Inspirert: hva tenker dere om adopsjon?

[Anonym bruker]

Vi har to barn (biologiske), og vi har begge lyst til å adoptere et barn. Rett og slett fordi vi har lyst, helt genuint og rett fra hjertet. Ikke fordi vi skal drive et veldedighetsprosjekt hvor barnet hele livet skal gå rundt å være takknemmelig fordi vi "reddet" det fra en uviss skjebne, men fordi vi ser på det som en berikelse og en glede.

 

Er dette sært og et feil utganspunkt? Vi ser ikke på oss selv som "the salvation family", hehe, vi ønsker oss tre barn og vil gjøre det på denne måten.

 

Noen innspill? Hva tenker dere om adopsjon? Er det bare de som ikke kan få egne barn som har en legitim grunn til å adoptere?

 

Anonymous poster hash: 9a83c...a39

[Anonym bruker]

Jeg tenker at når såpass få barn blir frigitt for adopsjon så bør barnløse komme først i køen. Dere vil oppta en plass som dere ikke trenger. Bli heller fosterhjem eller besøkshjem, om dere har tid og hjerterom.

 

Anonymous poster hash: cb850...b2d

[Anonym bruker]

Jeg personlig synes det er litt dårlig gjort å ta en plass i den eviglange køen hvis man kan få barn på andre måter. Men jeg vet at mange er uenige med meg.

Anonymous poster hash: 97adf...647

[Anonym bruker]

Hvis dere vil hjelpe, syntes jeg mer om fosterbarn.

 

Mange uten barn ønsker å adoptere fordi man vil bli foreldre (det er jo et forståelig instinkt). De venter nå i snitt 5,5 år på å få adoptere. Syntes ikke dere som har barn bør gjøre den køen lengre.

 

Gå heller for å bli fosterhjem og ta gjerne i mot søsken. Det er en berikelse det.

 

Anonymous poster hash: ef9e6...c9c

[Anonym bruker]

Nå er det sånn at det er veldig lang adopsjonskø her i Norge, det er veldig mange flere som vil adoptere enn det finnes barn å adoptere så folk står årevis i kø. Da synes jeg ærlig talt dere som har to barn fra før og muligheten til å få biologiske barn skal holde dere unna den køen, la de barnløse få førsteretten på de få barna som er mulig å adoptere av nordmenn.

 

Det er færre og færre land som synes det er greit å adoptere barna ut av landet, de fleste ønsker å finne en fosterfamilie i eget land fremfor å sende barna ut av landet. De barna som da til slutt blir sendt ut av landet er blitt ganske gamle, det er ofte barn med div diagnoser eller problematikk som gjør det vanskelig å finne fosterfamilie i eget land. De jeg kjenner som har adoptert siste årene har alle fått barn som er 3-6 år når de kommer til Norge. Det er barn som allerede har ganske mye i bagasjen, som har slitt veldig med tilknytning når de kom hit og flere av dem har div diagnoser.... Det har vært store utfordringer for flere av disse familiene, foreldre som har måttet ha 3 års permisjon fra jobb for å ta seg av tilknytningskadet adoptivbarn o.l. Jeg personlig beundrer virkelig disse foreldrene, som har fått livene sine snudd på hodet ganske brutalt når de adopterte, men jeg tror ikke alle hadde taklet det like bra.

Anonymous poster hash: e5f99...3b2

[Jezebel]

Kan bare støtte de andre som har svart. Kan man få barn på egenhånd holder man seg langt unna adopsjonskøen.

[Anonym bruker]

Jeg har mistet 4 foster/barn og orker ikke gå gjennom et nytt svangerskap med hypermesis og angst, men ønsker oss så inderlig flere barn så jeg syns virkelig adopsjon hadde vært tingen for oss.

 

Men med så lang ventetid blir vi nok for gamle før et barn er klart for å komme til oss. Dessverre.

 

Så jeg syns altså ikke at adopsjon bare er for dem som ikke kan bli gravide selv.

