Litt inspirert, overgrep og egne barn.

[Anonym bruker]

Ble kanskje litt merkelig overskrift, men saken er den at jeg ble utsatt for grove overgrep i barndommen. Nå har jeg egne barn, ei på 5 og en på 9. Kjæresten og jeg snakket om dette her om dagen og han lurte på om jeg hadde tenkt på om jeg skulle fortelle dette til barna mine.

 

Det er faktisk noe jeg aldri har tenkt over, men når jeg nå gjør det tenker jeg at hvis jeg skulle sagt noe måtte de i såfall vært mye, mye eldre..Om jeg skal si noe om det i det hele tatt.

 

Er det noen som har vært i samme situasjon? Hvordan forteller man om det i såfall? Skal man si noe i det hele tatt?

 

Jeg fikk selv vite at min mormor hadde blitt jevnlig voldtatt av sin far da hun var lita. Dette fikk jeg vite i voksen alder og jeg merket at jeg gjerne skulle visst det mye før. Jeg hadde hatt noen å gå til..pratet ikke med noen om mine overgrep før jeg var 18. Men så tenker jeg jo at jeg håper for alt i verden at mine barn ikke opplever det samme, og da vil de heller ikke trenge noen å "relatere" seg til..

 

Vanskelig dette her, alle råd og synspunkter er velkommen

 

Anonymous poster hash: a18e0...4cb

[Anonym bruker]

Jeg tenker at man ikke trenger å påføre barna smerte og sorg for noe som skjedde før de ble født.

Hva er poenget med å fortelle? Jeg hadde ikke belemret barna mine med noe slikt. Det tilhører din fortid og barn trenger ikke ta del i alt fra foreldrenes fortid.

 

Anonymous poster hash: 2f07d...0a9

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du skal fortelle barna dine om dette. Det vil være veldig smertefult for de, noen ganger er det slik at det en ikke vet har en ikke vondt av. La barna få leve i uvitenhet. 

Anonymous poster hash: 2c1a9...1b6

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en veldig tøff barndom, voldtatt av min far fra jeg var liten, en mor som holdt på med psykisk terror, så fysisk mishandling. Begge var alkoholikere og.

 

Nå er mine barn 14 år og 8 år, hun på 14 år vet litt. Jeg bodde på ungdomshjem fra jeg var 16 år, og dette er jeg åpen om, på spørsmål om hvorfor, så har jeg sagt at vi kranglet mye, de drakk for mye og sa en del stygge ting til meg. Noe mer har jeg ikke fortalt. Og jeg tror ikke jeg kommer til å fortelle noe mer.

Det er veldig mange år siden min far døde, og jeg har en mye eldre halvsøster, fortalte henne og familien at jeg var blitt misbrukt av min far som barn. Fortalte ikke hvor grovt det var. Og de taklet det jo ikke bra, de gråt og vet de har slitt litt med det i ettertid. Og tenker at den smerten vil ikke jeg påføre mine egne barn. Men hadde et av barna mine blitt utsatt for overgrep, så hadde jeg fortalt at jeg og opplevde det samme som barn. Men håper jo virkelig ikke det skjer de. Det har jo ikke skjedd til nå heller.

Anonymous poster hash: b2da8...522

[Anonym bruker]

Ingen erfaring her, men jeg tenker at du kanskje kan fortelle litt uten å utdype det så veldig. Unngå grove detaljer. Fortell hvor lite greit det var. Fortell om hva som er greit og ikke mht hva andre kan gjøre, og at de alltid kan komme til deg.

 

Anonymous poster hash: 15143...96a

[Anonym bruker]

Jeg kommer aldri til å fortelle mine barn at jeg har blitt voldtatt. Hva hjelper det å si det til dem?

 

Anonymous poster hash: bda12...480

[E.E.E.]

Her vet ingen av barna hva jeg var utsatt for som barn, annet enn at eldste, på 14 1/2 år, vet at det er ting fra min barndom som er vanskelig for meg nå som voksen.

