Flere som har kuttet ut foreldrene sine?

[Anonym bruker]

Her har jeg gjort det i dag, selv om det er skummelt - jeg har ikke noe annen familie eller venner. Men nok er noen ganger nok. Jeg er drittlei alle løgnene, kritikken og dobbeltmoralen, mens de selv mener at de er perfekte. Jeg ble fysisk og psykisk mishandlet av mine foreldre i årevis, min mor foretrakk å være hjemmeværende til jeg var 18 for å kontrollere hver eneste bevegelse jeg foretok meg, selv om vi ikke hadde råd til klær til meg eller ordentlig mat. Da jeg ble forelsket i en gutt i en alder av 13, fortalte hun meg at denne gutten gikk og baksnakket meg til kameratene. Dette var ren løgn for å få meg til å slutte å like gutten, fordi hun syntes at jeg ikke skulle ha noe kjæreste før jeg var 25 og ferdig utdannet. Jeg var 1.70 og veide 48 kilo, likevel ble jeg fortalt hver dag at jeg ikke skulle spise så mye, at jeg hadde flesk her og der. Hvis jeg ikke gjorde som de sa så ble jeg dratt etter håret og kalt ting som drittunge, idiot osv. Bursdager fikk jeg ikke lov å feire, og heller ikke dra på besøk i andre sine bursdager. Jeg ble mobbet på skolen, men foreldrene mine mente det var min feil fordi jeg var så rar. Jeg ble fortalt at jeg var stygg og uattraktiv, for at jeg ikke skulle tenke en gang på å få meg kjæreste eller flørte med gutter. Jeg ble misbrukt av min egen lærer i en alder av 14, først fikk jeg beskjed om at jeg lyver og fantaserer, og så at jeg sikkert oppmuntret ham til dette.

 

Etter at jeg fant meg samboer og flyttet ut og på motsatt side av landet i en alder av 18, fikk pipa en annen lyd. Da ble de plutselig kjempeengasjert, støttende, skulle involvere seg i barnebarn. Likevel, hver gang min mor så meg så sa hun at jeg hadde lagt meg ut (gikk fra 48 anorektiske kilo til 52, så ja, var sikkert veeeldig feit), at jeg måtte slanke meg. Hun kritiserte alt ved min barneoppdragelse, men pakket det inn som "velmenende" råd. Hun valgte også å støtte meg økonomisk da jeg ble alene med to, siden de hadde mye mer romslig økonomi enn meg. Da jeg var singel fortalte hun meg at jeg oppførte meg som ei hore, kun fordi jeg hadde en fast elsker som jeg ikke bodde sammen med. Dette var altså mitt andre sexpartner i en alder av 27 år.

 

Så fant jeg meg ny samboer, vi giftet oss i fjor, og ingen av mine foreldre gadd å komme i bryllupet, de hadde mye viktigere ting å ta seg av. Da jeg ble gravid med nr 3 så ble jeg spurt hvorfor jeg ikke tok abort, det var da mye mer enn nok med 2 barn. Min mor skjulte mitt svangerskap og fødsel fra sine venninner, samtidig som de fleste blir jo stolte bestemødre når de får barnebarn. Hun sa hun var redd for reaksjoner fra venninnene sine på at jeg var gravid igjen og fikk enda et barn.

 

I dag toppet det seg. Hun kritiserte meg igjen for barneoppdragelsen, syntes jeg var for streng (ga guttungen dataforbud i 1 uke fordi han kjøpte noe spill jeg ikke godkjente), og da jeg sa at de heller ikke var helt tilgivende hele tiden mens jeg vokste opp, kom hun med flere episoder fra min barndom der jeg gjorde noe på trass (som alle andre barn). Da jeg konfronterte henne med at jeg faktisk ble banket opp på grunn av disse episodene, så sa hun at det var løgn, at jeg hadde lykkelig barndom og at jeg ikke måtte fokusere på det negative. Jeg la på røret og synes at NÅ er det nok. De får leve lykkelig i sin lille boble og tro at de er perfekte. De kan komme med rasistiske uttalelser om andre folk til hverandre, kritisere og slenge dritt, men uten meg involvert.

 

Og før dere sier at de sikkert har hatt grunn til å kritisere meg hele tiden - jeg har aldri prøvd å røyke, aldri vært full, hadde ikke sex før jeg var 19 og traff min første samboer. Jeg har mastergrad med videreutdanning, god fast jobb, eget hus, egen bil og følger opp barna på en god måte.

Anonymous poster hash: d2af4...31e

[Anonym bruker]

Jeg pleier å tenke at enkelte familiemedlemmer er som faxmaskiner som spyr ut anklager. Tenk på en faxmaskin som det stadig popper ark ut av, og du ser på arkene og finner ut at det er anklager alt sammen.

Får håpe det hjelper at du bor på en annen kant av landet. Mora di virker fullstendig hysterisk, og hva mer er, det virker ikke som hun er glad i deg.

Går kanskje an å ha kontakt et par ganger i året likevel. Men hvis du har brutt kontakten nå, vil mora di sikkert konsentrere seg om omgivelsene der hun bor. Hun vil forsøke å gråte til dem for at de skal tvinge deg til å gjøre som hun vil.

Og hun kan kanskje lykkes med det til en viss grad, så du kan forvente deg sure telefoner og/eller brev fra folk som hører på mora di.

Anonymous poster hash: 72712...cb2

[Anonym bruker]

Forstår deg godt HI. Du må gjøre det du føler er best for DEG,ikke for alle andre. Er sikker på at du klarer deg bedre uten de.

 

Anonymous poster hash: a5df1...f42

[Anonym bruker]

Synes du er tøff, hvorfor omgås mennesker som bare tilfører livet negativitet?

 

Du får det mye bedre uten dem.

 

Anonymous poster hash: 98ec7...c91

[Sint naken biltyv]

De hadde jeg faktisk aldri snakket med igjen. Hadde ikke engang giddi å dra på sykehuset om de ble alvorlig syke eller dratt i begravelsen dems. Makan. Har du søsken?