Mannen min kan heller ikke "lese" barnet. Langt...

[Anonym bruker]

Jeg har med stigende redsel lest tråden om mammaen som er under barnevernets oppsyn fordi hun ikke leser og kommuniserer godt nok med barnet sitt.

Dette er som å lese om min mann. Vårt barn på snart to år har godt utviklet språk, og er svært bestemt og gir tydelig uttrykk for alle sine følelser, uansett om det er glede eller sorg, sinne, fortvilelse, spenning og så videre. Men mannen er ikke i stand til å forstå, og han prøver heller ikke. Hun kan stå og dra han i ermet og si "hjelpe, hjelpe" og han smiler bare ned mot henne og sier ja,ja uten å forstå hva han sier ja til. Til slutt kommet hun til meg, eller så "oversetter" jeg det hun prøver å si. Noe som selvfølgelig ikke er særlig heldig for forholdet vårt, han blir irritert og sint når jeg "vet bedre" og "alltid må kommentere".

Han setter heller ikke grenser, det å løpe i gangene og rope og hyle er jo bare morsomt, syns han(og det syns så klart barnet også). Helt til han sitter og ser på tv eller gjør noe hvor høye stemmer ikke passer seg, da kjefter han og sier at hun må bruke innestemme.

Et annet eksempel er det at han bruker veldig forvirrende teknikker. Han kan si at de skal skifte bleie, og så vil hun ikke det og sier nei og blir sint, da ønsker han å avlede og gir derfor en annen beskjed; "nå skal vi mate katten", foreksempel. Når han da har fått med barnet på det, kan han løfte henne opp og ta henne med på badet, for å skifte. Forrige gang dette skjedde, sa han at han prøvde å bli kompis med henne først, slik at hun kanskje ville være med og skifte etterpå.

 

Hvis hun sitter på gulvet og leker konsentrert, kan han begynne å plystre eller kremte eller på andre måter distrahere henne, på samme måte som man erter en katt med en katteleke, hvis dere skjønner hva jeg mener?

Han syns også det er morsomt å prikke på henne eller "erte" henne til hun blir sint. Hun sier nei, nei, nei, og når jeg til slutt spør om han ikke hører hva hun sier, svaret han: men det er jo bare for gøy".

 

Jeg ser klart og tydelig at han kommer fra et hjem med store mangler, både på trygghet og på kommunikasjon. Det har vært vold, mor er fraværende følelsesmessig, dette ser jeg også tydelig når hun er sammen med barnet vårt. Hun klarer ikke å lese signalene. For eksempel vil hun gjerne oppnå kontakt og få respons fra barnet, så hun kommer oppi ansiktet og pirker på handa eller i ansiktet mens hun gjentar barnets navn flere ganger. "Hei Anna, hei, hei, hei, Anna, hallo, Anna?" Også videre. Når jenta sier nei og snur seg unna, småler bestemor og fortsetter. Tilslutt markerer barnet tydelig ved å dytte hånda hennes unna, da blir hun enten tydelig fornærmet og sier noe som " unnskyld meg, jeg skal da ikke plage deg", eller så ler hun bare videre.

Så jeg ser tydelig hvor mannen min har det fra.

 

Jeg kunne gitt mange eksempler, men ønsker innspill fra dere. Jeg blir fortvilet og trist når jeg ser at hun forsøker og han ikke hører etter eller prøver å forstå. Og etter å ha lest den andre tråden ble jeg rett og slett redd for at barnet mitt tar skade av dette? Vi sliter ekstremt med kommunikasjon oss i mellom også, og han har svært vanskelig for å snakke i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: 05b18...975

[Anonym bruker]

Dette høres ikke greit ut og jeg forstår godt at du blir bekymret.

God omsorg må læres, så du gjør nok riktig i å tenke at svigemors mangler videreføres til mannen din.

Jeg tenker at mannen din rett og slett må lære seg å forstå barnet. Og selvom du kanskje kunne hjulpet han å lære å tolke barnet deres er det kanskje ikke det læresteder for forholdet deres. Flere barnehager og ulike instanser i kommunen arrangerer ofte slike kurs. Varierer selvfølgelig utifra hvor du bor. Tror du mannen din kunne vært interessert i å gjøre noe slikt?

 

- Circel of Security er et eksempel på en metode som legger grunnlag for slike foreldrekurs.

 

Hva med å kontakte kommunen (f,eks helsestasjonen) og høre om de har noen kurs?

 

 

Anonymous poster hash: f3bc4...f49

[Anonym bruker]

Gikk litt fort så beklager skrivefeil. Læresteder = beste

 

Anonymous poster hash: f3bc4...f49

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal høre med helsestasjonen dere tilhører. Dere kan sikkert få råd fra helsesøster, ellers kan hun henvise mannen din til andre. Jeg vet at det finnes kurs og lignende for voksne som har vokst opp i manglende eller voldelige omgivelser. Jeg har i hvertfall sett plakater for dette på min helsestasjon.

Anonymous poster hash: 767af...bdf

[Anonym bruker]

Har egentlig ikke tenkt så nøye over det, men irritert meg over at mannen min er så 'fraværende' at han ikke fanger opp små signaler eller små tegn på ting hos barnet.

