Men hva er en god løsning da?

[Anonym bruker]

Jeg blir helt fortvilet av disse trådene om deling og samvær og barnas beste og så videre. Vi skal flytte fra hverandre nå, og jeg får helt vondt inni meg. Tanken på å gjøre barnet mitt til et barn som aldri mer får bo med begge foreldrene river opp hjertet mitt. Jeg har lest mye forskning på hva som ikke er en god løsning, feks 50/50, men finnes det forskning på hva som ER en god løsning? Barnet er snart 2 år.

 

Anonymous poster hash: 4c4ab...547

[Anonym bruker]

Det finnes ingen god løsning, å skille seg vil alltid gå utover barnet, det er ingen perfekte løsninger på det.

 

Man må bare prøve å finne den løsningen som blir minst vond og vanskelig for akkurat sitt barn, barn er jo forskjellige.

 

Barn så små som 2 år anbefales vel å ha et fast hjem, men hyppige kortere samvær med den andre forelderen. Ikke mange overnattinger enda. En fast base og sin faste seng gir trygghet til så små.

 

Anonymous poster hash: 3775b...0aa

[Anonym bruker]

Det finnes ingen god løsning på det problemet, bare grader av dårlige løsninger. For mange kan det til og med være enklere at en av foreldrene dør enn å måtte leve hele oppveksten med flytting frem og tilbake og stadig dårlig samvittighet.

 

Anonymous poster hash: e4860...04a

[Anonym bruker]

Enig med de andre. Dere må finne den løsningen som er minst ille i deres situasjon. Hvilken det er er individuelt. Lykke til.

 

Anonymous poster hash: be47a...b53

[Anonym bruker]

Når barnet er bare 2 år, så er vel den beste løsningen annenhver helg hos far, og en dag i uka. Så får dere bare se hvordan det går senere. Vil barnet kan dere utvide med en dag, og sånn prøve dere fram.

 

Her gikk vi fra hverandre da minste var 1,5 år, og vi prøvde også og finne på noe sammen en dag i uken. Om det så bare var og spise middag sammen, og leke litt etterpå. Sånn så barnet og skulle se, at mamma og pappa kan være venner. Også feiret vi jul og bursdager sammen, men det var bare de første årene.

 

Jeg har en venninne, som var hos faren sin annenhver helg og ferier. Ville hun besøke han ekstra, så fikk hun lov til det. Foreldrene bodde ikke langt fra hverandre. Og foreldrene hadde et godt vennskap, så hver gang det var bursdag, forestillinger, fotballkamper, avslutninger osv. så stilte begge foreldrene. Hadde de selv bursdagsfest, eller andre festligheter, inviterte de den andre. Og min venninne sier hun aldri følte seg som skilsmissebarn. Hun hadde et trygt godt hjem hun vokste opp i, så hadde hun to foreldre som alltid var der for henne, og de var gode venner, og hun kunne dra til sin far når hun ville.

Anonymous poster hash: 4f492...32c

[Giss]

Det finnes ingen god løsning for barna i en skilsmisse - du må kjenne på magefølelsen og ditt kjennskap til ditt barn og forsøke å finne den løsning som vil gjøre det enklest for barnet.

Når de er så små har de ikke tidsfornemmelse i særlig grad. For barnet er en dag eller to så lang som en uke. Hyppig samvær er svaret da. Det må ikke gå for mange dager mellom at barnet ser hver forelder - om det nå er med eller uten overnatting. Og så må det avveies mot stabilitet og hva man klarer å få til praktisk i hverdagen.

Jeg håper dere fortsatt snakker ok sammen. Det vil gjøre det hele mye enklere.

Klem fra meg.

[Anonym bruker]

Tidligere tradisjonelt samvær med fleksibilitet er den beste samværsordningen for barna. De har et hjem som er hovedbase.

 

Anonymous poster hash: 2e1c8...905

[Anonym bruker]

Det som er det beste for barna er at de bor i huset og at mor og far bytter på det hver uke. Da har barna alle tingene sine, vennene sine og skole/barnehage rundt seg som normalt.

 

Men, som de fleste voksne sier så er dt umenneskelig å måtte leve i koffert på det viset. Det som da er det nest beste er at barna har et hovedhjem. Der det bor mesteparten av tiden. Her er det uvesentlig om det er hos mor eller far, for så å ha faste, kortere intervaller hos den andre. Eksempelvis annenhver helg og en dag i uka. Og for å gjøre dette optimalt så må også samværs foreldren kunne ta kontakt utenfor samværsperioden og spise middag med barna, gjøre lekser, være med på fritidsaktiviteter eller bare finne på noe en ettermiddag i ny og ne. I tillegg bør samværforelderen bo så nært at barnet springer mellom som det selv ønsker.

 

Anonymous poster hash: 0a181...2de

[Gjest MiffaBlir3Barnsmor]

Å kommunisere med barne om dets ønsker og tilrettelegge mest mulig for det. I tilegg snakke mye med barnet om savn og dårlig samvittighet feks, at det er lov å savne, at barnet ikke trenger å ha dårlig samvittighet, at dere ønsker barnets beste og er glad i h*n uansett. Gjør deres beste for å ha en god og åpen dialog med barnet, og som sagt være flinke til å tilrettelegge ut fra hva barnet ønsker og føler.

[Anonym bruker]

Det var noen i en annen tråd her som hadde bygd tomannsbolig, der barnerommene hadde dør til begge boligene. Så sant foreldrene samarbeider godt tror jeg det må være den beste løsningen, for alle parter. Da er det ingen som trenger å bo i en koffert. 

Anonymous poster hash: 99fe6...681