Dårlig samvittighet, eller bør jeg ha det?

[Anonym bruker]

Min bestemor er syk.

Bor på gamlehjem, ikke langt unna, likevel ikke besøkt henne på 14 mnd.

Kun hennes sønn som besøker henne.

Vet hun er ensom, smådement og selskapssyk.

Hun har falt og brukket div, nå ryggen.

 

Saken er at jeg blir helt dårlig av å ha kontakt med henne.

Hun er veldig varierende i humøret og hele familien har gått og levd på nåler for denne dama.

Hun kan være veldig hyggelig men også svært stygg!

Vet hun er inderlig glad i oss, men er også typen som snakker stygt om deg bak ryggen din.

Hun sier ting hun vet sårer.

 

Eksempel: Søsteren min og meg kommer sammen på julebesøk. Det første hun gjør er å måle søsteren min opp og ned og utbryte: Nei, FET du er blitt, ta opp jakka, klappe ho på magen og utbryte: Er du gravid eller bare så fet?

 

Hun kan si til folk: Hold kjeft di forbanna fittekjærring!!!

Ja, hun har ingen skrupler.

 

Mamma er død, så bare oss igjen.

Jeg har hatt det GODT med og ikke ha henne i livet mitt lenger.

Selv om vi alle har vært glade i hverandre, så fikk hun ikke være på dødsleie til min mor. De har vært nære, men alle vet hvordan bestemor er.

Hun var direkte ufin på dødsleie til min mor! Mamma gråt og ba meg innstendig om ikke å se henne noe mer.

 

Samtidig var de også glad i hverandre.

 

I starten når B.mor kom på hjem var jeg der med klær og styra og stelte.

Alltid med klump i magen på hva hun skulle si til meg og andre.

Jeg ble ringt etter på sykehuset da hun hadde kastet vannglass etter personalet og sagt skjellsord til personalet og nektet å ta medisiner.

 

Onkelen min er sikkert skuffet over oss.

Men, jeg har hatt det så godt uten å ha kontakt, men når jeg tenker på det er det jo noen gode minner også.

 

Nå er hun veldig dårlig og vi må dra. Hele kroppen stritter i mot!!!

Jeg blir kvalm. Jeg lurer på om mamma er skuffet over meg, jeg lurer på hva dritt jeg får høre når jeg kommer.

Jeg vil ikke la henne dø alene, men jeg er kvalm.

 

Uff.

 

Anonymous poster hash: c57e3...e57

[Anonym bruker]

Vanskelig situasjon det der, hi :/

 

Det kan være din bestemor har vært slik hele livet, men det vet jeg ikke. Hvis hun ikke har vært slik hele livet, da tenker jeg at det er hennes demens som gjør at hun er så stygg. Noen få demente kan bli slik som du beskriver, veldig stygg i munnen og nærmest personlighetsendring mot det vonde.

 

Hvis det er slik så er det jo ikke din bestemor som egentlig sier alle disse stygge tingene, det er sykdommen hennes, som hun faktisk ikke kan greie å styre noe over. Og hun kan ha hatt demensen snikende i mange tiår før den slo ordentlig ut :/

 

Hvis hun alltid har vært slik, da kanskje det kan være lettere å tenke at kanskje hun har opplevd ting i sin barndom/oppvekst som dere ikke vet, noe som dessverre var med på å forme henne slik.

 

Jeg forstår hvorfor du ikke har vært på besøk, spesielt vanskelig med tanke på det som ble gjort ved din mors dødsleie - men husk at det meget mulig var din bestemors sykdom som snakket da. Kan hende hun da egentlig var i sorg og ønsket å uttrykke det, men det som kom ut av henne var det stygge (såsant hun ikke hele livet har vært så stygg, men det er i så fall vanskelig å forstå at en mor er slik på sin datters dødsleie).

 

Jeg sier ikke at du skal besøke henne, men tenk gjennom ting veldig nøye før du ev. lar være å dra.

Er din bestemor i ferd med å dø, da er dette siste sjanse. Du får aldri en slik sjanse igjen. Hvis det er slik at hun er som hun er pga. demensen eller pga. f.eks. grusomme barndomsopplevelser, da tenker jeg at inni henne et sted så er hun den lille jenta hun en gang var, den moren som tross alt ga sin datter og dere barnebarn noen gode minner.

Begynner du å tenke for mye på slike ting etterpå, da kan det være vanskeligere å vite at du ikke besøkte henne før hun døde.