 

Anonymous poster hash: 9ba0d...bb3

[Anonym bruker]

Klart dere kan adoptere. Køen er lang, men ikke uoverkommelig. Ca 5 års ventetid på hele prosessen for et barn fra Korea. Bare vær oppmerksom på at mange land har begrensninger hos de som har biologiske barn fra før. Noen tillater ingen biologiske, andre aksepterer et, og noen har ingen begrensninger. Adopsjon er fantastisk, ikke legg tanken fra dere før dere har undersøkt mulighetene nøye.

 

Anonymous poster hash: a354b...e4a

[Anonym bruker]

Adopsjon er absolutt en vei å gå! Veldig flott at familier som har barn også velger å adoptere. Da får barna søsken!

 

Vi var i gang med adopsjonsprosessen da jeg ble gravid som ble til et barn. Hadde det ikke vært for at jeg fikk så mange komplikasjoner for livet, hadde vi fortsatt med adopsjonsprosessen.

Anonymous poster hash: e4037...a14

[Anonym bruker]

Som storesøster til et adoptivbarn vil jeg be dere tenke dere godt om. Vi var to søsken da lillebroren vår kom inn i vår familie, da var han ett år gammel, og veldig tilknytningsskadet. Han har i tillegg et handikap og måtte ha veldig tett oppfølging. Foreldrene mine ga opp alt (jobber, sosialt liv) for å hjelpe og støtte vår bror, det var traumer, mareritt, legebesøk, operasjoner, tilknytningsskader, bupa, ppt, møter med skole, oppfølging av fysioterapeut, psykologspesialister, etterhvert mange diagnoser osvosv. Min søster ble på den tiden misbrukt av et familiemedlem, men turte ikke si ifra for å ikke være i veien. Foreldrene våre hadde tatt seg vann over hodet med to biologiske barn i tillegg. Hadde det vært et fosterbarn hadde de hatt et team i ryggen med oppfølging, men de var alene. Jeg ville selvfølgelig aldri byttet ut broren min eller valgt han bort, men han kunne nok fått det vel så bra hos foreldre som kun kunne fokusert på han, og ikke ble spist opp av dårlig samvittighet ovenfor egne barn i tillegg. Foreldrene mine skilte seg, og moren min har aldri tilgitt seg selv for det som skjedde min søster.

 

Anonymous poster hash: 5d6ea...bb8

[Anonym bruker]

Jeg tenker at når såpass få barn blir frigitt for adopsjon så bør barnløse komme først i køen. Dere vil oppta en plass som dere ikke trenger. Bli heller fosterhjem eller besøkshjem, om dere har tid og hjerterom.

 

Anonymous poster hash: cb850...b2d

Fosterhjem vil jeg anbefale dere da. Er selv fostermor til to fantastiske barn på 5 og 1 år.vi er barnløse og disse flotte barna betyr alt for oss og de skal vokse opp hos oss😊

 

Anonymous poster hash: 33321...0b0

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker at når såpass få barn blir frigitt for adopsjon så bør barnløse komme først i køen. Dere vil oppta en plass som dere ikke trenger. Bli heller fosterhjem eller besøkshjem, om dere har tid og hjerterom.

 

Anonymous poster hash: cb850...b2d

Fosterhjem vil jeg anbefale dere da. Er selv fostermor til to fantastiske barn på 5 og 1 år.vi er barnløse og disse flotte barna betyr alt for oss og de skal vokse opp hos oss😊

 

Anonymous poster hash: 33321...0b0

Men det er jo en enorm forskjell på å adoptere og å være fosterhjem? Ved adopsjon får man et ekstra barn som skal vokse opp på lik linje med ev biologiske barn, mens når man er fosterforeldre skal man ta vare på andres barn til de ev kan klare å ta seg av dem selv. Er ikke det endelige målet at barna skal flytte hjem til foreldrene på sikt? Foreldrene har jo mulighet til å prøve saken sin for retten hvert andre år, så man får vel aldri helt roen med at man får beholde barna?

 

Jeg kunne aldri klart å skilles fra et barn jeg tok inn og elsket som mitt eget.

 

Men all ære til dere som klarer det, dere gjør en fantastisk jobb.

