Hva tenker dere om de som har brutt med familien?

[Anonym bruker]

Tenker dere at de er egoistiske, som ikke synes barna fortjener en storfamilie?

 

Anonymous poster hash: 7e310...1e8

[Anonym bruker]

Ikke i det hele tatt. Kjenner mennesker hvor det var det eneste rette. Barna har heller ikke godt av helt nedbrutte foreldre.

Anonymous poster hash: fcaf5...a6b

[Anonym bruker]

Jeg tenker at de antakeligvis har idioter til familie.

 

Anonymous poster hash: b4157...e42

[Anonym bruker]

At det helt sikkert er en grunn til det, men at jeg i hvert enkelt tilfelle ikke alltid kan vite om problemet egentlig mest ligger hos dem som har brutt med familien, eller familien som de har brutt med.

Anonymous poster hash: e5fd8...b79

[Anonym bruker]

Jeg kjenner bare en familie som har brutt med resten av familien, og det er bare trist. Om noen hadde trengt et nettverk rundt seg er det akkurat disse som nå står alene.

 

Anonymous poster hash: bba20...932

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg har valgt å bryte med familien og synes det er tungt at noen tror at jeg ofrer barnas forhold til besteforeldrene fordi jeg vil ta igjen eller være vrang. Vi er en sånn familie der alle snakker om hverandre, men ingen snakker med hverandre. Så familien min er så stappfull av konflikter og gamle følelser at julaftner og bursdager og konfirmasjoner og andre dager aldri blir hyggelige, men er noe jeg kan grue meg til flere måneder i forveien. Jeg har prøvd å ta opp problemene så vi kan snakke om dem og be om unnskyldning til hverandre å gå videre, men da reagerer familien ved å fryse meg ut fordi jeg lager bråk og "ikke klarer å legge ting bak meg". Det er jo ingenting jeg heller vil enn å legge ting bak oss, men familien min (og spesielt foreldrene mine) ber om unnskyldning på samme måte som Per Sandberg, og da kommer man jo ingen vei. Jeg bare vil ikke at barna mine skal vokse opp med en mor som alltid er opprørt og nedbrutt. Og jeg ville at de skulle få en oppvekst som var fri for konflikter. At bursdagene deres og jul og andre høytider skal være noe de bare gleder seg til. Foreldrene mine er jo ikke alkoholikere eller noe annet "synlig" problem. Vi bare er en dysfunksjonell familie der alle bestandig snakker negativt om og til hverandre. Jeg burde kanskje klart å ikke la det gå inn på meg, men jeg klarte det ikke. Og nå synes jeg det er så vanskelig at min øvrige familie mener at jeg har ofret barna mine. Det hører med til historien at ingen av mine foreldre har vist særlig interesse for barnebarna, og de har aldri spurt om å få se dem eller treffe dem. Hverken da vi hadde kontakt eller etter at jeg kuttet kontakten. Likevel sitter de hos øvrig familie å forteller at jeg nekter dem å ha kontakt med barnebarna. Hvordan skal jeg forholde meg til det? Er det noen flere her som har kuttet ut den nærmeste familien sin som kan fortelle litt om hvordan de forholder seg til onkler og tanter og søskenbarn?

 

Anonymous poster hash: 7e310...1e8

[Anonym bruker]

Jeg tenker "Good for you!".

 

Jeg har selv brutt med min mor, og vet hvor vanskelig - men samtidig hvor nødvendig - det kan være. Jeg vet samtidig at folk snakker om meg bak min rygg, ettersom min mor utad kan virke som en oppegående, hyggelig og solid dame.

 

Det disse menneskene ikke vet er at min barndom var preget av psykisk terror og at min mor gjennom hele barndommen min påførte meg sine egne nevroser, tvangstanker og spiseforstyrrelser, noe jeg har måttet jobbe hardt med å bli kvitt i voksen alder. Hun hadde også aggresjonsproblemer, noe som gjorde at jeg til langt opp i voksen alder ble livredd dersom jeg f.eks. var passasjer hos noen og vedkommende kom til å kvele motoren ved et uhell, ettersom jeg var vant med at slike småting genererte en kjempeeksplosjon av raseri, gjerne ledsaget av hyling og knusing av tilgjengelige gjenstander.

