Inne i ei vanskelig tid i forholdet, men overhode ingen krise...

[Anonym bruker]

Hei!

 

Alt startet med at vi ble invitert til venner på fest. Dette har vi, jeg og mannen, veldig lyst til å bli med på. Mannen pendler midliertidig mens jeg har lederstilling her hjemme og tar meg av unger,hus og hjem i ukedagene.

 

Jeg begynner å bli veldig sliten og frustrert fordi jeg får gjort så lite både på jobb og privaten. Når vi nå disukuterer denne festen så sier jeg at at vi ikke kan ta den helt ut. For det første jeg må på jobb dagen etterpå og bør være der i fra 08.00 om morran, og for det andre ungene trenger å få være sammen med pappen samtidig som jeg virkeklig trenger hjelpen jeg kan få hjemme.

 

Mannen mener jeg kan ta en tidlig kveld mens han fortsetter festen. Min erfaring etter 14år sammen er at mannen ikke klarer å feste nøkternt eller komme seg i seng i rimelig tid. Det går bestandig utover noen. Jeg vet f.eks at ungene kommer til å bli sittende inne hele dagen når det er finvær ute og kjede seg mens pappa sover på sofaen (Og dette går jo selvsagt ikke an når vi har en svært aktiv 2-åring).

 

Jeg blir selvsagt skuffet, og nå er det flere ting som dukker opp i meg, egentlig ting vi burde ha tatt tak i for mange år siden. 

 

1. Jeg synes ikke han prioriterer riktig. Hvorfor kan aldri jeg og barna komme først. Hvorfor MÅ han fortsette festen videre ute meg hvis han uansett må i seng i løpet av 1 time. Vi ser hverandre virkelig ikke i det hele tatt nesten fordi jeg må jobbe i helgene. Så for meg er det viktig de øyeblikkene vi kan få sammen.

 

2. Han er i utgangspunktet en privat person, men plutselig driver han å forteller private ting om meg til disse vennene som vi forøvrig ikke kjenner så godt. Han erter meg eller "rakker ned på meg" og overkjører meg foran vennene våre på en ... ja, hva kan en kalle det, veldig "diskre" og selvsagt ubehagelig måte.

 

3. Vi har en dårlig periode nå, så mens han kaller meg stygge ting (masse som er uskalig), kommer han med masse fine komplimenter til dama i dette venneparet. Jeg synes det er greit å gi komplimenter, men ser ingen andre menn som gjør slik som han. Dette sårer meg virkelig. Sikkert fordi jeg ikke føler meg trygg på han. Jeg kan ikke skjønne hvorfor han har så lyst å gi henne komplimenter mens han er så stygg med meg. (Dama er virkelig flott på alle måter - så skjønner jo at han synes det)

 

4. Han har en årrekker bestemt seg for å ikke satse på forholdet. Jeg har virkelig ønsket og prøvd på å bevare forholdet, og tenkt at bare vi ordner det praktiske først så kanskje vi kan ta tak i det emosjonelle etterpå (Han har i mange år vært umoden). Kjenner bare at jeg blir usikker og lei meg med tanken på at han skal være på fest alene. Han har satt grenser for meg han selv ikke overholder. F.eks jeg kan ikke sitte i fanget til naboen min (en gutt som han vet at jeg ser på som en bror og er virkelig ingen trussel), mens han selv lar andre damer sitte å gni seg oppi fange deres som jeg ikke kjenner engang. Evt gjemme seg bort med en haug med damer for å drikke sammen med de og inviterer ikke meg med, evt sier at han ikke har dame og når jeg inviterer meg selv inn så blir det bare rart.

 

I tillegg til dette er det mange andre hendelser som er totalt urimelige, men selv om jeg vet at problemet ligger hos han så gjør det så vondt. Det bryter meg ned. Han har valgt å ikke prioritere oss og jeg kjenner at det ikke holder lenger.

 

Nå er det jeg som ikke klarer å jobbe for forholdet, men vil jo ikke at det skal ta slutt heller. Han er virkelig blitt mer voksen med alderen og tar virkelig et tak  her hjemme nå. Men det finnes ikke noe "oss". Mange ganger kjenner jeg at jeg savner han, andre ganger vil jeg flytte i fra han. Nå er det han som er redd for at jeg ikke skal orker mere...

 

Men når han er bortreist så:

1. Passer det aldri at vi ringes, fordi han selvsagt ikke kan prate på jobb, men heller ikke når han kommer hjem til seg selv der han bor (han bor på hybel)

2. Når vi først slår av en prat bare plutselig avbryter han meg midt i viktige ting jeg må få sagt også sier han at han må gå. Han ringer ikke opp senere eller spørr om det jeg prøvde å fortelle han (f.eks viktige ting angående barna.. F.eks en episode der ungen fikk allergisk sjokk og ble hastet på sykehuset. Jeg prøvde å ringe han, men fikk ikke tak i han, og når jeg gjorde det etter et døgn så bare avbrøt han meg midt i fortellingen og la på. Han ringte aldri opp igjen og var heller ikke nysgjerring på hva det var som skjedde.)

