Hva tenker dere om andre foreldre en aldri ser snurten av?

[Anonym bruker]

Vi har barn i barneskolen. I barnas klasser er det noen foreldre vi aldri ser. De er aldri tilstede på en eneste fotball trening, stiller ikke på kamper. Vi foreldre i feltet drikker av og til en kopp kaffe sammen, mor eller stefar til den ene er som de knapt hilser om vi treffes i garderoben på SFO.

Ungen er jo ute å leker med de andre barna, og ungene går mellom husene til hverandre der, men selv har de regel om ingen unger inn, eller til nød bare en.

Ikke bare fritidsaktiviteter og nabo lag de uteblir, men ikke å stille på en eneste vin kveld/mødretreff, eller hygge aktiviteter for barna som klassekontaktene steller i stand.

 

Vi er involvert i 2 aktiviteter, vi stiller på ting i regi av klassen, vi takker ja til en kopp kaffe om andre foreldre inviterer inn i forbindelse med mening/overnatting, eller inviterer inn når det passer sånn. Vi snakker med de andre når vi ser på oppvisningen, konserter eller står på sidelinjen å heier. Hender selvsagt at barna sitter på med andre til noe, men ikke hver gang.

 

Hva tenker dere om sånne foreldre? Er det bare jeg som reagerer og synes det er litt trist? Lurer også på om de har noe å skjule? Blir skeptisk. Forstår det ikke.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 13598...91c

[Gjest Julia1984]

Jeg synes det er kjempe trist. Utrolig bra investering for årene fremover at vi foreldre kjenner hverandre når ulike problemstillinger dukker opp etc. Trenger ikke bli bestevenner.

 

Så synes jeg synd på de barna som har foreldre som ikke engasjerer seg i Barnas hverdag.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner en mor som er sånn, og det er pga angst. Hun tør ikke vise seg blant folk fordi hun er så redd for hva folk tenker og mener om henne. (Og denne tråden viser jo for så vidt at hun har grunn til det.)

 

Datteren hennes pleier å være med oss på aktiviteter, bursdager o.l. rett og slett fordi alternativet er at hun ikke får vært med på noe.

Anonymous poster hash: ceea8...c87

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med en sånn mamma. Hun hadde sosial angst og depresjoner, og deltok aldri på noe. Utrolig trist:(

Jeg var stort sett alltid den ene som var alene uten foreldre med.

 

Anonymous poster hash: 2dcbb...902

[Gjest Julia1984]

Trist med dette med sosial angst, men har et foreldrepar her i gata som rett og slett ikke prioriterer yngste søbb

[Anonym bruker]

Foreldrene til den ene gutten, det mest ekstreme tilfeller, i alle fall det nærmeste, da han bor like ved, tviler jeg sterkt på det er noe sosial angst. Mora og stefaren er i service yrker begge to, det er heller ikke sånn at de er karriere mennesker, de er i vanlige stillinger.

Det hender at den biologiske faren dukker opp på en fotball kamp. Aldri mora! Faren har og møtt på foreldremøte en gang, han har ikke engang hoved omsorgen, aldri sett mora.

 

Anonymous poster hash: 13598...91c

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn, og har noen sånne i klassetrinnet til alle sammen. Det er leit for barna synes jeg, selv om jeg selvfølgelig vet at det kan ligge forskjellige grunner bak.

 

I klassen til 11-åringen min er det en gutt som ikke kommer på noen ting selv heller. En ting er at det aldri kommer foreldre på foreldremøter, skoleavslutninger, 17.mai feiring eller noe som helst, men gutten kommer aldri i bursdager eller slike ting heller (og de gir aldri beskjed). Her har vi andre foreldre rett og slett blandet oss litt inn, det er noen som bor i nærheten av denne gutten som tar kontakt med foreldrene og tilbyr seg å ta gutten med og da får han alltid lov. Er det bursdagsselskap med alle guttene i klassen er det alltid noen som ringer foreldrene og spør om deres gutt vil sitte på, og det er alltid greit. 

 

Disse foreldrene kan umulig ha reflektert skikkelig over hva det gjør med barnet deres å bli holdt utenfor sånn...

