Hjelp ang barna..

[Anonym bruker]

Hei... Jeg har slitet med depresjon siste ett år etter at jeg mistet i uke 6.. Vet ikke helt grunnen men hatt en hard begynnelse på ekteskapet, og var i ung alder... Er lykkelig nå og med to barn på 6 og snart 5 år...

Vi har to gutter og venter en baby til om 7 uker...

 

Den eldste gutten min har alltid vært så snill og så klok og flink til det meste...

Etter at jeg fikk depresjon føler jeg at han og har forandret seg... Han har blitt mer rampete og er ikke sjenert slik som han var før, han kan slå lillebror og plutselig bli veldig sint. Andre dager er han helt snill...

Han vil ikke høre etter, og er helt umulig... Jrg blir også fort sliten når han oppfører seg sånn og jeg tror det blir bare verre.

 

De dagene han er litt sånn syntes jeg han ser litt annerledes ut rundt øynene også,

Jeg jobber med klistremerker for de dAgene dem er snille og hører etter og dem får premie etter 10 stjerner...

 

Dem kan krangle over barnesete i bilen, plass, hvem som skal ha den ene capsen, hvem som skal være først i all spill... Og storebror kan bli sint hvis ikke lillebror hører etter noe han vil fortelle.

Dem kan løpe som galinger blandt folk, og jeg må be dem sliutte å oppføre seg sånn, slik at folk ikke tror dem er uoppdraget...

 

Er det noen som kan hjelpe meg? Er det normalt at barna blir litt sånn i 6 års Alderen?

 

Jeg elsker dem overalt og ønsker oss ett fint rolig liv med snille barn...

Hvordan kan jeg gjøre livet bedre for oss alle? Jeg tror jeg blir fort stresset og irritert...

Hadde vært fint med noen gode råd

 

Anonymous poster hash: 3b899...2ac

[Anonym bruker]

Ingen...

 

Anonymous poster hash: 3b899...2ac

[Anonym bruker]

Alt går i bølgedaler. Har selv 5 barn og de har perioder de tester grensene mer enn "normalt". Er bare å være tålmodig så roer det seg. 

Er generelt imot belønningssystem for oppførsel. Man skal ikke bli belønnet for å oppføre seg fint. 

Anonymous poster hash: f7e6d...acf

[Anonym bruker]

"Etter at jeg fikk depresjon føler jeg at han og har forandret seg"

 

Barn som pårørende kan utagere og reagere på ulike måter. Din depresjon har nok satt sine spor i gutten din. Jeg ville bedt om hjelp og råd hos helsesøster eller fastlegen.

Anonymous poster hash: 3cc3b...bd6

[Gjest Antarctica]

Tror også det har bakgrunn i det han opplever. Dine barn har det så bra som du selv har det, har jeg lært. Skit i klistremerkene og prøv heller å finne lyspunkter og gode samværsstunder. Spill brettspill, lek og kos. Vis at du har tid. Vis at du er lykkelig. Prioriter ham en stund, kanskje er noen uker nok. Snakk om tida som har vært, at før var du mye lei deg, men nå går det bedre. Si du er glad for å være mammaen hans.

[Anonym bruker]

snakk med dem! Det er utrolig tøft å være barn av en psykisk syk. Snakk, snakk, snakk. Vær åpen om at du er syk og sørg for at de vet at det ikke er farlig, ikke er pappas eller deres skyld. Barn er mestere i å skylde på seg selv.

 

Det kan jo også tenkes at du som syk ikke har orket å være like konsekvent i oppdragelsen, kanskje? At en og en ting som før ble tatt, ble ignorert en gang, så to.. Og at etterhvert har oppførselen sklidd litt ut?

 

Barn er komplekse, men de fleste svarer mer eller mindre tydelig på hvordan de har det og hva de trenger om man virkelig lytter til dem.

 

God bedring og lykke til!

 

Anonymous poster hash: bef62...daa

[Anonym bruker]

Er dette virkelig første gang du opplever trass hos et av barna dine? Det du beskriver er jo helt normalt for barn, og han er jo også 7-åring som er typisk alder der de er litt hormonelle og har masse vanskelige følelser inni seg. I stede for å bli sint på ham, kan du heller prøve å forstå ham. Jeg vil tro han har det mye vondt inni seg, spesielt dersom du har vært syk, og han trenger din støtte til å sortere ut følelsene sine, ikke klistremerket for å være "snill". Barn skal ikke være bare snille og søte vet du, du skal lære seg å håndtere hele følelsesregisteret sitt og klare å si i fra om ting og ha egne meninger. Det er normalt, de er ikke vanskelige eller "slemme" av den grunn.

Anonymous poster hash: 4ed9e...435

[Anonym bruker]

"ønsker oss et fint og stille liv med snille barn"

 

Når dere velger å få 3 barn så er ikke livet mye stille altså

Barn er fulle av energi og krutt, det må jo få utløp. Barn, og særlig i alderen til din eldste, er fulle av frustrasjoner, hormoner, sinne, glede, begeistring osv osv. Det er så mye som skjer i kropp og sinn, de vokser i kroppen, de utvikler seg i hodet, samtidig som de skal holde følge sosialt og faglig på alt som skal læres. Det er ikke for ingenting de kaller alderen fra 6-8 år for prebubertet eller den første puberteten.

 

På toppen av alt som skjer i kroppen og den vannvittige utviklingen i hodet må dine barn forholde seg til din sykdom. Det er klart det blir frustrasjoner og reaksjoner. Det er din jobb som mamma å lære de å takle disse følelsene, de skal ikke sitte rolig og sofaen og undertrykke dette for å "være rolige og snille" altså. Jeg får litt inntrykk av at du er av den gamle skolen, barn skal sees men ikke høres? 

 

Sørg for at barna får brukt energien sin, er eldste med på noen idrett. Allidrett, fotball, håndball, hva som helst som kan gi utløp for energi og livsglede. Så må jo dere være flinke til å ta de med ut, opp i trærne, ut i skolen, på tur, sykle, leke, klatre og herje. Barn som har vært ute og fått brukt energien sin og masse frisk luft blir ikke så irritable og frustrerte inne.

Anonymous poster hash: 166e0...c84