 

Anonymous poster hash: 9ba0d...bb3

[Gjest Antarctica]

 

 

Jeg tenker at når såpass få barn blir frigitt for adopsjon så bør barnløse komme først i køen. Dere vil oppta en plass som dere ikke trenger. Bli heller fosterhjem eller besøkshjem, om dere har tid og hjerterom. Anonymous poster hash: cb850...b2d

Fosterhjem vil jeg anbefale dere da. Er selv fostermor til to fantastiske barn på 5 og 1 år.vi er barnløse og disse flotte barna betyr alt for oss og de skal vokse opp hos ossAnonymous poster hash: 33321...0b0

Men det er jo en enorm forskjell på å adoptere og å være fosterhjem? Ved adopsjon får man et ekstra barn som skal vokse opp på lik linje med ev biologiske barn, mens når man er fosterforeldre skal man ta vare på andres barn til de ev kan klare å ta seg av dem selv. Er ikke det endelige målet at barna skal flytte hjem til foreldrene på sikt? Foreldrene har jo mulighet til å prøve saken sin for retten hvert andre år, så man får vel aldri helt roen med at man får beholde barna?

Jeg kunne aldri klart å skilles fra et barn jeg tok inn og elsket som mitt eget.

Men all ære til dere som klarer det, dere gjør en fantastisk jobb. Anonymous poster hash: 9ba0d...bb3

Foreldrene kan prøve saken, ja. Men når man i Norge går til et skritt som omsorgsovertakelse, ligger det alltid i kortene at det er langvarig.

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg tenker at når såpass få barn blir frigitt for adopsjon så bør barnløse komme først i køen. Dere vil oppta en plass som dere ikke trenger. Bli heller fosterhjem eller besøkshjem, om dere har tid og hjerterom. Anonymous poster hash: cb850...b2d

Fosterhjem vil jeg anbefale dere da. Er selv fostermor til to fantastiske barn på 5 og 1 år.vi er barnløse og disse flotte barna betyr alt for oss og de skal vokse opp hos ossAnonymous poster hash: 33321...0b0

Men det er jo en enorm forskjell på å adoptere og å være fosterhjem? Ved adopsjon får man et ekstra barn som skal vokse opp på lik linje med ev biologiske barn, mens når man er fosterforeldre skal man ta vare på andres barn til de ev kan klare å ta seg av dem selv. Er ikke det endelige målet at barna skal flytte hjem til foreldrene på sikt? Foreldrene har jo mulighet til å prøve saken sin for retten hvert andre år, så man får vel aldri helt roen med at man får beholde barna?

Jeg kunne aldri klart å skilles fra et barn jeg tok inn og elsket som mitt eget.

Men all ære til dere som klarer det, dere gjør en fantastisk jobb. Anonymous poster hash: 9ba0d...bb3

Foreldrene kan prøve saken, ja. Men når man i Norge går til et skritt som omsorgsovertakelse, ligger det alltid i kortene at det er langvarig.

Det vet jeg, men det er en stor belastning, både for barna og fosterforeldrene, å stadig måtte gå gjennom rettssaker. Jeg har sett det på nært hold og det er virkelig tugt.

 

 

Anonymous poster hash: 9ba0d...bb3

[Nyttårs barn]

Jeg støtter de som sier fosterhjem.

Har en venninne som har to fosterbarn, begge er permanent plassert hos dem og de kom dit som babyer.

 

Så har jeg en eks kjæreste som vokste opp med en adoptivsøster. De var to biologiske søsken som fikk en søster, hun kom til familien som 4 åring og hadde masse bagasje med seg.

Familien til min eks trodde nok at de var godt rustet til dette, de hadde jobber hvor de var i kontakt med barn og var i grunnen en ressursfamilie.

Vel, søsteren fikk all slags problemer med bakgrunn i hennes tidlige år. Det hjalp heller ikke at hun hadde to svært vellykkede søsken som fikset det meste. Familien brukte masse tid og ressurser på søsteren, moren sluttet å jobbe, men etterhvert ble foreldrene skilt. Jeg som så det utenfra tenkte alltid at de hadde tatt seg vann over hodet.

Adoptvsøsteren klarte seg etterhvert ok, men personlig tror jeg hun hadde fått det vel så bra hos en familie som kun hadde henne å fokusere på.

Jeg hadde alltid en følelse av at mammaen i denne familien var mest glad i sine biologiske barn.