Anonymous poster hash: cc39d...5b3

[Anonym bruker]

Synes egentlig synd på dem, og tenker de går glipp av noe, men tenker også at de sikkert har noe de prioriterer høyere (kanskje fordi de må). Jeg kjenner ikke deres hverdag og hva de har å stri med, og føler meg heldig som kan stille opp masse for barna.

 

Anonymous poster hash: 4de36...454

[Himmel og hav]

 

Jeg kjenner en mor som er sånn, og det er pga angst. Hun tør ikke vise seg blant folk fordi hun er så redd for hva folk tenker og mener om henne. (Og denne tråden viser jo for så vidt at hun har grunn til det.)

 

Datteren hennes pleier å være med oss på aktiviteter, bursdager o.l. rett og slett fordi alternativet er at hun ikke får vært med på noe.

 

Anonymous poster hash: ceea8...c87

 

Det paradoksale er jo at de antagelig tenker mer om henne når hun uteblir enn det de hadde tenkt om hun møtte opp, for da hadde hun jo bare vært en av mange som ropte heia og drakk kaffe.

[Anonym bruker]

Har også desverre noen slike eksempler i klassen her. I ene tilfellet, som er ganske ille er barnevernet i bildet. Moren som er alene har sosial angst i tillegg til andre utfordringer og det er ingen tvil om at barna er de store taperne.

 

Selv om det ligger gode grunner bak slikt betyr ikke det at ikke barna skades. Ser ei skriver lenger opp her at hun kjenner ei som ikke følger barna på noe da hun har sosial angst, og det er ikke rart når en leser slike innlegg som dette. Vel, jeg syns det er flott at folk reagerer!

 

Anonymous poster hash: 15bb5...9c5

[¤Hippie¤]

Det kan være mange personlige grunner til at foreldre ikke møter opp, men sliter man med angst/depresjon så må man ta tak i problemet og gjøre det beste ut av det, når man har barn. Kjempe fint at andre foreldre spør om å få ta med barna det gjelder, ut på ting! Men når man har barn, så kan man ikke legge slikt på andre foreldre.

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kjenner en mor som er sånn, og det er pga angst. Hun tør ikke vise seg blant folk fordi hun er så redd for hva folk tenker og mener om henne. (Og denne tråden viser jo for så vidt at hun har grunn til det.)

 

Datteren hennes pleier å være med oss på aktiviteter, bursdager o.l. rett og slett fordi alternativet er at hun ikke får vært med på noe.

 

Anonymous poster hash: ceea8...c87

 

Det paradoksale er jo at de antagelig tenker mer om henne når hun uteblir enn det de hadde tenkt om hun møtte opp, for da hadde hun jo bare vært en av mange som ropte heia og drakk kaffe.

 

 

Ja, men når man først har kommet inn i denne sirkelen blir den bare vanskeligere og vanskeligere å bryte ut av. Begynner hun å møte opp nå, så vil jo alle legge merke til henne.

 

Anonymous poster hash: ceea8...c87

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg kjenner en mor som er sånn, og det er pga angst. Hun tør ikke vise seg blant folk fordi hun er så redd for hva folk tenker og mener om henne. (Og denne tråden viser jo for så vidt at hun har grunn til det.)

 

Datteren hennes pleier å være med oss på aktiviteter, bursdager o.l. rett og slett fordi alternativet er at hun ikke får vært med på noe.

 

Anonymous poster hash: ceea8...c87

 

Det paradoksale er jo at de antagelig tenker mer om henne når hun uteblir enn det de hadde tenkt om hun møtte opp, for da hadde hun jo bare vært en av mange som ropte heia og drakk kaffe.

Ja, men når man først har kommet inn i denne sirkelen blir den bare vanskeligere og vanskeligere å bryte ut av. Begynner hun å møte opp nå, så vil jo alle legge merke til henne.

 

Anonymous poster hash: ceea8...c87

 

Og da trenger familien profesjonell hjelp!

 

 

Anonymous poster hash: 15bb5...9c5

[Anonym bruker]

Har også desverre noen slike eksempler i klassen her. I ene tilfellet, som er ganske ille er barnevernet i bildet. Moren som er alene har sosial angst i tillegg til andre utfordringer og det er ingen tvil om at barna er de store taperne.

