Er det andre som har barn som står utenfor fellesskapet?

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet her inne før om jenta mi på seks som har hatt en tøff skolestart. Med utestenging og også mobbing av fysisk art.

 

Nå går det så mye bedre. Hun har fått noen venner som hun leker med, og ser ut til å trives greit på skolen. Det som bekymrer meg litt er at hun har fått en sånn "stresslyd" som hun også hadde da hun opplevde problemer av samme art da hun var fire. Det gir meg signaler om at alt ikke er som det skal likevel.

 

Ved skolelevering i dag ser jeg at de andre jentene i klassen har et fellesskap som jenta mi står på utsiden av. De løper fra den ene til den andre og leker, men enser ikke datteren min. Når hun kommer bort, flytter de seg eller ignorerer henne. Det er ganske vondt å se.

 

I følge lærer og PPT som har observert på skolen så er hun en glad jente som alltid har noen å leke med.. Jeg blir liksom litt i stuss..

 

Er det bare sånn at noen lever litt på utsiden av den store gruppen, og at dette er greit så lenge de har noen venner de kan leke med?

 

Anonymous poster hash: ef269...2e8

[Luksusdyret]

Jeg har alltid vært på utsiden, og er fortsatt det, selv om jeg er over 30. Mobbing fra første klasse til man gikk ut av videregående bidro til at jeg ikke har lært meg de sosiale kodene, derfor har jeg ikke forutsetninger til å få meg venninner. Flyttet i tillegg til Norge i voksen alder, og har ikke vokst opp med de norske sosiale kodene. Min verste frykt er at et av barna mine havner utenfor fellesskapet. Det går greit for meg nå, selv om det er ensomt, men jeg slet max da jeg var liten. Det er tøft å gå gjennom livet uten nære venner, noen å snakke med, og oppleve mobbing og utestenging på daglig basis.

 

Hvis din datter har venner å leke med så tror jeg ikke det er noe problem. Man kan aldri bli populær hos absolutt alle. Da bør man heller konsentrere seg om å bygge tette bånd med vennene man har og ta vare på dette vennskapet.

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært på utsiden, og er fortsatt det, selv om jeg er over 30. Mobbing fra første klasse til man gikk ut av videregående bidro til at jeg ikke har lært meg de sosiale kodene, derfor har jeg ikke forutsetninger til å få meg venninner. Flyttet i tillegg til Norge i voksen alder, og har ikke vokst opp med de norske sosiale kodene. Min verste frykt er at et av barna mine havner utenfor fellesskapet. Det går greit for meg nå, selv om det er ensomt, men jeg slet max da jeg var liten. Det er tøft å gå gjennom livet uten nære venner, noen å snakke med, og oppleve mobbing og utestenging på daglig basis.

 

Hvis din datter har venner å leke med så tror jeg ikke det er noe problem. Man kan aldri bli populær hos absolutt alle. Da bør man heller konsentrere seg om å bygge tette bånd med vennene man har og ta vare på dette vennskapet.

Så synd å høre om dine erfaringer! Jeg var også mye ertet som barn - men jeg hadde samtidig gode venner. Vi var "underdogs" gjengen som k det store og det hele kom ganske så godt ut av det både sosialt og utdanningsmessig. Nå ser folk ut til å huske oss som de barna som hadde "skjønt det" på et tidlig tidspunkt. Men jeg har fortsatt sosialangst i noen situasjoner pga episoder fra skolen.

 

Derfor har dette også vært min store frykt! At det skal ramme min datter.

 

Og keg ser at hun skiller seg ut. Hun er litt klosset, hun henger seg opp i emner, og er ikke så flink til samspill. Det fungerer veldig godt når hun har venner med hjem, men det ser ikke ut for meg som om det fungerer på skolen.

 

Spørsmålet er om jeg skal slå meg til ro med det skole og ppt sier..

 

Det er i alle fall hjerteskjærende å se at hun er annerledes enn de andre. Og at hun liksom ikke får være med

 

Min mann sa: Hvis de andre barna er sivet som klarer å snu seg etter vinden, er jenta vår solsikken som ikke beveger seg så lett men er desto vakrere" ( Der scoret han poeng)

 

HI

 

Anonymous poster hash: ef269...2e8

[Nyttårs barn]

Hm, dette er ikke lett.

Det vil alltid være noen barn som er kule, som lett får venner og som alle vil være med. Jeg ser i ettertid at mange av mine klassekamerater som var her, ikke nødvendigvis har blitt stjerner i voksen alder. Jeg tenker at mye av det som gir status som barn og ungdom, ikke er det som betyr mest når det kommer til stykket.

 

På den andre siden er det veldig leit om jenta di får en rolle som outsider allerede nå, dette kan gi henne langsiktige problemer og gjøre at hun ikke helt "tar" koder og sosiale spilleregler. Du kjenner din datter og ser nok om dette plager henne eller ikke. Om det gjør det ville jeg forsøkt å ta dette opp enda mer på skolen.

 

Husk også på at det nok er flere av disse barna som kan kjenne på følelser rundt det å stå utenfor, ikke være med osv. Du ser kanskje veldig klart ditt barn og hennes behov, men dette er jo en del av skolehverdagen for mange.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hva du får gjort med barna på skolen, og skjønnerat det er kjempe sårt for datteren din. Men jeg ville sørget for å få datteren min med på andre sosiale aktiviteter som kan være et slags fristed for henne.

 

Anonymous poster hash: d587b...08f

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet her inne før om jenta mi på seks som har hatt en tøff skolestart. Med utestenging og også mobbing av fysisk art.