 

Nå føler jeg meg som en alenemor. Jeg føler jeg ikke har noen kjæreste- relasjon til han, livssituasjonen har bare skapt større avstand mellom oss, han har endret atferd (som f.eks blitt mye mer individualistisk og stad; alle jeg SKAL bestemme selv i stede for at vi kan finne ut hva som er beste løsning), jeg klarer ikke ha noe nærhet til han. Klarer nesten ikke ha sex...

 

 

Ja, so what to do?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 57df6...e18

[Anonym bruker]

Du må rett og slett modne litt og innse at du ikke kan kontrollere andre voksne mennesker. Hvorfor er dine valg og ønsker bedre og mer verdt enn hans?

 

Anonymous poster hash: 8da15...863

[Anonym bruker]

Hæ?

 

Haha, må le, skjønner ikke hvordan du fikk det til at jeg er kontrollerende?

 

Huff, tror jeg må ha en dårlig formidlende egenskap. Tro meg, her gjør mannen hva det er han ønsker. Jeg uttrykker mine tanker bak det, også er min definisjon på et forhold at man kommer frem til en løsning sammen i en del tilfeller og ikke bare turer frem etter eget ønske. Samtidig mener jeg at det burde ligge en egen gjensidig respekt og omsorg for hverandre i bunnen, og det er dette jeg føler mangler

 

hi

 

 

Anonymous poster hash: 57df6...e18

[Anonym bruker]

Fikk heller ikke sagt at vi ikke har tilgang på barnevakt på morran så en av oss må opp, og jeg må på jobb.

 

Hi

Anonymous poster hash: 57df6...e18

[Anonym bruker]

Synes ikke dette var bagateller. Han virker fortsatt veldig umoden, og veldig egoistisk. Virker som om han vil ha deg og barna der, men samtidig leve ungkarslivet og ikke ta ansvar eller ofre noe for fellesskapet. Det går jo ikke. Han trenger en oppvekker (et ultimatum med en tidsfrist, familieterapi...), og hvis han ikke bedrer seg så må han kanskje belage seg på å bli alene?

 

Anonymous poster hash: eeaf1...39f

[Anonym bruker]

Det er de tankene jeg tenker selv. og er egentlig godt at du sier det fordi jeg begynner å bli usikker på om de tingene jeg nevner er bagateller eller ikke. KJennes ut som jeg er blitt litt "blind".

 

Hvordan får man til familieterapi når han pendler?

Anonymous poster hash: 57df6...e18

[Anonym bruker]

Hvor lenge skal han pendle da? Ser du skriver det er midlertidig. Kanskje et ultimatum kan være at han går med på å begynne i terapi når pendlertilværelsen er over? Evt at du går alene først, med eller uten hans kjennskap, for å lufte tanker med en tredjepart og kanskje få tips til noen verktøy?

 

Anonymous poster hash: eeaf1...39f

[Lille krøll]

Du sier du føler deg som en alenemor. Høres ut som han føler/ tror han er bachelor igjen.

[Collette]

Dette høres ikke ut som et godt forhold. Hvis du føler deg som en alenemor, så kan du vel like godt bli det? Eller tror du at han går med på terapi?

[Anonym bruker]

Det virker som du tar alt ansvar, og han lever et ungkarsliv men med tilgang til egen familie når han ønsker det. At du er sliten skjønner jeg godt, du er jo alene om prosjekt familie. Spesielt hårreisende at han ikke tar kontakt / svarer når et av barna er på sykehus.

 

Du må gjøre opp status. Hva er bra og hva er ikke bra i forholdet. Hva må endres for at du skal ha det bedre? Kanskje er et brudd/ ultimatum veien å gå, noen menn skjønner ikke annet enn overtydelig kommunikasjon i form av handling.

 

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 052ff...e79

[the amazing spidermamma]

Du høres ikke kontrollerende ut. Han tar jo ikke noe ansvar og rakker ned på deg mens han gir komplimenter til andre. Det virker lite tillitsvekkende. Skjønner godt at du er sliten av å ha det sånn.

 

Hvis han ikke skjønner selv at dette ikke er greit, må dere kanskje få hjelp utenfra?

[Anonym bruker]

Jeg synes dette ser ut som en stor krise dessverre. Han distanserer seg fra familien sin.

 

Anonymous poster hash: b75e7...6af

[Anonym bruker]

Høres ut som mitt forhold både før og etter vi flytta fra hverandre,han var der når det syntes og borte resten av tiden. Vondt å ha det sånn, å du er alenemor selv om dere er sammen. Det var jeg også, men når vi flyttet fra hverandre så ble arbeidsmengden min mindre. Selv når vårt barn ble syk tok han ikke kontakt eller tlf, vondt for mamma hjertet.

