig hjertelig velkommen her. Noen foreldre evner heller ikke å sende barna sine på besøk. Det enkleste er å kaste i dem et dataspill. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0bbd9...aa0

[Anonym bruker]

Her var det mye selvforherligelse og fordommer i skjønn forening...

 

Anonymous poster hash: 18269...f8e

[Anonym bruker]

Her var det mye selvforherligelse og fordommer i skjønn forening...

 

Anonymous poster hash: 18269...f8e

Følte du deg truffet?

 

 

Anonymous poster hash: 5c406...0fe

[Anonym bruker]

Det med forbruk og kjøping som erstatning for kontakt er i ferd med å bli enerådende. Og nettbrettgenerasjonen risikerer "digital demens".

Selv føler jeg meg som en sur, gammel fossilkjerring som fortsatt vil begrense spilling, pengeforbruk, gotteri og alt som barna "liker". Barnas far vil noe annet, og tro meg, det merkes.

 

Anonymous poster hash: b06ec...132

Det er vel ikke optimalt å vokse opp med en skilt mor med dysleksi heller?

 

Anonymous poster hash: 55447...fcd

[Anonym bruker]

 

 

Det med forbruk og kjøping som erstatning for kontakt er i ferd med å bli enerådende. Og nettbrettgenerasjonen risikerer "digital demens".

Selv føler jeg meg som en sur, gammel fossilkjerring som fortsatt vil begrense spilling, pengeforbruk, gotteri og alt som barna "liker". Barnas far vil noe annet, og tro meg, det merkes.

 

Anonymous poster hash: b06ec...132

Det er vel ikke optimalt å vokse opp med en skilt mor med dysleksi heller?

 

Anonymous poster hash: 55447...fcd

Herlighet. Så saklig du er.

 

Anonymous poster hash: 5c406...0fe

[Anonym bruker]

Dere som er så flinke foreldre, håper ikke dere lærer barna deres at de lever mer fullverdige liv enn "de andre barna". 

Anonymous poster hash: 003fb...355

[Anonym bruker]

Her var det mye selvforherligelse og fordommer i skjønn forening...

 

Anonymous poster hash: 18269...f8e

Er det??? Eller er det du som føler deg truffet?

 

Det er desverre alltid et barn som ikke har det så bra. Uansett hvor en er. Barnehage, skole, fritidsaktivitet, i gata.... De er over alt. Og jeg blir trist over å se det. Ja, jeg kan prøve å gjøre noen minutter av hverdagen til barnet bedre, men likevell vet jeg....

 

 

Jeg velger heller å invitere barn inn til oss, la de få leke og rote, enn å lukke døren fordi jeg skal strigle huset samt sette frem kahler vasen på bordet😎 ( og kanskje ta et bilde og legge ut på instagram)

 

Anonymous poster hash: 0bbd9...aa0

[Anonym bruker]

Ikke har en bra og stabil oppvekst, men som ikke har det så dårlig at barnevernet griper inn.

Altså sånne som ligge midt imellom alt.

 

Jeg tenker på:

- de som har foreldre som glemmer oppdragelse, men kjøper istedenfor ting til barna hele tiden. De får barn som er tilsynelatende fornøyde, men som ikke tåler motgang.

- de som har foreldre som lar barna spille på nettbrett etc hele tiden, slik at de får fred. Barna blir understimulerte, og en merker det godt når de treffer andre barn.

-de som har barnevakt, eller sender bort barna til noen hver helg. Hvor lærer de om familie og samhold?

 

Mange flere som er i gråsonen, men nevnte noen.

 

Hvirdan blir det når de vokser opp? Skolegang, videreutdanning, arbeidsliv?

 

Det er oppdragelsen og oppveksten som former barna... Får helt vondt i meg...

Flere som tenker slik?

 

Anonymous poster hash: 0bbd9...aa0

Jeg kan være enige i at enkelte ting du nevner kan være "feil" i oppdragelsen. Men helt ærlig, så synes jeg mer synd på barn som vokser opp i et hjem med vold, rus o.l. De tingene du nevner er bagateller sammenlignet med det.

 

Anonymous poster hash: 14dfb...7b2

[Anonym bruker]

 

Her var det mye selvforherligelse og fordommer i skjønn forening...

 

Anonymous poster hash: 18269...f8e

Er det??? Eller er det du som føler deg truffet?

 

Det er desverre alltid et barn som ikke har det så bra. Uansett hvor en er. Barnehage, skole, fritidsaktivitet, i gata.... De er over alt. Og jeg blir trist over å se det. Ja, jeg kan prøve å gjøre noen minutter av hverdagen til barnet bedre, men likevell vet jeg....

 

 

Jeg velger heller å invitere barn inn til oss, la de få leke og rote, enn å lukke døren fordi jeg skal strigle huset samt sette frem kahler vasen på bordet ( og kanskje ta et bilde og legge ut på instagram)

 

Anonymous poster hash: 0bbd9...aa0

 

Synes DU høres ut som en ekstremt dømmende person, og det er synd på barna dine som må vokse opp med en mor som så tydelig viser at hun føler hun er bedre enn andre. Mobber gjør du også (ref Kähler-vasen)

 

Anonymous poster hash: 55447...fcd

[Anonym bruker]

 

Her var det mye selvforherligelse og fordommer i skjønn forening...Anonymous poster hash: 18269...f8e

Er det??? Eller er det du som føler deg truffet?

Det er desverre alltid et barn som ikke har det så bra. Uansett hvor en er. Barnehage, skole, fritidsaktivitet, i gata.... De er over alt. Og jeg blir trist over å se det. Ja, jeg kan prøve å gjøre noen minutter av hverdagen til barnet bedre, men likevell vet jeg....

Jeg velger heller å invitere barn inn til oss, la de få leke og rote, enn å lukke døren fordi jeg skal strigle huset samt sette frem kahler vasen på bordet ( og kanskje ta et bilde og legge ut på instagram)Anonymous poster hash: 0bbd9...aa0

Nei føler meg ikke truffet.

Men jeg synes du gjorde en kjempejobb med å gi gode eksempler på både selvforherligelsen og fordommene.

 

Anonymous poster hash: 18269...f8e

[Gustav Klitt]

 

 

Her var det mye selvforherligelse og fordommer i skjønn forening...Anonymous poster hash: 18269...f8e

Er det??? Eller er det du som føler deg truffet?

Det er desverre alltid et barn som ikke har det så bra. Uansett hvor en er. Barnehage, skole, fritidsaktivitet, i gata.... De er over alt. Og jeg blir trist over å se det. Ja, jeg kan prøve å gjøre noen minutter av hverdagen til barnet bedre, men likevell vet jeg....

Jeg velger heller å invitere barn inn til oss, la de få leke og rote, enn å lukke døren fordi jeg skal strigle huset samt sette frem kahler vasen på bordet ( og kanskje ta et bilde og legge ut på instagram)Anonymous poster hash: 0bbd9...aa0

Nei føler meg ikke truffet.

Men jeg synes du gjorde en kjempejobb med å gi gode eksempler på både selvforherligelsen og fordommene.

 

Anonymous poster hash: 18269...f8e

Men du SKJØNNER vel at det ikke går an å være en god mor, hvis man har Kahler-vase?!