Kan noen hjelpe meg med samvittigheten min?

[Anonym bruker]

Jeg har så stor samvittighet at det er plagsomt. Jeg blir helt satt ut av veldig lite, og aner ikke hvordan jeg skal takle det.

 

Da jeg ex hentet barnet mitt i bhg i går, tullet jeg med barna da de spiste for å få de til å le. De ba meg gjøre det igjen fordi det var barnehumor. Styreren så meg, og hun så skikkelig sur ut. Jeg sluttet med en gang, og følte meg helt satt ut. Jeg ble på gråten og klarte ikke å fokusere på noe annet. Fikk klump i magen, og nå går jeg bare rundt med dårlig samvittighet og er redd for å få kjeft. Jeg hadde tenkt å dra i butikken, men ble så satt ut at jeg ikke orket.

 

Jeg skjønner ikke hva som går av meg, og skjønner ikke hvordan jeg skal gripe dette ann.

 

Jeg får så lyst til å trekke meg unna andre. Jeg er 100% god og snill, men etter å ha pratet med andre får jeg så vondt inni meg og tenker på alt jeg sa som sikkert kom feil ut (uten at jeg mener noe vondt med det). Det blir som en slags 'fylleangst'.

 

Noen gode forslag til meg så jeg slipper å ha det så vondt inni meg?

 

Anonymous poster hash: 3145b...9ad

[Anonym bruker]

Jeg har så stor samvittighet at det er plagsomt. Jeg blir helt satt ut av veldig lite, og aner ikke hvordan jeg skal takle det.

 

Da jeg ex hentet barnet mitt i bhg i går, tullet jeg med barna da de spiste for å få de til å le. De ba meg gjøre det igjen fordi det var barnehumor. Styreren så meg, og hun så skikkelig sur ut. Jeg sluttet med en gang, og følte meg helt satt ut. Jeg ble på gråten og klarte ikke å fokusere på noe annet. Fikk klump i magen, og nå går jeg bare rundt med dårlig samvittighet og er redd for å få kjeft. Jeg hadde tenkt å dra i butikken, men ble så satt ut at jeg ikke orket.

 

Jeg skjønner ikke hva som går av meg, og skjønner ikke hvordan jeg skal gripe dette ann.

 

Jeg får så lyst til å trekke meg unna andre. Jeg er 100% god og snill, men etter å ha pratet med andre får jeg så vondt inni meg og tenker på alt jeg sa som sikkert kom feil ut (uten at jeg mener noe vondt med det). Det blir som en slags 'fylleangst'.

 

Noen gode forslag til meg så jeg slipper å ha det så vondt inni meg?

 

Anonymous poster hash: 3145b...9ad

Klem til deg

 

Har du opplevd mobbing tidligere?

 

Det du beskriver høres ut som generalisert sosialangst. Snakk med fastlegen din og be om henvisning til psykolog, gjerne med spesialisering i kognitiv terapi

 

 

 

Anonymous poster hash: 9509e...558

[Anonym bruker]

Jeg tror det er mer at du trenger å jobbe med selvtilliten din. Kanskje du også har litt angst, men det er ikke sikkert.

Holder med nr. to - snakk med fastlegen din slik at du kan få litt hjelp, gjerne kognitiv terapi.

 

Jeg var litt som deg for mange år siden, kunne gå og gruble på slike episoder lenge og det eneste jeg oppnådde med det var å gjøre selvtilliten min enda dårligere enn den var. For meg ble dette så godt som borte etter at jeg fikk bedre selvtillit.

 

Lykke til

Anonymous poster hash: b7ee6...c27

[Gjest MiffaBlir3Barnsmor]

Jeg tror du sliter med litt angst. En snakk med fastlegen og evt henvsning til noen du kan snakke med ville nok hjelpe

[Anonym bruker]

Enkle teknikker er eksempel å la tanken fare, stille spørsmål til deg selv eks hvorfor kan ikke jeg ha det gøy?

Det kan også være lurt å komme på at andre mennesker rundt deg har med seg sine gleder, sørger og hverdager i møte med deg så derfor kan noen være sure, tankefulle, glade mm uten at det har noe med dine handlinger å gjøre.

Det aller viktigste å lære seg, sånn jeg ser det, er å lære seg selv at man er verdifull.

 

Anonymous poster hash: 7aaf8...16e

[Anonym bruker]

Jeg (og en hel avdeling) har opplevd mobbing fra en tidligere sjef, men jeg følte meg aldri som noe mobbeoffer. Han var mest ute etter meg i flg de andre, men jeg inntok aldri offerrollen. Han måtte slutte etter mye bråk.

