Føler meg så mislykket

[Anonym bruker]

Jeg er 27, fyller 28 til høsten. Jeg har en samboer som jeg har vært sammen med siden jeg var tenåring. Nå venter vi vårt første barn. Hadde det vært opp til meg hadde vi fått barn for lenge siden, men han har ikke ønsket. For første gang på flere år har jeg ikke jobbet sammenhengende, så jeg har ikke opptjent foreldrepengerettigheter. Jeg er utdannet lærer og holder på med siste semester på master nå, men angrer som en bikkje på at jeg begynte og tviler på at jeg klarer å komme i mål med masteroppgaven. Hater meg selv for at jeg har satt oss i en slik situasjon. I tillegg skal vi bygge hus i år, noe som kanskje ikke går som planlagt, på grunn av min minimale inntekt. 

Føler meg så mislykket. Når jeg ser på de andre jeg gikk sammen med på lærerutdanningen, så har de kjøpt seg hus og alle har fått se første barn eller har et på vei. Jeg blir så misunnelig. De har alt på stell. Det hadde vi også, men så ville jeg så gjerne ta denne masteren da, det var såååå om å gjøre for meg. Nå angrer jeg. Studiet har vært elendig og kjedelig, og det fører ikke til noen nye jobbmuligheter. I tillegg har vi tapt masse penger på det. For to år siden jobbet jeg fullt som lærer og alt var supert, nå føler jeg meg som en dass. I tillegg føler jeg meg eldgammel som får mitt første barn i en alder av 27/28. Blir kvalm når jeg ser på facebookprofilene til venner og bekjente, og ser hvor utilstrekkelig og ubrukelig jeg er.

Sånn. Dette var bare en brøkdel av det jeg går og hater ved meg selv. Unnskyld, folkens. Måtte bare syte litt. 

Anonymous poster hash: 7b303...925

[Anonym bruker]

Syter, det er det du gjør. Se på alt du har! For å sammenligne: Jeg var syk hele 20-årene og har dermed ikke klart å ta noen utdanning. Jeg har pga sykdom ikke kunnet få barn. Jeg bor på 35m2 for det er alt jeg har råd til. Drit nå i de kjerringene på Facebook! Du har mer enn mange, så vær glad for det i stedet!

 

Anonymous poster hash: 66a6f...ea2

[Anonym bruker]

Å få barn som 27/28-åring etter endt utdannelse, er vel ikke seint?

 

De fleste som har utdannelse utover VGS i min krets, var godt over 30.

Tror du bare err litt deppa, og trenger å fokusere på hva du har, i stedet for hva du ikke har.

 

Tror nok at du har det bedre enn mange andre.

Anonymous poster hash: c5537...bf5

[Anonym bruker]

Sutrehøne! 27-28 er heller ikke gammelt i dag. Jeg fyllte 26 det året jeg fødte og var først i min omgangskrets.

Anonymous poster hash: cc4f3...c5a

[Anonym bruker]

Syter, det er det du gjør. Se på alt du har! For å sammenligne: Jeg var syk hele 20-årene og har dermed ikke klart å ta noen utdanning. Jeg har pga sykdom ikke kunnet få barn. Jeg bor på 35m2 for det er alt jeg har råd til. Drit nå i de kjerringene på Facebook! Du har mer enn mange, så vær glad for det i stedet!

 

Anonymous poster hash: 66a6f...ea2

 

Dette kunne jeg også skrevet :/

 

 

Hi - du føler deg kanskje eldgammel, men tror det er på tide med en realitetssjekk, for du virker ikke spesielt moden. Ev. kanskje du har en svangerskapsdepresjon som gjør at du har de holdningene du har?

 

Du skylder på at studiet ikke er bra, du har bare ett semester igjen og du gidder ikke gjøre ferdig masteroppgaven. Du skylder på at du for to år siden hadde det supert - samtidig som du skylder på samboer for at du ikke har fått barn før, så for to år siden hadde du tydeligvis barneønsket. Nå skal dere bygge hus, ev. kan det bli litt utsatt.

 

Er du klar over hvor priveligert du er??? Du er frisk. Du har en mann i livet ditt som du venter et etterlengtet barn med, dere har tydeligvis grei økonomi siden dere vurderer å starte bygging av hus selv på en inntekt. Du er svært nær å bli ferdig med en master som du selv har valgt.

 

Du får begynne med å jobbe med selvtilliten din, det er ikke sunt å gå rundt og sammenligne deg selv med "alle andre". Og det er heller ikke gode holdninger å ha når du nå skal bli mor.

 

Ta ansvar for de valgene du har gjort i livet og vær fornøyd med alt du har. Slutt å syte som en fjortis!

 

Beklager om det høres hardt ut, men jeg tror du trenger en ordentlig realitetsvekker!

Ev. ta en tur til legen og finn ut om du har en svangerskapsdepresjon.