 

Selv om det ligger gode grunner bak slikt betyr ikke det at ikke barna skades. Ser ei skriver lenger opp her at hun kjenner ei som ikke følger barna på noe da hun har sosial angst, og det er ikke rart når en leser slike innlegg som dette. Vel, jeg syns det er flott at folk reagerer!

 

Anonymous poster hash: 15bb5...9c5

 

Det var ikke det jeg sa, men at dette innlegget viser at hun har rett i at folk tenker og mener ting om hverandre. Det betyr ikke at jeg mener at man ikke skal reagere, bare at jeg forstår henne.

 

Anonymous poster hash: ceea8...c87

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg kjenner en mor som er sånn, og det er pga angst. Hun tør ikke vise seg blant folk fordi hun er så redd for hva folk tenker og mener om henne. (Og denne tråden viser jo for så vidt at hun har grunn til det.)

 

Datteren hennes pleier å være med oss på aktiviteter, bursdager o.l. rett og slett fordi alternativet er at hun ikke får vært med på noe.

 

Anonymous poster hash: ceea8...c87

Det paradoksale er jo at de antagelig tenker mer om henne når hun uteblir enn det de hadde tenkt om hun møtte opp, for da hadde hun jo bare vært en av mange som ropte heia og drakk kaffe.

Ja, men når man først har kommet inn i denne sirkelen blir den bare vanskeligere og vanskeligere å bryte ut av. Begynner hun å møte opp nå, så vil jo alle legge merke til henne.

 

Anonymous poster hash: ceea8...c87

 

Og da trenger familien profesjonell hjelp!

 

 

Anonymous poster hash: 15bb5...9c5

 

 

Det får de.

 

Anonymous poster hash: ceea8...c87

[Anonym bruker]

Jeg stiller opp på foreldremøter, trening osv, småprater med andre foreldre og er smilende og hyggelig. Men ikke en eneste gang har jeg giddet å dra på "mødretreff" med noen. Enkelt og greit fordi jeg ikke finnes interessert i å sosialiseres ytterligere med dem. Vi har til felles at vi bor i samme område og har barn i samme alder. Jeg vet hva de heter og har nr deres om det skulle være noe. Og det holder for meg. Ingen av dem har appellert såpass til meg at jeg vil treffe dem utenom barna våre.

 

Anonymous poster hash: a8185...ff6

[Skylander]

Har også desverre noen slike eksempler i klassen her. I ene tilfellet, som er ganske ille er barnevernet i bildet. Moren som er alene har sosial angst i tillegg til andre utfordringer og det er ingen tvil om at barna er de store taperne.

 

Selv om det ligger gode grunner bak slikt betyr ikke det at ikke barna skades. Ser ei skriver lenger opp her at hun kjenner ei som ikke følger barna på noe da hun har sosial angst, og det er ikke rart når en leser slike innlegg som dette. Vel, jeg syns det er flott at folk reagerer!

 

Anonymous poster hash: 15bb5...9c5

Jeg er også alene og har sosial angst. Men jeg har likevel forsøkt å ta kontakt med de andre foreldrene, invitert barn hjem, invitert med på kino/vitensenter/turer, invitert alle guttene på leke/filmkveld og deltatt på alt i skolens regi. Men jeg føler rett og slett at de andre foreldrene ser ned på meg eller kanskje ikke liker meg, nesten så en skulle tro at de gifte og samboende mødrene er redd for mennene sine. Min sønn har aldri fått en eneste invitasjon (utenom bursdager) til å bli med noen hjem, trist. Tungt å bestandig være den som må drive på for at det skal bli noe, jeg har måtte "invitert" sønnen min hjem til de andre.

[Anonym bruker]

Nå må ikke alle dras over en kam... Ikke alle son ikke er "synlig" for andre foreldre som har sosial angst eller er dårlige foreldre. Jeg selv er døv, noe som gir ufattelig store utfordringer for meg å være delaktig i sammenkomster på flere enn 2-4 stk. Selv om jeg er døv så betyr det ikke at jeg er en dårligere foreldre enn andre. Jeg er kanskje mer oppmerksom fordi øyene mine kompenserer for at ørene mine ikke fungerer.