 

Det var en forferdelig utrygg barndom, og jeg var et sint, fortvilet og meget ensomt barn. De siste årene hvor vi hadde kontakt var jeg i lange perioder så deprimert at jeg ville dø. Jeg strevde også med tanker om at jeg ønsket å skade eller drepe henne, for i mitt hode kunne bare en av oss leve videre - det var ikke plass til oss begge. Etter at jeg brøt kontakten med henne har jeg sakte, men sikkert blitt et gladere og mer velfungerende menneske. Det betyr ikke at det var et enkelt valg å ta, men for meg så var det riktig.

 

Jeg vet hun savner både meg og barnebarnet sitt, men jeg har valgt å ta mest hensyn til meg selv, og jeg har det faktisk aller best om hun ikke er i livet mitt på noen som helst måte.

 

Hva andre folk mener om det får være deres sak. Mine tanter og onkler forstår meg "delvis", men de forstår likevel ikke hvorfor jeg kuttet kontakten helt. Noen av dem unngår kontakt med meg etter at jeg begynte å fortelle om hvor ille det faktisk var, fordi de antageligvis har dårlig samvittighet fordi de aldri gjorde noe/blandet seg da jeg var liten. Alle har i ettertid sagt ting som "Vi skjønte jo at det var noe galt, men...". (Jeg må innrømme at jeg er litt bitter på dem også - de VISSTE at min mor ikke var god i hodet, men ingen gjorde noe som helst.)

 

Jeg har "overfladisk" kontakt (Facebook, likes og hyggelige kommentarer på bilder, bursdagshilsener osv) med søskenbarn, men vi har aldri hatt noen dyp relasjon ettersom de alle er veldig mye eldre enn meg.

Anonymous poster hash: 5a1cc...9d3

[Anonym bruker]

Ingen...? 😕😔

 

Anonymous poster hash: 7e310...1e8

[klishe89]

Tenker at de har gjort det med god grunn og syns synd på dem som har en familie som fungerer

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker "Good for you!".

 

Jeg har selv brutt med min mor, og vet hvor vanskelig - men samtidig hvor nødvendig - det kan være. Jeg vet samtidig at folk snakker om meg bak min rygg, ettersom min mor utad kan virke som en oppegående, hyggelig og solid dame.

 

Det disse menneskene ikke vet er at min barndom var preget av psykisk terror og at min mor gjennom hele barndommen min påførte meg sine egne nevroser, tvangstanker og spiseforstyrrelser, noe jeg har måttet jobbe hardt med å bli kvitt i voksen alder. Hun hadde også aggresjonsproblemer, noe som gjorde at jeg til langt opp i voksen alder ble livredd dersom jeg f.eks. var passasjer hos noen og vedkommende kom til å kvele motoren ved et uhell, ettersom jeg var vant med at slike småting genererte en kjempeeksplosjon av raseri, gjerne ledsaget av hyling og knusing av tilgjengelige gjenstander.

 

Det var en forferdelig utrygg barndom, og jeg var et sint, fortvilet og meget ensomt barn. De siste årene hvor vi hadde kontakt var jeg i lange perioder så deprimert at jeg ville dø. Jeg strevde også med tanker om at jeg ønsket å skade eller drepe henne, for i mitt hode kunne bare en av oss leve videre - det var ikke plass til oss begge. Etter at jeg brøt kontakten med henne har jeg sakte, men sikkert blitt et gladere og mer velfungerende menneske. Det betyr ikke at det var et enkelt valg å ta, men for meg så var det riktig.

 

Jeg vet hun savner både meg og barnebarnet sitt, men jeg har valgt å ta mest hensyn til meg selv, og jeg har det faktisk aller best om hun ikke er i livet mitt på noen som helst måte.

 

Hva andre folk mener om det får være deres sak. Mine tanter og onkler forstår meg "delvis", men de forstår likevel ikke hvorfor jeg kuttet kontakten helt. Noen av dem unngår kontakt med meg etter at jeg begynte å fortelle om hvor ille det faktisk var, fordi de antageligvis har dårlig samvittighet fordi de aldri gjorde noe/blandet seg da jeg var liten. Alle har i ettertid sagt ting som "Vi skjønte jo at det var noe galt, men...". (Jeg må innrømme at jeg er litt bitter på dem også - de VISSTE at min mor ikke var god i hodet, men ingen gjorde noe som helst.)