 

Anonymous poster hash: 9e066...964

[Anonym bruker]

Hmmm. Rart det der. Jeg tenkte motsatt. Jeg tenkte wow så flink hun her er da.

 

Skal bygge hus (wow), er i ferd med å ta master (wow), har vært i et stabilt forhold siden tenårene (heldiggris), får barn mens du er så ung og har energi (snittet for 1. gangsfødende er vel over 30?).

 

Du har hele livet foran deg. Snart er du master utdannet og kommer til å tjene masse senere i et hvor de skriker etter din kompetanse. Du kommer til å stortrives med flotte barn og ha lange velfortjente ferier med barna.

 

Du får litt mindre å rutte med i ett år (kan far ta mer av permisjonen? Du kan kanskje jobbe fra jan neste år?). Etter det året er alt på stell inntektsmessig og alt. Du har en strålende fremtid foran deg.

 

PS! Du blir lykkeligere om du sammenligner deg nedover. Da skal du se at du har uendelig mye å være stolt av.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 815b5...d55

[Anonym bruker]

Igjen, beklager at jeg syter og er så patetisk, jeg bare måtte få det ut et sted.

Takk for alle svar og en ordentlig realitetsorientering! Dette trengte jeg!

Jeg ser jo det at jeg syter og virker som en drittunge. Jeg skammer meg over hvor sutrete jeg er og vet at jeg virkelig må ta meg sammen. Jeg kjenner ikke igjen meg selv, jeg har ikke vært sutrete og tiltaksløs før. De siste ukene har det tatt helt av med negative tanker som svirrer rundt i hodet mitt. Når jeg leser det dere skriver her så ser jeg jo at jeg virkelig ikke har noe å sutre over. Jeg har noen luksusproblemer som jeg kan og bør ta tak i selv, og i stedet for å sammenligne meg med andre og fokusere på alt jeg syns er negativt ved meg og litt liv, så burde jeg ta tak i det jeg er misfornøyd med. Blir definitivt ikke bedre av å rakke ned på meg selv. 

Mannen kan ta hele permisjonen, og det gjør han med glede. Jeg har også familie som vil stille opp om vi finner en måte der han kan ta ut permisjonen over tid og jeg jobber litt eller fullt. I det hele tatt ser jeg jo det at jeg er veldig heldig som har det så bra som jeg har det, og at de tingene jeg opplever som negative er ting jeg selv kan ta tak i. 

Takk for sparket bak, folkens!

 

Anonymous poster hash: 7b303...925

[Anonym bruker]

 

Igjen, beklager at jeg syter og er så patetisk, jeg bare måtte få det ut et sted.

 

Takk for alle svar og en ordentlig realitetsorientering! Dette trengte jeg!

 

Jeg ser jo det at jeg syter og virker som en drittunge. Jeg skammer meg over hvor sutrete jeg er og vet at jeg virkelig må ta meg sammen. Jeg kjenner ikke igjen meg selv, jeg har ikke vært sutrete og tiltaksløs før. De siste ukene har det tatt helt av med negative tanker som svirrer rundt i hodet mitt. Når jeg leser det dere skriver her så ser jeg jo at jeg virkelig ikke har noe å sutre over. Jeg har noen luksusproblemer som jeg kan og bør ta tak i selv, og i stedet for å sammenligne meg med andre og fokusere på alt jeg syns er negativt ved meg og litt liv, så burde jeg ta tak i det jeg er misfornøyd med. Blir definitivt ikke bedre av å rakke ned på meg selv. 

 

Mannen kan ta hele permisjonen, og det gjør han med glede. Jeg har også familie som vil stille opp om vi finner en måte der han kan ta ut permisjonen over tid og jeg jobber litt eller fullt. I det hele tatt ser jeg jo det at jeg er veldig heldig som har det så bra som jeg har det, og at de tingene jeg opplever som negative er ting jeg selv kan ta tak i. 

 

Takk for sparket bak, folkens!

 

 

 

Anonymous poster hash: 7b303...925

 

 

Lykke til da Du har jo enda mer goder rundt deg med familie rundt deg som stiller opp også. Så egentlig er du ganske så rik og har det bra

 

Bare bestem deg for at nå skal du gjøre en kjempeinnsats og bare få den masteroppgaven ferdig slik at den er ute av verden. Da tror jeg du vil føle deg mye bedre, en stor bekymring mindre!

 

Bare hyggelig å sparke noen bak som ser lyset selv

 

Anonymous poster hash: 9e066...964

[håperpåvinterbarn]

Slapp av, senk skuldrene, dette går bra! Du er en flinkis! Husbygging, snart mastergrad, stabilt forhold, baby i magen. Jeg ser bare pluss pluss pluss pluss. Et kjenpeliv sammenlignet med uendelig mange andre:). Kos deg med resten av graviditeten og slutt å sammenligne deg med andre! Det fører aldri noe godt med seg!

Endret 8. mars 2015 av håperpåvinterbarn