 

Vi har fortalt at jeg ikke hadde noen voksne som jeg kunne snakke med og at det å holde vanskelige og vonde ting inni seg i mange, mange år kan ødelegge for hvordan man tenker og føler.

 

Videre har vi fortalt at det er derfor jeg går å snakker med psykiater og har fysioterapi. For å lære kroppen og tankene å bli bra igjen og til å forstå at alt er trygt og godt nå.

 

Det har vært forklaring god nok.

Mellomste på 10 har jo hørt at jeg skal til psykiater og fysioterapi siden hun var liten, så hun tar det vel som en selvfølge. ☺

 

Noen konkret forklaring på hva jeg var utsatt for vil jeg ikke fortelle dem. At "noen, som var syk og ikke forsto bedre, gjorde stygge ting" er nok det lengste jeg kunne sagt, men ikke om dem ikke spør konkret.

Jeg ville nok også da forklart at denne personen ikke lever lengre og at ingen bør være redd.

 

Og så har jeg fokusert på at de alltid kan komme til meg og pappa'n eller andre voksne om dem opplever noe som er vondt eller vanskelig.

[Anonym bruker]

Takk for så mange fine svar

 

Var jo dette jeg tenkte selv også, helt til kjæresten fortalte at han helst ville visst det om det gjaldt hans mor. Men dette er uansett ikke noe jeg ville fortalt de NÅ, de måtte vært godt voksne.

 

Vi har pratet "mye" om dette med egen kropp, grenser, hemmeligheter osv. Også har vi snakket mye om at de kan komme til meg uansett hva det er, at det ikke er noe de trenger å skjule for meg og at jeg ikke blir sint eller skuffa om de forteller meg en hemmelighet som de syns er vanskelig å ha for seg selv.

 

Igjen, takk for svar, da fortsetter jeg bare som jeg har gjort, jeg

 

Anonymous poster hash: a18e0...4cb

[Anonym bruker]

Min mor har vært utsatt for fysisk, psykisk, seksuell og økonomiske overgrep helt til hun ble voksen.

Jeg fikk egentlg sjokk da jeg helt tilfeldig fant det ut som barn, jeg skjønte ikke så mye og turte ikke spørre.

Hun har fortalt mer og mer nå som jeg er voksen.

 

Jeg er glad hun fortalte det. Min mor har slitt med mye sorg og smerte hele sitt liv, jeg er glad for at jeg at hennes barndom er grunnen til at hun er slik hun er.

 

Men ikke noe å fortelle når barna er små nei, de burde vel kanskje være voksene. Men dette kan jeg ikke noe om egentlig. Jeg ville bare fortelle at jeg er glad for at min mor fortalte.

 

Anonymous poster hash: b3601...eeb

[Suretær]

Herlighet så mange triste skjebner..

Klem til alle dere som ble sviktet av deres omsorgspersoner. <3

[Anonym bruker]

Det er kanskje ikke en helt lik situasjon, men min mor ble låst inne i kjelleren flere dager i strekk, slått og banket opp, sagt stygge ting til osv... 

Jeg fikk vite dette litt og litt etter jeg fylte 10. Mine søsken først da de ble rundt 14 (jeg var veldig moden av meg). Fordi min mor led pga oppveksten, hadde sterk angst og perioder med depresjon. Hun ville nok ikke fortalt noe om dette var noe som hun klarte å legge fullstendig bak seg, og ikke hadde fått traumer av. 
Jeg skjønte tidlig at noe var galt, jeg merket veldig tidlig at forholdet mellom min mor og hennes far ikke var helt der det burde. De hadde kontakt, men ikke mer enn noen få ganger i året. 

Så jeg synes det er på rett plass å fortelle dette om du er i behandling, tar medisiner, har fått traumer pga dette. Barn legger merke til ting, selv om de ikke alltid sier noe. Men de bør helt klart være litt eldre, så de forstår noe av omfanget og vet at dette er en "familiehemmelighet". 