 

Jeg har "overfladisk" kontakt (Facebook, likes og hyggelige kommentarer på bilder, bursdagshilsener osv) med søskenbarn, men vi har aldri hatt noen dyp relasjon ettersom de alle er veldig mye eldre enn meg.

 

Anonymous poster hash: 5a1cc...9d3

Tusen takk for svar. Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg har også vært suicidal i perioder, særlig i ungdomsårene, men jeg har også slitt veldig etter at jeg ble voksen i de periodene vi hadde kontakt. Det som skremmer meg er også at jeg følte akkurat som deg etter hvert, at det ikke var plass til oss alle. At jeg hadde lyst til å skade eller ta livet av foreldrene mine, fordi de aldri kom til å la meg være i fred. Det er så utrolig skummelt å tenke på at jeg kunne tenke at det var "dem eller meg". Etter at jeg har kuttet kontakten har jeg kommet kjempelangt. Jeg er nå mentalt tilstedeværende for barna mine og jeg klarer å sove om natta og stå opp om morgenen, og fungere som et vanlig menneske. Nå er det bare den øvrige familien igjen, som ikke skjønner hvorfor jeg har kuttet kontakten. De har jo ikke sett hvor nedbrutt jeg var. Men jeg har ikke lyst til å sitte hos dem å snakke om situasjonen med foreldrene og søsknene mine. Det blir helt feil å blande dem inn. Samtidig som jeg vet at foreldrene mine og søsknene mine sitter der og prater om meg, så familien får et helt feil inntrykk av hvem jeg (og mannen min) er.. Det er så utrolig vanskelig...

 

Anonymous poster hash: 7e310...1e8

[Anonym bruker]

Så jeg skulle latt mine barn få et godt forhold til sine besteforeldre, en mann som misbrukte meg grovt fra jeg var 3 år, en dame som var klar over det, og ga meg skylden, psykisk og fysisk mishandling og de er alkoholikere.

 

De fleste mennesker som velger å kutte ut familien sin, har stort sett en veldig god grunn til det. Og de berøver ikke barna sine for gode besteforeldre, de beskytter barna sine fra skadelige mennesker.

Anonymous poster hash: 577ac...8fe

[Anonym bruker]

 

Så jeg skulle latt mine barn få et godt forhold til sine besteforeldre, en mann som misbrukte meg grovt fra jeg var 3 år, en dame som var klar over det, og ga meg skylden, psykisk og fysisk mishandling og de er alkoholikere.

 

De fleste mennesker som velger å kutte ut familien sin, har stort sett en veldig god grunn til det. Og de berøver ikke barna sine for gode besteforeldre, de beskytter barna sine fra skadelige mennesker.

 

Anonymous poster hash: 577ac...8fe

I den siste setningen sa du det veldig bra. Jeg skulle bare ønske alle andre kunne se det jeg ser 😔

 

Anonymous poster hash: 7e310...1e8

[Anonym bruker]

Vi har en person i nær familie som har brutt med deler av familien(ikke med oss). Jeg vet årsaken og det er vanskelig å forstå. I dette tilfellet ligger problemet hos den som har brutt med familien og det påvirker dessverre hele familien.

Anonymous poster hash: a807a...189

[me_87]

Nei jeg tenker heller at de sikkert har en god grunn til det.for de fleste ville jo hatt kontakt med familien om ikke noe var galt.

[Anonym bruker]

 

Vi har en person i nær familie som har brutt med deler av familien(ikke med oss). Jeg vet årsaken og det er vanskelig å forstå. I dette tilfellet ligger problemet hos den som har brutt med familien og det påvirker dessverre hele familien.

 

Anonymous poster hash: a807a...189

Jeg vet at det er noe lignende dette min øvrige familie føler også. Er du sikker på at du har fått med deg hele bildet?

 

Anonymous poster hash: 7e310...1e8