 

Anonymous poster hash: bf8b9...c9d

[Skylander]

Jeg må vel svare på hovedinnlegget også. Jeg synes det er kjempetrist når enkelte foreldre sjelden eller aldri stiller på noe. Jeg synes veldig synd på barna deres. Husker da sønnen min gikk på barnehage og det var grilling, påskefrokost, julelunsj, foreldrekaffe osv. iløpet av et år, fikk skikkelig vondt av de barna som ikke hadde foreldre eller andre reserver der, som regel de samme som uteble hver gang

[Anonym bruker]

Gjennom jobb møter jeg en del av disse barna som har foreldre som sjelden, eller aldri deltar på ting. Det kan være så mange grunner til at det er slik. Dessverre har ikke alle foreldre kapasitet til å følge opp barna sine.

 

Min oppfordring til alle dere flotte mødre er at dere ser forbi at dere aldri vil få noe tilbake fra disse foreldrene, men gjør deres beste for å inkludere disse barna. Plukk de opp på vei til bursdag og trening, inviter de med hjem, selv om dere aldri vil oppleve å få noe igjen for det. For barnet kan det bety så mye mer enn dere aner. Dere har en mulighet til å gjøre en stor forskjell i livet til et lite barn. Du kan faktisk være den personen som gjør at dette barnet vil greie seg godt i livet likevel. Det skal ikke nødvendigvis så mye til. Disse barna trenger å bli sett.

 

Vær den signifikante andre, er vel egentlig min oppfordring!

 

Anonymous poster hash: d71c1...779

[Anonym bruker]

Helt dønn ærlig synes jeg at de er dårlige og uengasjerte foreldre dersom de aldri stiller opp på noe. At noen av ulike årsaker ikke har energi nok til å stille opp på alt har jeg full forståelse for, men aldri? Dersom man da er så plaget av f.eks. angst, så har man da likevel et ansvar som forelder. Da må en oppsøke profesjonell hjelp, og i mellomtiden kanskje finne noen andre som kan følge opp barnet.

 

Det er ingen tvil om at det er lettere omsorgssvikt å aldri følge barnet sitt på noe fordi det gir dype sår i en barnesjel.

Anonymous poster hash: f21c2...a17

[Anonym bruker]

Nå er jeg enslig mor 100% alene, og har ikke familie. Jeg hadde en del år jeg ikke fikk møtt opp på noen foreldremøter, for hvem skulle passe barna mine? Samme med mødre vin osv. Jeg hadde ingen som kunne passe mine barn. Men jeg kommer på avslutninger og sånn. Møter opp på treninger, og har kommet inn på kaffe. Skal barnet mitt overnatte, så vil jeg i det minste hilse på foreldrene. Her er døra åpen for andre barn, både besøk og overnatting.

Men jeg har hatt lærere som har reagert dårlig på at jeg ikke er på foreldremøte, men hva skal jeg gjøre da? Jeg leser jo referatet, og møter alltid opp på utviklingssamtaler.

Anonymous poster hash: dc6ea...b33

[Anonym bruker]

 

Nå er jeg enslig mor 100% alene, og har ikke familie. Jeg hadde en del år jeg ikke fikk møtt opp på noen foreldremøter, for hvem skulle passe barna mine? Samme med mødre vin osv. Jeg hadde ingen som kunne passe mine barn. Men jeg kommer på avslutninger og sånn. Møter opp på treninger, og har kommet inn på kaffe. Skal barnet mitt overnatte, så vil jeg i det minste hilse på foreldrene. Her er døra åpen for andre barn, både besøk og overnatting.

Men jeg har hatt lærere som har reagert dårlig på at jeg ikke er på foreldremøte, men hva skal jeg gjøre da? Jeg leser jo referatet, og møter alltid opp på utviklingssamtaler.

 

Anonymous poster hash: dc6ea...b33

 

Men da stiller du jo opp på det du kan Min kommentar over var myntet på de som aldri stiller opp på noe. Verken foreldremøter, kamper, avslutninger osv. Jeg er selv lærer og forstår godt at ikke alle kan stille bl.a. på grunn av manglende barnepass.

 

PS. Dersom du ikke er alt for ukomfortabel med et, så er det veldig mange jenter på 10. trinn og i VGS (altså ca 15-18 år) som er svært barnekjære og gjerne vil være barnevakt. Kanskje du kunne hengt opp en lapp på nærbutikken eller noe sånt?

 

Anonymous poster hash: f21c2...a17