Anonymous poster hash: 68476...190

[Anonym bruker]

Svigermor ble utsatt for overgrep av sin onkel og fortalt -alt- til mannen min. Temmelig grafiske opplysninger som barn aldri burde ta del i. 

Jeg ble selv voldtatt av en ekskjæreste og det er ting jeg ikke kommer til å fortelle barna mine. Hva godt kommer ut av det? De vet at de kan snakke med meg om alt uansett.

Anonymous poster hash: 3e3c6...c43

[Anonym bruker]

Jeg tenker at barn ikke trenger å vite mer enn drt som er nødvendig når de er barn, men når de blir eldre er det annerledes. Jeg ville gjerne visst det om det var min mor, for det ville vært en del av historien hennes og jeg er jo interessert i å bli kjent med henne. Det samme tenker jeg om

mine barn. At jeg vil fortelle dem min historie når det passer seg, slik at de kan kjenne meg og vite hvem jeg er.

 

Anonymous poster hash: d220f...d53

[Anonym bruker]

Jeg har også opplevd en del sånt, og det kunne ikke falle meg inn å fortelle det til ungene. Ei heller om de opplever noe tilsvarende selv - aller minst da! Hvorfor skal deres eventuelle lidelseshistorie liksom "overskygges" av min? De skal ikke bli sittende og synes synd på meg i en situasjon da de har mer enn nok med seg selv. Og de skal ikke ha noen områder der de lurer på om de kan fortelle meg ting - tenk hvis de holder det skjult for ikke å minne mamma på alt det dumme?

 

Jeg husker at jeg prøvde å fortelle mamma om en episode i barndommen, jeg var ca 12. Hun gikk fullstendig av skaftet, fikk åndenød av sjokk og frykt, og begynte å piske opp historien med fri fantasi (jeg sa: han puttet hånda ned i buksa mi. Hun:hva??? Tok han av seg buksa!!!?? Osv.,) Det var umulig å ha en ok samtale om det og legge det over på den voksne. Så da måtte jeg være den voksne og skåne henne fra alle sånne ting. Og det var dumt, for det skjedde verre ting senere som jeg ikke turde å si.

 

Syns vi som er de store, de som ungene stoler på, skal vise oss tilliten verdig og ikke blande våre egne følelser og opplevelser inn i for stor grad. De skal kunne legge tunge ting på oss. Vi skal ikke legge ting tilbake. Da forsterker vi bare deres opplevelse av at verden er et utrygt sted.

 

Anonymous poster hash: ef5d3...27d

[Anonym bruker]

Jeg er sykemeldt nå og går til behandling for pga overgrep da jeg var barn. Nylig hadde jeg med egne barn og stebarn både til legen og jobben for å levere sykemeldingen. Da spurte samboeren min om barna mine vet noe om at jeg går til psykolog etc. De er 9 og 11 år gamle. Det vet dem ikke, men de har heller ikke tenkt nok over det til å skjønne at jeg må være syk for å bli sykemeldt. Når de er så små og ikke engang stiller spm ved hvorfor jeg ikke jobber nå, så kommer jeg ikke til å si noe. Men kanskje jeg forteller noe når de blir litt eldre. Jeg føler dessverre at dette definerer meg endel som voksen. Det er ting jeg sliter altfor mye med og ikke får til pga dette. Jeg føler meg annerledes enn andre og jeg tror barna kan ville vite litt etterhvert. Jeg har selv en mor som er veldig kritisk og har liten evne til å virkelig støtte. Jeg ville gjerne visst det om det er noe fra barndommen som har utløst den væremåten/ mekanismen. Eller i det hele tatt - om hun hadde reflektert noe over den siden av seg selv.. Jeg håper jeg kan ha et mer åpent forhold til mine barn. Når de blir store nok til å forstå at mamma uansett ikke er superwoman som kan og vet alt i hele verden.

 

Anonymous poster hash: 5565a...cfa