 

Nå går det så mye bedre. Hun har fått noen venner som hun leker med, og ser ut til å trives greit på skolen. Det som bekymrer meg litt er at hun har fått en sånn "stresslyd" som hun også hadde da hun opplevde problemer av samme art da hun var fire. Det gir meg signaler om at alt ikke er som det skal likevel.

 

Ved skolelevering i dag ser jeg at de andre jentene i klassen har et fellesskap som jenta mi står på utsiden av. De løper fra den ene til den andre og leker, men enser ikke datteren min. Når hun kommer bort, flytter de seg eller ignorerer henne. Det er ganske vondt å se.

 

I følge lærer og PPT som har observert på skolen så er hun en glad jente som alltid har noen å leke med.. Jeg blir liksom litt i stuss..

 

Er det bare sånn at noen lever litt på utsiden av den store gruppen, og at dette er greit så lenge de har noen venner de kan leke med?

 

Anonymous poster hash: ef269...2e8

Skolen sier det samme om vår minste altså at han er en glad gutt som alltid har noen å leke med, storebror på samme skole sier at dette ikke er sant og jeg stoler nok mer på storebror enn skolen her.

 

Vi har invitert alle gutta i klassen hjem til oss, desverre så inviterer ingen tilbake. Vi har snakket med skolen og med foreldrekontakt uten at det engang blir tatt opp.

Jeg vurderer å kjøre et skikkelig show på neste foreldremøte der jeg åpenlyst stiller kritiske spørsmål til skolens vurdering, handlingsplan og hva de får med seg. Jeg har gjort dette før og oppnådde målene, men desverre måtte barnet mitt betale prisen.

 

Når sånne ting skjer så mener jeg at alle foreldrene står sammen med lærerene om å ivareta det psykososiale miljøet til alle elevene så det er derfor jeg vurderer foreldremøte som arena.

 

Ta kontakt med skolekontoret i kommunen din å hør hva slags tiltak, forslag og evt rettigheter du har i følge dem.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 37340...dac

[Anonym bruker]

Hva sier jenta om det selv? Jeg har en gutt som ikke er en "typisk gutt". Han er empatisk og reflekterende, følelsemenneske og forsiktig. Han hever sjeldent stemmen, viser seg ikke frem på noen måte eller tar noe plass. Han har en god venn i klassen, og to-tre som han er sammen med innimellom. For han er det helt greit. Han blir sliten av for mye støy, har ikke så mye til felles med de andre og trives godt med de gode vennene han har. Jeg har forsøkt å invitere, legge til rette for nye bekjentskap Osv. Men måtte innse at det var mitt behov, ikke hans.

Er jenta di fornøyd med situasjonen? I mine øyne er det langt bedre og ha få, men nære. Ville gjort det jeg kunne for at de eksisterende vennskapene skulle bestå og utvikle seg. Og også å styrke selvfølelsen hennes, la henne få andre arenaer enn skolen til å utvikle seg på. La henne øve seg på å forholde seg til andre barn, og gjerne direkte veiledning med skuespill og lignende hjemme. Selvfølgelig må det stilles krav til skolen, og samarbeidet der må fortsette, men er dette din redsel, eller jentas?

 

Anonymous poster hash: 27e27...1e9

[Anonym bruker]

Tankekors: For lenge siden gikk barn på skolen kun annenhver dag. Det gjorde at eventuell avvisning ikke ble så alvorlig, de andre dagene var barna sammen med familiemedlemmer som var glade i dem.

Problemet er at mange barn i dag ikke har det samme hjemmemiljøet som dengang, som kunne tatt seg av dem dersom de bare gikk på skolen annenhver dag.

Sukk....

Anonymous poster hash: baf5e...1b1

[Anonym bruker]

Hva sier jenta om det selv? Jeg har en gutt som ikke er en "typisk gutt". Han er empatisk og reflekterende, følelsemenneske og forsiktig. Han hever sjeldent stemmen, viser seg ikke frem på noen måte eller tar noe plass. Han har en god venn i klassen, og to-tre som han er sammen med innimellom. For han er det helt greit. Han blir sliten av for mye støy, har ikke så mye til felles med de andre og trives godt med de gode vennene han har. Jeg har forsøkt å invitere, legge til rette for nye bekjentskap Osv. Men måtte innse at det var mitt behov, ikke hans.

Er jenta di fornøyd med situasjonen? I mine øyne er det langt bedre og ha få, men nære. Ville gjort det jeg kunne for at de eksisterende vennskapene skulle bestå og utvikle seg. Og også å styrke selvfølelsen hennes, la henne få andre arenaer enn skolen til å utvikle seg på. La henne øve seg på å forholde seg til andre barn, og gjerne direkte veiledning med skuespill og lignende hjemme. Selvfølgelig må det stilles krav til skolen, og samarbeidet der må fortsette, men er dette din redsel, eller jentas? Anonymous poster hash: 27e27...1e9

Vi opplever det samme her. Gutten står med en fot inn og en fot ut og vil helst ha det slik selv. Han trives best med litt eldre barn eller jenter og er den store helten til de yngre og svakere barna. Han er snill, følsom, empatisk og ganske nerdete. Han kan godt finne på å leke med andre gutter på samme alder, man han vil helst ikke se de utenom skoletiden. Han trenger mye egentid og sier selv at han får nok av andre på skolen.

 

Den første tiden etter flyttingen inviterte vi en del barn hjemme så han kunne bli kjent med klassen. Nå får han styre det selv. Jeg synes at det er bedre at han har få venner som han virkelig setter pris på enn st han må late som han er en annen for å være populær (prøvde den teknikken selv som barn, det var ikke særlig vellykket). Vi passer også på at han kommer i kontakt med andre barn gjennom aktiviteter utenom skolen.

 

Anonymous poster hash: 088a3...d5f