 

Jeg har mange venner, og jeg føler at de liker meg fordi jeg er snill og oppegående. Generelt sett har jeg god selvtillit på fag, men ikke når det gjelder mennesker. Føler at jeg er bundet på hender og føtter av alle krav der ute. Prøver så godt jeg kan å tekkes alle. Jeg disker opp mat og prøver hardt. Det er bare det at samvittigheten min er for stor. Jeg blir helt 'dårlig' inni meg om jeg føler at jeg sier noe galt. Jeg prøver så godt jeg kan å være høflig og morsom, men noen ganger kommer ting ut feil uten at jeg mener det, og jeg er rask til å be om unnskyld. Etterpå klarer jeg ikke å glemme det jeg sa feil. Jeg plager meg selv i årevis etterpå med ting jeg sa som kom ut feil. Jeg er redd for å gjøre andre lei seg og samvittigheten smerter fysisk. Føler meg verdifull og flink, men får bare så vondt inni meg.

 

Mulig jeg burde hørt med legen, men jeg tror andre opplever meg som normal og ikke ville tenkt tanken om psykolog. Det er bare det at de ikke ser samvittighets kvalene mine.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3145b...9ad

[Anonym bruker]

Du må gi deg selv en langt større tabbekvote, Hi. Alle sier eller gjør feil innimellom. Det er ikke noe galt i det når man ikke gjør det for å såre bevisst, og så lenge man ber om unnskyldning. Du må lære å tilgi deg selv, for slik det er nå så maler du opp igjen og opp igjen på ting som egentlig bare bryter deg ned, det blir noe nesten manisk ved det.

 

Gjorde du tabben med vilje? Nei.

Såret du noen? Nei. Hvis ja - ba jeg om unnskyldning og mente det... Ja, da er det greit.

 

Gjør det noe om den styreren i dag hadde en litt morsk mine - hun kan ha hatt den minen fordi mannen akkurat hadde ringt henne og sagt at han enda en gang må jobbe overtid og ikke har tid til å ta seg av barna som han hadde lovet i dag....

Og om det bare var at styreren ikke så samme humor som deg og barna - spiller det noen rolle? Du hadde det moro, barna hadde det moro! Du burde heller rose deg selv for å tørre å gi litt slipp og ha det moro sammen med barna, det er en gave å få andre til å le

 

Det at du plager deg selv i årevis, det er litt manisk tankegang, men trenger ikke være at du er manisk. Du har tydeligvis god selvtillit på noen områder, men trenger å få den opp på andre områder. Du har en empatisk overaktiv sans - som fortsetter å plage deg leeeeenge etter at alle andre har glemt episodene. Det du må finne ut er hvorfor du gjør det. Må alt du gjør være perfekt? Har du ikke lov å tabbe deg ut eller gjøre små feil? Må du alltid gjøre som andre synes?

Kanskje du på noen områder også strekker deg for langt for andre hele tiden? Hvorfor gjør du i så fall det?

 

Kanskje du også kan lese litt på det med å være høysensitiv - da fanger du opp langt flere signaler, tar inn hendelser og følelser langt sterkere enn andre, og hvis du ikke lærer deg å beskytte deg selv, så kan du i noen tilfeller også oppleve at du henger fast i "samvittigheten". Og kanskje du har et snev av flink-pike-syndromet i tillegg?

 

Jeg tror ikke folk ser "samvittighetskvalene" dine fordi de mener det ikke er noe du burde ha dårlig samvittighet for.

 

Man trenger ikke være syk eller ha store psykologiske problemer for å gå til psykolog. Man kan gå dit kun for å forstå seg selv bedre og lære teknikker for å få en lettere hverdag.

Anonymous poster hash: b7ee6...c27

[Anonym bruker]

Jeg (og en hel avdeling) har opplevd mobbing fra en tidligere sjef, men jeg følte meg aldri som noe mobbeoffer. Han var mest ute etter meg i flg de andre, men jeg inntok aldri offerrollen. Han måtte slutte etter mye bråk.

 

Jeg har mange venner, og jeg føler at de liker meg fordi jeg er snill og oppegående. Generelt sett har jeg god selvtillit på fag, men ikke når det gjelder mennesker. Føler at jeg er bundet på hender og føtter av alle krav der ute. Prøver så godt jeg kan å tekkes alle. Jeg disker opp mat og prøver hardt. Det er bare det at samvittigheten min er for stor. Jeg blir helt 'dårlig' inni meg om jeg føler at jeg sier noe galt. Jeg prøver så godt jeg kan å være høflig og morsom, men noen ganger kommer ting ut feil uten at jeg mener det, og jeg er rask til å be om unnskyld. Etterpå klarer jeg ikke å glemme det jeg sa feil. Jeg plager meg selv i årevis etterpå med ting jeg sa som kom ut feil. Jeg er redd for å gjøre andre lei seg og samvittigheten smerter fysisk. Føler meg verdifull og flink, men får bare så vondt inni meg.

 

Mulig jeg burde hørt med legen, men jeg tror andre opplever meg som normal og ikke ville tenkt tanken om psykolog. Det er bare det at de ikke ser samvittighets kvalene mine.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3145b...9ad

Man er ikke unormal fordi man søker hjelp hos psykolog

 

 

Anonymous poster hash: 9509e...558