 

vi har to sammen, og han sitrer oftest i sofaen og slenger ut kommandoer til ungene. Nå skal dere rydde, så rydd. Skjønner ikke at en på 3 og en på 5 bør ha noen som administrerer ryddingen.

 

Jeg ser med en gang hva barna vil, om de uberettiget har fått skylden for noe eller lm de faktisk er 'skyldige'. Mannen min henger seg på første innskytelse og forblir der.

Mener alt er 'krokodille-tårer' og aldri reelt.

 

Huff. Nå ble jeg også bekymret her.

 

Min svigermor er verdens snilleste, plager absolutt ikke ungene som eksempelet over, men hun tar de sjelden på fanget bare for en kos..

Svigerfar er av den gamle skole. Men mye roligere nå enn da min mann var liten. Iflg min svigerinne var han en tyrann i hjemmet som var ekstremt mye sint og ropte mye til ungene. Dette vil ikke min mann høre noe om, men han er ganske lik selv...

 

Anonymous poster hash: 7d72e...49a

[skinnfilla]

Skjønner ikke poenget med å erte og irritere på ungene!

Tipper at han ikke finner seg i å bli pirket på og forstyrret når han holder på med noe?

Eller svigermor for den slags skyld ?

Han gir veldig blandede signaler ved å la henne løpe og hyle når det passer ham og kjefte og rope når han krever ro.

Han burde skrive seg på et foreldrekurs og lære litt om oppdragelse og omsorg.

Det må være fryktelig frustrerende for jenta deres når far ikke skjønner hva hun mener, lurer henne med på ting osv

[Anonym bruker]

Det er nok mange som faktisk er sånn uten at det kommer frem i lyset, for den andre parten er jo der og tar støyten. 

 

Her må dere få hjelp til mannen synes jeg, slik at han kan lære å kommunisere. Jeg hadde ikke gitt meg, og KREVD at noe ble gjort. 

Anonymous poster hash: c508f...565

[Anonym bruker]

Hi her.

Jeg er helt enig i at han burde gått kurs eller fått en eller annen form for veiledning. Problemet er bare at han ikke skjønner at dette er et problem. Han syns heller ikke at vi har et problem, selv om familievernkontoret(vi har vært og er der for terapi) gjentatte ganger har fortalt han at han må jobbe med kommunikasjonen oss i mellom. Barnet har så langt ikke vært et tema der.

Så hva gjør jeg da? Jeg er for tiden i en prosess hvor jeg vurderer å gå i fra han, av mange grunner, men dette med hans oppførsel og kommunikasjonsproblemer er den største. Jeg må innrømme at jeg holder litt igjen, hvis jeg går skal jo han ha samvær, og da får jeg ikke hjulpet barnet i det hele tatt...

 

Anonymous poster hash: 45507...323

[Anonym bruker]

Så lenge barnet har en velfungerende mor vil nok barnet klare seg greit.

 

Anonymous poster hash: 7f0bc...010

[Anonym bruker]

Så lenge barnet har en velfungerende mor vil nok barnet klare seg greit.

 

Anonymous poster hash: 7f0bc...010

Takk, jeg håper det

 

Anonymous poster hash: 45507...323

[Anonym bruker]

Venninna mi ble skilt i fjor, fra en mann som hun konkluderer med at har Aspergers syndrom. Han har en stor sosial mangel, som gjør at hun i 10 år har drevet med "oversettertjenester" . Hun må fortolke ungene for faren. Han skjønner ikke og ser ikke når de har det vondt, han leser ikke deres ansiktsuttrykk og sier bare "det gikk bra, det" når hun spør hvordan ungene taklet den ene eller den andre situasjonen (farmors begravelse, pappas nye kjæreste o.l)

 

Hun syntes det var vondt å se på, og enda vondere å leve med. Ungene er 9 og 13 år, så de har språk, men det hjelper jo ikke. Far hører riktignok ordene de sier, men han responderer ikke adekvat på det. Når den yngste gråter og er fortvila og sier "du sitter bare og ser på mobilen når vi er hos deg, og det er ikke noe hyggelig" kan faren f eks svare "vet du hva, jeg er sulten og vil hjem. Nå setter du deg rett i bilen."

 

Men mor må bare stole på at hun gir dem rett respons og lar dem føle seg sett og anerkjent. Faren form og stil som forelder er uvanlig nå, men for bare 50 år siden var det standard-atferden for fedre...

 

Anonymous poster hash: 65320...6c4

[Anonym bruker]

*Farens

 

Anonymous poster hash: 65320...6c4

[Anonym bruker]

Jeg synes ikk du skal tenkte at dette går seg til. For barnet ditt sin skyld.

Sett krav til han. Si han må forsøke å bedre samspillet for at dere skal kunne fungere som en familie.

Du trenger jo heller ikke legge det frem som at dette kun er hans problem. Hva med å foreslå at dere begge tar slike kurs for å bedre samspillet med barnet?

 

Anonymous poster hash: f3bc4...f49