Mitt råd er å ta tak i det, om han ikke kan delta på terapi så gå du. Jeg fikk kjempehjep på familievernkontoret for min egen del, sette ting på plass å se hvordan det var å skulle vært. Vi jenter er flinke til å unskylde og der fikk jeg hjelp.

Lykke til:)

 

Anonymous poster hash: 81ead...76b

[Anonym bruker]

Kjenner meg litt igjen i noe av det du skriver. Min kan ogdå være egosentrisk i slike tilfeller. En gang kom han hjem 02.00 når jeg skulle på jobb dagen etter og han skulle ha ansvar for vår to åring. Umodent og uforsvarlig. det sårer mye... Du vil jo føle at dere blor satt først og at han respekterer dine ønsker/behov/følelser. Har du vært heeelt ærlig med han, fortalt han hvor mye oppførselen hans sårer. Si det rolig og på et passende tidspunkt. Prøv å ikke virke dømmende, da vil vertfall min man backe ganske fort unna. Si du trenger å snakke, og be han gi beskjed hvis det er noe han vil ta opp. God kommunikasjon og komprimering er virkig. Klem til deg.

 

Anonymous poster hash: e0d1e...ab4

[Anonym bruker]

Kompromisser * 😉

 

Anonymous poster hash: e0d1e...ab4

[Anonym bruker]

Hadde aldri orket å være i et forhold med denne mannen.

 

Anonymous poster hash: 6da04...efe

[umuligejulie]

Vi får mest sannsynlig bare en sjanse til dette livet. Vil du bruke opp din sjanse på denne mannen?

[Anonym bruker]

Ingen sv dere drar på festen, men dere blir hjemme og tar en skikkelig prat.

Om han fortsatt ikke er interessert i å satse på forholdet, så avslutt forholdet.

Hva holder han på med når han aldri har tid til å snakke med deg?

 

Anonymous poster hash: 0ac07...976

[Anonym bruker]

Høres ikke ut som noen LITEN krise.......

Veldig rart at han aldri har tid til å snakke med deg i tlf, ikke en gang når han er på hybelen. Og har var ikke interessert i å høre hva som skjedde når barnet var sykt - DA hadde jeg virkelig klikka!!!!

Du MÅ ta en prat med han!! Fortelle hva du føler, og hvordan du har det.

Anonymous poster hash: e12c1...4d0

[Anonym bruker]

Jeg kjenner jeg er kjempefrustrert! 

 

Basert på tilbakemeldingene så ser jeg at jeg har grunn til det. For meg har det vel blitt slik at når man får høre det nok mange ganger "at nå overdriver du", f,eks i forhold til det at jeg ble sint når jeg ikke fikk tak i mannen min når barnet mitt var syk, så begynner man nesten å tro på det.

 

Tror vi bare må rydde i timeplanen denne helga og få satt oss ned for å få ryddet opp i dette, på godt og vondt. Håper jo at vi får til å løse det, men er ikke han villig til å finne en løsning f.eks gjennom terapi så tror jeg at forholdet må ta slutt

Anonymous poster hash: 57df6...e18

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner jeg er kjempefrustrert! 

 

Basert på tilbakemeldingene så ser jeg at jeg har grunn til det. For meg har det vel blitt slik at når man får høre det nok mange ganger "at nå overdriver du", f,eks i forhold til det at jeg ble sint når jeg ikke fikk tak i mannen min når barnet mitt var syk, så begynner man nesten å tro på det.

 

Tror vi bare må rydde i timeplanen denne helga og få satt oss ned for å få ryddet opp i dette, på godt og vondt. Håper jo at vi får til å løse det, men er ikke han villig til å finne en løsning f.eks gjennom terapi så tror jeg at forholdet må ta slutt

 

Anonymous poster hash: 57df6...e18

 

Det tror jeg også, for ungenes del.

 

Anonymous poster hash: 6f87a...77f

[Anonym bruker]

Dette er ikke bagateller.. Tviler på at dette forholdet kommer til å holde i lengden dessverre..

 

Og må innrømme at jeg fikk følelsen av at det var noen andre med i bildet siden han avbryter samtalene deres brått uten å ringe tilbake eller uten å svare når du ringer.

 

Anonymous poster hash: 88f4a...92c

[carma78]

Ikke kast bort mer av livet ditt med denne mannen...

[Anonym bruker]

Når jeg begynte å lese om festen, så tenkte jeg at du overdriver litt men når jeg leste resten av det du skrev så blir det jo helt klart at mannen er en dust! Dersom det er sånn som du beskriver situasjonen så har du det jo mye bedre alene. 

Anonymous poster hash: 3ff38...0ef