 

Kanskje det kan hjelpe om du kontakter sykehjemmet eller sykehuset der hun er? De bør vite hvilken form for demens hun har, og da kan det hende du får noen svar på om det er demensen som gjør henne slik.

 

Det valget du tar nå, det må du leve med resten av livet, så vær sikker på at du gjør det valget som er lettest for deg å leve med i etterkant.

 

Moren din er garantert ikke skuffet over deg - uansett hva du velger. Husk at på din mors dødsleie så er det ikke sikkert at noen av dere forstod at kanskje din bestemor egentlig har vært syk med demens i veldig mange år og at det kan være medvirkende til alt det stygge.

 

Noen ganger i livet så tror jeg det kan være godt å prøve å legge bort alle gamle følelser for en stund og bare forsøke å se om man kan få ting til å fungere på et vis. (jeg er i en ikke like "akutt" situasjon, men likevel lignende med en person som står meg nær, og mot alt jeg trodde så fungerer det faktisk ganske bra, ikke bare lett, men jeg vet at dette kommer jeg ikke til å angre på.... det betyr ikke at du må gjøre det samme....)

 

Du får nok opp masse gammel sorg og kanskje bitterhet fra din mors dødsleie nå og det er gjerne med på å forsterke motstanden du har mot å besøke din bestemor.

 

Men har du gode minner om din bestemor fra f.eks. barndom, så bruk de minnene hvis du går og ser henne. Uansett om det går bra eller dårlig så kan du ta med deg minnene og minne deg selv på at den damen som ga deg de minnene er inni bestemoren din fremdeles et sted.

 

Og hvis du velger å ikke gå - da må du greie å leve videre med det, å tilgi deg selv fordi du så deg nødt til å ta et slikt valg. Det er ikke nødvendigvis lett, og du vil nok tvile, spesielt når du kanskje får kommentarer, men da må du holde fast i at du tok den avgjørelsen som var riktigst akkurat når du tok den.

 

Du spør om din mor ville blitt skuffet om du besøker din bestemor. Nei, jeg tror heller det stikk motsatte. Jeg tror din mor ville vært enormt stolt over deg fordi du har stort nok hjerte til å besøke (eller vurdere å besøke) din bestemor til tross for alt som ikke har vært bra.

Jeg tror din mor ville vært stolt av deg fordi du tydelig har satt en grense siste 14 mnd. som har vært riktig for deg disse månedene - og hun ville garanter vært stolt av deg om du også innså at grenser ikke nødvendigvis er uflyttbare eller varige.

 

Jeg kan forstå om du velger å holde deg unna, og ingen bør dømme deg, for ingen vet alvorligheten av det som har vært.

Men DU må være sikker på at det valget du tar nå er riktig og et du kan leve med uten dårlig samvittighet resten av livet.

Vurderer du å besøke henne så kan et tips være å ringe avdelingen og høre når på dagen hun er i best form og humør, og kanskje du også kan spørre på forhånd rett før du kommer.

 

Om ikke annet så ring avdelingen der hun er og hør hvordan det er med henne. Du skriver at du ikke ønsker at hun skal dø alene. Det viser at du har et stort hjerte, og det er også det jeg er litt bekymret for kan gi deg problemer i ettertid hvis du ikke drar. Men du må finne det som er riktigst for deg. Jeg dømmer deg ikke uansett valg du tar.

 

Klem <3

 

Anonymous poster hash: 0fdd7...e43

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for et langt og flott svar:)

Så mange gode refleksjoner.

 

Disse personlighetstrekkene har vært der så lenge jeg har kjent henne.

Det er nok en underliggende psykisk sykdom da hun alltid har slitt med nervene og tidligere også vært innlagt et par ganger for dette.

 

Tro det eller ei så har vi mange gode minner fra barndommen, og har ledd utrolig mye sammen.

Til tross for hennes ustabile væremåte.

 

Jeg blir bare satt ut av hennes atferdsmønster og skammet meg da jeg var hos henne på hjemmet. Skulle vi ta en tur ut så høvlet hun over det som var på vei ut.. - Sitt ikke der å glo din forbanna ræv! - Flytt deg ditt forbanna hespetre, osv.

Jeg blir helt satt ut, og er alltid engstelig for hva hun vil komme til å si.

 

Gruer meg verre enn verst til og måtte dra dit, men jeg må vel.

Hvis ikke hun skjeller oss ut og skriker oss ned da.

 

Anonymous poster hash: c57e3...e57